Medlemskriterier: Er profesjonen allerede utvidet?

Hvem skal være medlemmer i Bibliotekarforbundet fremover? Spesialrådgiver Erling Bergan presenterer sine tanker om BFs medlemskriterier før landsmøtet i november.

På BFs landsmøte 19-20. november avgjøres spørsmålet om forbundets medlemskriterier. Spesialrådgiver Erling Bergan skriver her om sine synspunkter på saken.

Det var liksom litt greiere for 30-40 år siden. Bibliotekar var et enkelt yrke å definere: Vi var nesten alle utdannet fra bibliotekskolen i Dælenenggata. Vi var også ganske samstemt i at politikere, arbeidslivet og omverden ikke hadde forstått hvilken verdi de burde sette på oss bibliotekarer. «Vi er ikke av myke sorten, vi vil opp i lønnstrinn fjorten!» ropte vi unisont i et 1. maitog på begynnelsen av 80-tallet. Vi var selvfølgelig fagorganisert. Men de store tverrfaglige forbundene tok ikke signalene fra oss bibliotekarer. Noe måtte gjøres. Det ble tatt initiativ. Og i 1993 hadde vi etablert Bibliotekarforbundet.

Les mer: Kunnskapsgrunnlag om medlemskriteriene

På den tida bestod personalet på folkebibliotekene i hovedsak av to grupper: fagutdannede bibliotekarer og ufaglærte assistenter. På fagbibliotekene hadde de i tillegg universitetsbibliotekarer.

Så har årene gått, og bibliotekene har utviklet seg. Store endringsfenomen knyttet til data, internett, e-bøker, sentrale tjenester, arrangement, selvbetjening, m.m. Arbeidsoppgavene endrer seg, og med det kommer endring i bibliotekenes kompetansebehov.

Resultatet av dette er selvfølgelig at bibliotekarutdanningene har endret seg. Noen mener at de ikke har endret seg nok. Andre mener at det nye kompetansebehovet må hentes inn ved å ansette folk med annen utdanningsbakgrunn.

Nå ser det ut til at begge deler skjer. Bibliotekpersonalet i dag ser annerledes ut enn da BF ble stiftet i 1993. Og de største endringene har trolig skjedd de siste 5-10 årene, og spesielt i folkebibliotekene.

Statistikken viser at det totale antall årsverk i landets folkebibliotek har holdt seg ganske stabilt på mellom 1700 og 1900 årsverk i mange tiår. De fagutdannede bibliotekarene utgjør rundt 55 % av dette, og det har vi gjort i hvert fall de siste femten årene.

Men de ufaglærte assistentene har det blitt gradvis færre og færre av. For det er kategorien «Personale med annen høyere utdanning» som har økt. I siste tilgjengelige statistikk (2018) utgjorde personalet med annen høyere utdanning hvert fjerde årsverk.

Men dette er på landsbasis. I Oslo kommune – altså Deichman – er bildet mye mer dramatisk. Bare i løpet av de siste fem årene har andelen årsverk utført av personale med annen høyere utdanning doblet seg, fra rundt 20 % til rundt 40 %. Samtidig har andelen årsverk utført av fagutdannede bibliotekarer blitt redusert fra rundt 60 % til rundt 40 %.

Les også: Medlemskriterier – en historisk gjennomgang

Personale med ulik utdanningsbakgrunn samarbeider i det daglige på kryss og tvers, selv om de kan ha ulike arbeidsoppgaver. Og det er nok vanskelig å hevde at det bare er bibliotekarene som gjør bibliotekfaglig arbeid. For hva er nå egentlig bibliotekfaglig arbeid? Kunnskapsorganisering var tidligere en bærebjelke i profesjonsforståelsen vår, men nå produseres vel katalogene for det meste sentralt? Referansearbeid var tidligere en kjernekompetanse for profesjonen, men hvor mye av dette har folkebibliotekene igjen i googlingens tidsalder?

Med økt vekt på formidling og arrangement har samspillet mellom ulike kompetanser blitt viktigere. Hva gjør dette med profesjonsforståelsen vår? For det er jo profesjon som er nøkkelordet for hvorfor bibliotekarer er medlem i BF, ifølge medlemsundersøkelsen presentert i artikkelen «Hvor går veien videre for BF?» i Bibliotekaren 4/2019.

Bibliotekfeltet som profesjon blir til i en blanding av utdanningsbakgrunn og yrkespraksis i samarbeid med kollegaer, som altså i stadig større grad har annen høyere utdanning. Bibliotekarene har avgjørende kompetanse på en rekke områder, ikke minst på forståelsen for bibliotekenes samfunnsoppdrag. Dette er viktig hver gang endringsfristelser kan føre galt av sted. Andre utdanningsbakgrunner har viktig kompetanse, for eksempel når det gjelder formidling eller arrangement. To eksempler blant mange. På hvert bibliotek er vel målet at de ulike kompetansene blir sosialisert inn i hva bibliotek er og hva de skal gjøre.

Og det er nettopp dette spørsmålet jeg mener BF bør avklare før medlemskriteriene (eventuelt) endres:

– Ser vi det slik at våre kollegaer med annen høyere utdanning sosialiseres inn i profesjonen? At de mange utdanningsbakgrunnene utvider profesjonen? I så fall vil åpnere medlemskriterier fungere inkluderende, mens de nåværende kriteriene kan virke underlige.

– Ser vi det slik at bibliotekarprofesjonen er definert av et bibliotekspesifikt utdanningskrav som BF setter? I så fall vil åpnere medlemskriterier kunne gjøre BF til en sammenslutning av A- og B-medlemmer, mens de nåværende kriteriene vil gi mening.

For profesjoner har det vært naturlig at egen fagforening håndterer faglige og fagpolitiske spørsmål på vegne av medlemmene, uansett hvordan medlemskapskriteriene er utformet. Slik er det for lærere, sykepleiere, ergoterapeuter, fysioterapeuter, politifolk, journalister, leger, osv.

For bibliotekarer i Norge er det dessverre ikke slik. I faglige spørsmål har Norsk bibliotekforening forrang. Det skyldes nok både at NBF ble etablert 80 år før BF, men også den organisasjonsforståelsen som har etablert seg i yrkesgruppa som følge av dette. NBF er i følge egne vedtekter «en interesseorganisasjon for bibliotek og bibliotekinteresserte», med medlemskap åpent for «institusjoner og enkeltpersoner med interesse for bibliotek». Dette gir bibliotekeiere (politikere og ledere), brukere og bibliotekansatte lik rett til innflytelse i organisasjonen. Samtidig kanaliserer bibliotekansatte en del faglig aktivitet til NBFs faggrupper og mange regner NBF som yrkesgruppas faglige organisasjon.

Vurderingen av NBFs rolle i forhold til BF er på mange måter en annen diskusjon enn BFs medlemskriterier. Men for at BF skal stå trygt på en avgjørelse om medlemskriterier, bør vi avklare hvordan vi forstår profesjonen og BFs rolle i faglige spørsmål. Og da kan det være klokt å åpent diskutere den uskrevne arbeidsdelinga mellom organisasjonene på bibliotekfeltet.

Så er det kanskje rimelig at jeg selv flagger hvordan jeg ville stemt på BF-landsmøtet, om jeg hadde hatt stemmerett der? Vel, hadde BF-ledelsen sørget for en synlig diskusjon om medlemskriteriene i perioden siden forrige landsmøte, hadde jeg nok argumentert for åpning, altså for å ønske alle kollegaer med bachelor velkommen, uavhengig av om studiepoengene stemte med en liste av BF-godkjente fag. Men jeg synes spørsmålet har vært for lite debattert, argumenter har i for liten grad fått brynt seg mot hverandre og eventuelle endringer har ikke fått modne seg blant medlemmene. Det ser heller ikke ut til å være noe momentum for åpning, verken blant medlemmer eller potensielle nye medlemmer. I verste fall kan opplevelsen av A- og B-medlemmer sette seg som et problem. Og da er lite vunnet.

Helt til slutt: I februar publiserte forbundsstyret «Kunnskapsgrunnlag til diskusjon om medlemskriterier på Bibliotekarforbundets årsmøter i 2020». Av seks argumenter for å endre vedtektene, dreier to seg om at BF-sekretariatet trenger økte ressurser. «Sekretariatet er i en presset situasjon økonomisk», hevdes det. Og: «150 nye medlemmer betyr en ny stilling i sekretariatet, og flere medlemmer tilsvarer romsligere økonomi», argumenteres det med. Etter min mening bør BFs økonomi ikke tillegges vekt når medlemskriteriene skal fastsettes.