Siste stopp for bokbåten

Bokbåten Epos hadde 24. november sitt siste stopp på Åsgard kai i Alver kommune på Vestlandet. Den levende kulturen når ikke lenger ut til små samfunn langs vestlandskysten.

Tekst: Aud Gjersdal

Bokbåt-bibliotekar Thomas Brevik står ved Åsgard kai i det kjølige novemberværet. Bokbåten har sin siste dag. Det begynner å mørkne og lyslenkene på den 85 fots blå og hvite båten er tent. Han betrakter flagget som en nabo har heist for Epos. Minnene strømmer på, og han husker året bokbåten ankom hit første dag i advent.  

– Det var juletrefest i hallen her. Vi ble invitert inn til gløgg og god mat. Så kom det 50 barn utkledt som nisser på båten, sier Brevik. Han retter på landgangen så den blir mer stødig.

– Det er her vi møter folk. Det er alltid masse, masse unger som kommer stormende om bord, sier han, og ser på skipperen som har tørket noen båtvinduer med en klut.

– Vinduene dugger slik i dag.

– Det eneste kulturtilbudet

Det var bokbåten Abdulla som startet eventyret september 1959. Virksomheten fikk da også støtte fra Statens bibliotektilsyn, men etter hvert overtok tre fylkeskommuner ansvaret. I 1963 ble Epos, spesiallaget som flytende bibliotek, satt inn. I over 50 år har det bidratt til lesestimulering og kulturopplevelser. Så vedtok Vestland fylkeskommune i juni 2020 å legge ned bokbåten. Tilbudet fortsatte likevel i 2021, siden 27 kommuner gikk sammen om pilotprosjektet «Det flytende litteraturhuset». Nå er det slutt på pengene.

Fra salongen fremme i båten kommer en duft av pizza. Så en liten trapp ned, og en befinner seg i biblioteket. Langs veggen er det fylte bokhyller. To lyskastere er rettet mot den tomme scenen. Kulturprogrammet for barna er over. Stig Holmås finner frem en sort ringperm med manus, og pianisten som skal akkompagnere opplesningen varmer opp på keyboard pianoet. Sjøen lager svake skvulpelyder.

Agathe Gausereide, tidligere bokbåtkontakt, benytter ventetiden til å finne bøker. Hun forteller at det er lokal flaggdag når bokbåten kommer. Også i dag hadde hun, som hun pleier, med seg en kake ombord til Epos. Båten har vært tradisjon med sine ypperlige kulturprogram, og gitt gode barndomsminner for flere generasjoner.

– Noen snakker vi om ennå, for det var så morsomt. Da vi kom på land igjen følte en seg helt gåen i kjeven for vi hadde ledd så mye, smiler hun, og forteller at de lokale ungene av og til ble tatt frem og med i selve forestillingen. Her blir publikum inkludert. Det er heller ikke lett å få bøker fra andre steder. Det er 10 km til nærmeste skole og 20 km til nærmeste folkebibliotek som ligger i Knarvik. Om bokbåten forsvinner blir det et stort savn og etterlater seg et tomrom. Den er uerstattelig.

– Vi har ikke noe kulturhus. Vi må til byen for noe sånt. Noe annet får vi ikke. Bokbåten er det eneste kulturtilbudet vi har.

– Så bra at dere finnes

Brevik betrakter scenen. Først pleide det å være et program med «kulturene», som de kaller kunstnerne. Han husker da barnebokforfatter Reidar Kjelsen var om bord. Vanligvis fikk han god respons under forestillingene, men en gang på øya Huglo fikk han ingen respons fra barna. De bare satt der.

– Hva vil dere jeg skal gjøre da, hadde han spurt. Hopp i havet! var det en som sa. Da løp Kjelsen ut, heiv av seg klærne, ut på kaien og hoppet ut i sjøen. Plask! Han kom dyvåt tilbake. Kan vi sette i gang nå, hadde han spurt. Da var de med, forteller han.

Etter kulturprogrammet var det bokutlån, der en bibliotekar formidlet, mens en annen lånte ut bøkene.

– Vanligvis var det lange, lange køer med unger som hadde store bunker med bøker i hendene, sier han. I tillegg plukket de bøker i bokkasser til skolebiblioteket.

– Effekten av bokbåten var mer enn de to dagene i året, sier han. Noen steder er det ikke så mange barn, men de ble likevel satt like stor pris på. Ofte plasserte de da en bokkasse i butikken.

– Hver eneste gang kom det noen og sa: Det er så bra at dere finnes, sier Brevik, og går opp trappen til styrhuset.

Sjøsyk bibliotekar

Her oppe pleide de å samles på lange strekk. I dag er sjøen speilblank. Været har ikke alltid vært like godt. På vei til Hernar blåste det en gang opp med orkan styrke i kastene.

– Båten husket seg videre. Jeg ble sykere og sykere og la meg ned på golvet i biblioteket. Bøkene raste ut av hyllene i kaskader og falt ned på begge sidene av meg, sier han. Vel fremme var det bare å rydde opp de 2000 bøkene før de skulle åpne. Han ser ut mot kaien.

 – Se her kommer det folk, avbryter han og går ned trappen til inngangsdøren.

For viktig til å bare forsvinne

Gunnar Staalesen står på scenen, snakker om litteratur og leser smakebiter fra sin nyeste bok 2020. Post festum, der Varg Veum løser mysteriet om Isdalskvinnen som i 1970 ble myrdet i Bergen. Han legger mursteinen av en bok til side. Han ønsker å avslutte med noen ord om bokbåten.

– Dette er kanskje det siste litterære arrangement på bokbåten i det hele tatt, sier han, og forteller at bokbåten ble opprettet i 1959 som et fylkeskommunalt utjevningstiltak på kulturområdet til små kommuner med spredt bosetning. Hovedmålet har vært de minst mobile gruppene, som barn og eldre.

– Bokbåten besøkte steder som ikke var landfast eller langt fra biblioteker og andre kulturinstitusjoner. Det var årets kulturbegivenhet, sier han. Bokbåten er også internasjonalt kjent. TV-programmet «Jakten på det fullkomne bibliotek», som Jostein Gaarder laget, var en vandring i biblioteker fra Norge til Egypt. Reisen startet med bokbåten Epos. Programmet ble vist på TV i mange europeiske land.

– Det er jo norgesreklame. En bibliotekbåt på vei inn i et norsk fjordlandskap eller ut mot storhavet til de ytterste øyene, sier han. Nå blir bokbåten historie, selv om mange har stått på barrikadene og kjempet for den.

– Det er rart at norske kulturmyndigheter ikke kan ta noen ekstra mynter, det er ikke så mye penger som skulle til for å drive denne båten. Det er for viktig til at dette bare skal forsvinne.