– En utfordrende tid for mange

Denne lederen ble opprinnelig publisert i Bibliotekaren 04/2020.

I november avholdt vi i Bibliotekarforbundet vårt første digitale landsmøte. Jeg er utrolig imponert over hvor bra det gikk! All ære til alle som møtte fysisk på hotellet på Gardermoen for å bistå i arrangeringen, og all ære til landsmøtedelegatene som sørget for at det ble et levende landsmøte med debatt, endringsforslag og avstemninger. Ikke minst vil jeg si tusen takk for tilliten. Jeg gleder meg til å fatt på en ny landsmøteperiode, denne gangen som valgt forbundsleder.

På landsmøtet ble det vedtatt viktige politiske prioriteringer og målsettinger. Blant annet skal Bibliotekarforbundet fortsette med mentorordning, videreutvikle lønnsstrategiene og utarbeide en ny tillitsvalgthåndbok. Forbundet skal jobbe strategisk med grønn tariff og gjøre metoder for hvordan tillitsvalgte kan jobbe med bærekraft lokalt til en del av tillitsvalgtopplæringen. Forbundet skal også sette bibliotekets rolle i krisetider på dagsorden og oppfordre regjeringen til å fullfinansiere Helsebiblioteket.no.

Det ble bestemt at de tidligere fylkeslagene blir døpt om til distriktslag, og forslaget om å åpne opp medlemskriteriene falt. Erfaringsmessig betyr nok ikke dette at endelig punktum for debatten er satt, men jeg håper vi nå kan legge saken til side og heller fokusere på de politiske og organisatoriske målsettingene i landsmøteperioden.

Stigende bekymring
Dessverre er det ikke bare det nylig avholdte landsmøtet som preger organisasjonen og bibliotek-Norge om dagen. Samtidig som vinter- og julelys tennes rundt om i det ganske land, stiger bekymringen i mange kommuner over budsjettvedtakene som fattes omtrent på denne tida. I hele høst har vi mottatt henvendelser om varslete kuttforslag, og vi vet at situasjonen for mange er fortvilende. Dette er dessverre ikke noe nytt: Enger-utvalget viste tilbake i 2013 at biblioteket hadde vært en av de store budsjettaperne i ti år. De siste syv årene har ikke endret dette bildet.

Med dette som bakteppe var det underlig å lese Svein Arne Tinnesand, avdelingsdirektør i Nasjonalbiblioteket, sin artikkel Nedgang eller oppgang? i Bok og bibliotek 5/20. Der konkluderer Tinnesand med at man i løpet av tiåret 2009–2019 hverken har hatt en bratt oppgang eller nedgang i bibliotekenes økonomi. Riktignok påpeker Tinnesand at dette ikke betyr at det ikke finnes lokale utslag. Men ifølge Tinnesand er i så fall disse så små at makrotallene ikke påvirkes.

Min virkelighetsoppfatning stemmer bedre med den Ola Eiksund, biblioteksjef i Arendal, presenterer i sitt svar til Tinnesand: «Så svaret på spørsmålet fra Tinnesand er definitivt at det er nedgang! Og sett fra mitt ståsted er det behov for fortgang med å få fortalt dette ut til offentligheten generelt og politikere på alle nivåer spesielt.» Det er synd at Tinnesand og Nasjonalbiblioteket tilsynelatende mangler oversikt over den utfordrende virkeligheten mange norske folkebibliotek opplever.

Det er en realitet at stengingsspøkelset stadig henger over de filialene vi fortsatt har igjen og at antall stillingshjemler kuttes gjennom oppsigelser, omplasseringer og en svært aktiv vakansepolitikk. Det er en realitet at penger til kurs og reisevirksomhet blir sett på som en luksus og at bok- og mediebudsjetter krympes inn. Og om budsjettene ikke kuttes direkte gjennom budsjettvedtak, er stans i innkjøp og andre budsjettposter, gjerne fra juni av, i aller høyeste grad en realitet.

Budsjettkutt må synes
Mange bibliotekarer gjør hva de kan for å beskytte lånerne mot resultatet av budsjettkutt. Flere steder strekkes strikken så langt at det går utover den enkelte ansatte. Jeg har stor forståelse for at man ikke vil skuffe lånere og lokalsamfunn. Men bibliotekarer har rett på ordnete arbeidsforhold, hvor normalarbeidsdagen ligger til grunn for arbeidstida, og et yrkesliv som ikke går på helsa løs.

Budsjettkutt må synes, og ansvaret må plasseres der det hører hjemme. Usynlige kutt fører fort til ytterligere kutt i en kommunehverdag som handler om å finne innsparinger. Ofte handler ikke kuttene om vond vilje fra kommunenes side, men om en stram kommuneøkonomi, og det vil kreve en betydelig økning i kommunenes frie midler for å bøte på utviklingen. Derfor er det helt rett, som Ola Eiksund peker på, at dette krever en nasjonal oppmerksomhet.

I statlig sektor gir ABE-reformen grunn til bekymring. Her har Bibliotekarforbundet spilt inn til regjeringa og statsbudsjettet at reformen bør stilles i bero. Ytterligere kutt vil ikke føre til effektivisering, men ramme kvaliteten på tjenestene og utvikling av biblioteksektoren. Særlig for Helsebiblioteket begynner dette å bli kritisk. Her risikerer vi, om utviklingen ikke snur, en forvitring av tjenestetilbudet.

Jeg har tidligere etterlyst at Nasjonalbiblioteket tar en mer aktiv rolle, og at det burde være et talerør og et bindeledd mellom departement, bibliotekeiere og bibliotekansatte.

I mandatet til Nasjonalbiblioteket Prop. 1 S (2012-2013) kan man lese at: «(…) [Nasjonalbiblioteket ber] eit spesielt ansvar for å bidra til å utvikle og styrke biblioteka i Noreg som aktive og aktuelle samfunnsinstitusjonar. Som statleg utviklingsorgan for biblioteksektoren skal Nasjonalbiblioteket bidra til å utforme og gjennomføre ein nasjonal bibliotekpolitikk for folke- og fagbibliotek.»

Jeg håper Nasjonalbiblioteket fremover kan bruke tid og ressurser på å kartlegge den økonomiske stoda i bibliotek-Norge og at realitetene ute i kommune-Norge blir en del av budskapet som kommuniseres ut til offentligheten og i politiske fora. Så skal vi i Bibliotekarforbundet gjøre vårt.