Plan S sett fra høgskolebiblioteket

Biblioteksjef Else Norheim tar imot oss i det romslige høgskolebiblioteket på det rundt femten år unge campuset til Høgskolen i Østfold på Remmen ved Halden. Men helt siden 1995 har hun vært biblioteksjef ved denne institusjonen, som hun i dag regner som «størst av de små». Østfold, Molde og Volda heiv seg ikke på fusjonsbølgen.

– Vi vurderte å bli med dem på den andre sida av Oslofjorden, som i fjor også ble universitet, presiserer hun. – Men ledelsen kom til at vi vil klare oss sjøl.

Forskningsplikt

Men også her har de et aktivt forhold til Plan S og de nye tendensene innen vitenskapelig publisering.

– Hvor mye forsking skjer da på en høgskole av denne typen?

– Vi har jo forskingsplikt for de ansatte, og det er et press på dem. Det utredes nå en ny PhD-utdanning her, for det har vi ikke, i motsetning til de fleste andre. Men jeg sitter likevel med over to hundre publikasjoner fra 2018 som det er bibliotekets ansvar å godkjenne før innrapportering til Cristin.

Skepsis til veilederen

Vi får se innspillet til veilederen til Plan S som høgskolen, på linje med alle andre i akademia, har respondert på til Forskningsrådet, og også her finner vi igjen mye av skepsisen som går på korte frister, manglende høring og konsekvensanalyse.

– Biblioteket og forskningsenheten lagde utkastet, før det var på høring hos FoU-lederen og i siste instans ble bearbeidet og godkjent av rektor. Vi er prinsipielt positive, men så så vi at en del ting ikke var tydelige nok, så jeg kan skjønne at mange forskere er usikre. Og det har jo blitt en skyttergravskrig på Khrono og nå også i riksmedia. Når jeg leser et argument mot planen, så tenker jeg at dette må vel noen svare på? Men så svarer de på noe helt annet. De snakker mye forbi hverandre.

Å snu et etablert mønster

Det er ingen enkel oppgave å etablere nye tidsskrifter, og de har veldig kort tid på seg. Hvordan de skal kunne snu et så etablert mønster på så kort tid, det er ikke lett å se for seg.

– Men dette har det vært snakk om i veldig mange år, i alle fall OA?

– De nasjonale retningslinjene fra departementet kom i august 2017 og der sto det deadline i 2024. Men så kom Plan S inn fra sidelinja veldig brått. Men det måtte vel gjøres sånn for at noe skulle kunne skje. Det har i alle fall hatt en god effekt i det jeg oppfatter som riktig retning.

Mellom 3 og 4 millioner

Og i denne prosessen skjer det ting hele tida. Høringa vi ga innspill til var innen første februar, men etter det har det skjedd mye.

– Hvor mye betaler biblioteket ved Høgskolen i Østfold for tilgang til tidsskriftmateriale?

– Mellom 3 og 4 millioner årlig.

– Og da dekker dere stort sett behovet?

– Ja, det vil jeg si. Vi har jo veldig mange forskjellige fag og det blir ganske mange baser, men vi har klart å si ja til de fleste spørsmål.

– Men problemet er at de tar seg veldig godt betalt. Det blir jo sammenlikna med våpenindustrien. De som er imot Plan S bør ta det inn over seg at det virkelig skjer en grov utnytting. Forskerne står for både skrivingen og fagfellevurderinga, som de yter gratis, men likevel må vi ut med så store beløp for å få tilgang. Og nå når ingen tidsskrift blir trykt lenger, er det ikke så mye forlaga må gjøre.

Lest og sitert

Høgskolen i Østfold har 7500 studenter, 620 ansatte og 100 studier. Som resten av UH-sektoren står de nå overfor en viktig endring, hvor de vil ta et eierforhold til det de publiserer. (Foto: Anders Ericson)

– Ikke alle forskere og brukere er klar over hvor mye vi betaler. Men det er delte holdninger til dette blant forskerne også. Noen finner fram til gode OA-tidsskrift og publiserer der. Men flere av forskerne hos oss, i alle fall i noen miljøer, velger å publisere åpent, men i abonnementstidsskrift. Det har jeg vært litt imot, for da betaler jo høgskolen både for publisering og lesing, men nå gjør vi det altså sånn. Fordelen er at da blir artiklene mer lest og sitert.

– Men så er noen OA-tidsskrift såkalte «røvere» som utnytter denne nye og mer uoversiktlige situasjonen?

– Ja, man må være litt skeptisk. Men på biblioteket har vi dialog med forskerne om dette. De er avhengige av støtte fra vårt eget publiseringsfond på 750 000, så da er det vår jobb å sjekke kvaliteten på tidsskrifta, for å unngå røverne. Så dette er et problem, ja, men du kan finne ut av det og gå rundt dem.

– Dere har virkelig mange forskjellige fag- og forskingsområder, og tilbudet av gode åpne tidsskrift varierer?

– Ja, det er for eksempel ikke vanskelig å finne et godt open access tidsskrift innen pedagogikk og sykepleie, men de med høyest score i forhold til siteringer er fortsatt lukka. Innen ingeniørfag kan det være vanskeligere å finne OA-tidsskrift som er gode nok.

Fullstendig omlegging

Intervjuet vårt i Halden finner sted dagen etter interpellasjonen på Stortinget der statsråd Nybø avslørte at Unit om kort tid fullfører en avtale med et av de fire store forlaga. I UH-bibliotek-Norge har dette budskapet spredd seg, også til Halden:

– Det var positivt. Når ett av de store begynner å bevege seg, så blir det vanskeligere for de andre å bremse. Men det er en fullstendig omlegging vi står overfor. Vi vil ta et eierforhold til det vi publiserer.

Det fins penger i systemet.

– Ja, dere mister ikke de 3-4 millionene dere bruker på abonnement i dag?

– Nei, det blir jo min oppgave å sørge for, ler Else Norheim.

– Men vi kan også publisere i abonnementstidsskrift såfremt det ikke er finansiert av Forskningsrådet eller EU. Og for oss så er de færreste titlene publisert med støtte derfra, så sånn sett påvirker det ikke oss fra dag én.

FAKTA:

Høgskolen i Østfold 

• I Østfold var det tidligere flere ulike høgskoleutdanninger i tre byer, men de ble slått sammen til to campus. I Fredrikstad fikk de lokaler i et grundig renovert industribygg for ti år siden.
• Høgskolen har i alt rundt 7500 studenter og 620 ansatte i ulike stillinger og tilbyr nå over 100 studier innen: Helse og velferd, Informasjonsteknologi, Ingeniør, Lærerutdanning og pedagogiske fag, Samfunnsfag og språk, Scenekunst og Økonomi, administrasjon og ledelse.

[Artikkelen er også publisert i Bibliotekaren nr 1 – 2019]