Ytre seg fritt eller lojalt holde kjeft?

Det var under et seminar i dag at DiFi (Direktoratet for forvaltning og ikt) lanserte sin oppdaterte «Veiledning i sosiale medier for offentlig forvaltning». Der påpekte de at kommunikasjon er kommunikasjon, også i sosiale medier. Statens kommunikasjonspolitikk og virksomhetenes egne retningslinjer for kommunikasjon gjelder derfor også der. På noen områder skiller likevel sosiale medier seg fra de tradisjonelle kanalene, påpeker DiFi, som vil trene ryggmargsrefleksene våre i sosiale medier.

Seminaret var viet temaet «Sosiale medier i offentlig forvaltning: Å balansere lojalitetsplikt og ytringsfrihet», med advokat Jon Wessel Aas som et viktig trekkplaster. Han har særlig har arbeidet med medierett, ytringsfrihet, personvern, opphavsrett og menneskerettigheter, og utga i 2013 boka «Jus og sosiale medier».

– Det er få saker som går for domstolene om offentlig ansattes ytringsfrihet, sa Jon Wessel-Aas.

Han la til at de få sakene som kommer til rettsbehandling ofte har andre sider ved arbeidsforholdet som del av saken også. Derfor er det fra Sivilombudsmannen vi i praksis har de fleste uttalelser om dette. Og han presiserte at han snakker om ytringer på egne vegne, for når det gjelder ytringer på vegne av arbeidsgiver har arbeidsgiver full styringsrett.

Må påvise skadevirkning

Når mener Sivilombudsmannen at lojalitetsplikten slår inn, når en offentlig ansatt på egne vegne ytrer seg i sosiale medier? Wessel Aas er tydelig her:

– De presiserer at det bare gjelder ytringer som en ansatt gjør som påviselig kan skade arbeidsgivers saklige og legitime interesser. Så er det også presisert at det ikke er tilstrekkelig at det er ubehagelige eller uønskede ytringer. Det skal påvises at det skader arbeidsgivers legitime interesser.

Her trekker Wessel Aas fram ulikhetene mellom offentlig og privat virksomhet.

– Når arbeidsgiver er det offentlige, så er ikke dette det samme som Coca Cola. Hvis du er ansatt høyt oppe i Coca Cola og stadig twitrer om at Pepsi er ti ganger bedre, så kan det være illojalt. Men som offentlig ansatt kan du godt si at de har fått til ting mye bedre i Danmark enn i Norge, selv om du er ansatt i den norske stat. Man kan ikke helt sammenligne dette. Men sivilombudsmannen har presisert at når den ansatte har gitt uttrykk for sine egne meninger, så er hovedregelen at det har den ansatte ytringsfrihet til å gjøre.

Også om egen arbeidsplass

Kan man så ytre seg fritt med meninger om sin egen arbeidsplass, altså ikke bare om politikk generelt?

– Sivilombudsmannen har også sagt at denne hovedregelen også gjelder når den ansatte ytrer meninger om egen arbeidsgiver og egen arbeidsplass. Dette er i utgangspunktet beskyttet både i form og i innhold.

Utnytter ikke handlingsrommet

Wessel Aas mener at det her er mye å gå på:

– Ytringsfriheten er mye videre enn hva som praktiseres. Dette gjelder av de ansatte selv, som kanskje selv velger ikke å utnytte handlingsrommet. Men det viser dessverre også i hvordan en del arbeidsgivere håndhever dette overfor de ansatte i praksis. Det er lov å være ansatt i en norsk kommune og stille seg kritisk til kommunepolitikk. Du er borger, og du er til og med valgbar. Du kan sitte i kommunestyret, så det sier seg selv. Men der har du sett eksempler på at arbeidsgiver, bare fordi en ansatt i kommunen – som borger – kritiserer ett eller annet i kommunepolitikken, får beskjed om at du bør være litt dempet siden du er ansatt i kommunen, at du skal stå bak det kommunen gjør.

Ytringsfrihet også om egen sektor

Retten til å ytre seg fritt på egne vegne gjelder også egen sektor, påpeker Wessel Aas.

– En lærer ved en skole må få lov til å kritisere generell skolepolitikk i kommunen. Grensen for ytringer om egen arbeidsplass kan gå der man trekker veldig interne arbeidsforhold, om kollegaer og annet, ut i det offentlige. Dette kan gjelde spørsmål som hører hjemme i interne kanaler for å løse arbeidsmiljøproblemer. Dette kan være illojalt og hører ikke hjemme i offentligheten, med mindre det når et nivå der det kan dreie seg om varsling.

Bevisstgjøre offentlig ansatte

Uttalelser fra Sivilombudsmannen om offentlig ansattes ytringsfrihet er nok den viktigste kilden for hvor grensene går i dag. Den oppdaterte «Veiledning i sosiale medier for offentlig forvaltning» fra DiFi kan bidra til å bevisstgjøre offentlig ansatte rundt helheten i kommunikasjon på sosiale medier.

DiFi oppgir selv at målet med veiledningen er at den skal utvikle seg i takt med utviklingen i sosiale medier. Den vil derfor bli ajourført i tida framover. Mange i offentlig forvaltning bruker sosiale medier som et arbeidsverktøy, andre benytter det bare privat, men DiFi mener begge grupper kan ha nytte av veiledningen.

Veiledningen er en oppfølging av «Veileder i sosiale medier for forvaltningen» (2010) og «Sosiale medier i forvaltningen – refleksjoner over utviklingen» (2013).