Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana: Dypt inni fjellet bevares kulturarven vår til evig tid 

Tekst og foto: Kristina R. Johnsen

90 bibliotekarer bidrar til verdenshistoriens største innsamling av kulturarv. Og det foregår inni berget det blå i Nordland.

– Solvor, nå er tralla di klar!

En reklame-flyer for REMA 1000, en konvolutt med gamle sort-hvitt bilder og ei bok fra 1700-tallet (fra en ryddesjau på noens loft) ruller over dørstokken, oppstilt side om side på ei tralle. Dette er dagens servering til spesialbibliotekar Solvor Hauge på seksjon Magasin og materialhåndtering på Nasjonalbibliotekets avdeling i Mo i Rana.

Stedet minner om en akademisk utgave av julenissens verksted, en maurtue der over 300 ansatte har sine oppgaver. Her graver 90 kyndige bibliotekarer seg innover fjellet og svinser mellom kilometervis med hyller. 

De både shipper all verdens historier og bøker ut til store og små, og prekeverer, digitaliserer og lagrer norsk kulturarv på over 60 000 hyllemeter.

Men hva vil egentlig kulturarv si? Jo, selv isbilens siste tilbudskatalog hører hjemme her sammen med Bjørnson og Ibsen. Alt som gis ut i Norge regnes som en del norsk kulturarv og skal lagres inni Mofjellet til evig tid.

I alle fall i tusen år i første omgang.

Det er litt av et perspektiv!

For oppdraget til Nasjonalbiblioteket Mo i Rana er like enkelt som det er komplekst: 

Her foregår verdenshistoriens største innsamling og digitalisering av kulturarv.

Side for side, flyer for flyer, fylles enorme fjellhaller med materiale. Hvis du legger alt som skal lagres her på rad og rekke, vil det strekke seg over ni mil.

Og Solvor, hun er en slags portvokter. Hun går igjennom materialet og registrerer det før det sendes videre i systemet.

– Før i tiden var det jernverket i Mo i Rana som hentet mineraler ut av Mofjellet. Nå flyttes Norges kulturarv inn i fjellet, både fysisk og digitalt, sier Solvor.

Stedet er strengt lukket for publikum, men bibliotekarforbund-medlem Solvor har invitert oss med på en rundtur på huset, til og med inn i det innerste fjellageret der knapt en levende sjel slipper til.

Det vi skal få se i dag, mangler sidestykke.

Science fiction 

Solvor tar oss med opp trapper, inn dører, gjennom korridorer. Det dukker opp kolleger overalt, de nikker fra avlukker, vinker bak glassvegger, før de fortsetter å pusle med sitt.

Med ett føler vi oss litt beglodd. 

En serie bilder av rallarer, jernbanebyggere som har hakket og svettet for å bygge veiforbindelsene vi reiser på i dag, har ligget og støvet i en skuff i hundre år. Takket være teknologien på Nasjonalbiblioteket, har disse samlingene fått nytt liv. Nå er de printet i store formater i en formidabel bildeserie som er hengt opp langs en av korridorene. Arbeidskarene som har vært borte i en mannsalder, arresterer oss med blikket.

Tid er virkelig en ingrediens her på huset.

Så åpner dørene seg til Depotbiblioteket. Det ser ut som science fiction, men har vært i full drift i 20 år allerede. Siden 2003 har robotiserte bibliotekarer summet rundt mellom hyllene helt opp til 30 meters høyde under taket, plukket ut og satt på plass varer i samlingen som strekker seg fra de første helleristningene til blodferske kioskromaner. 

Selv om robotene tar seg av oppgavene, hender det at mennesker må trå til. (Og ser du nå for deg en masse bibliotekarer som klatrer oppover hyllene, tar du feil. Her er det kun et utvalg av sertifiserte ansatte som får lov til å jobbe i høyden.)

Bøker, tidsskrifter, mikrofilmer, lydbøker og musikk til fjernlån over hele landet lagres her. Anlegget har plass til om lag 72 000 stålkasser og har en total lagringskapasitet på 2,5 millioner publikasjoner.

NB Rana er NB Oslos introverte, nordnorske søskenbarn, lukket for publikum, men en del av samme familie.

Du kan jo se på Nasjonalbibliotekets avdeling i Mo i Rana som hele bibliotek-Norges bakrom.

Der Nasjonalbiblioteket i Oslo har 40 000 hyllemeter med bøker som i all hovedsak brukes på lesesalene på Solli plass med et myldrende liv av folk, er Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana vår felles hukommelse. NB Rana er NB Oslos introverte, nordnorske søskenbarn, lukket for publikum, men en del av samme familie.

Spesialisering

Kompetansen og teknologien som fulgte med fra det gamle jernverket i sin tid, gjør utbyggingen av fjellhallene mulig.

– Det du ser her, kunne aldri ha ligget i Oslo eller noen andre steder. Her i Mo i Rana er det gjennom mange år blitt bygget opp et industrielt nasjonalbibliotek, hvor bøkene og alt annet behandles industrielt, sier Solvor.

Mofjellet har dessuten en sjelden egenskap: Det holder en naturlig lav temperatur, og det trengs minimalt med regulering for å holde forholdene ideelle for bøker og papir i tusenvis av år. Da sparer man kanskje litt strøm i det lange løp.

– At vi kunne sprenge oss inn i det fjellet har vært en kjempegevinst. Skulle dette blitt bygget fra grunnen av i tre, hadde det blitt ganske dyrt. 

Før hun søkte jobb på Nasjonalbiblioteket i Mo, jobbet Solvor i ensom majestet på et folkebibliotek. Man kan si at hun har testet begge ytterpunktene av bibliotekaryrket.

– Jeg husker jeg sto og boret hull i et bord til ledningene til en Playstation. Det hadde aldri falt meg inn her. Da hadde jeg ringt til teknisk seksjon for lengst. 

I Mo er spesialisering et stikkord. Hun er en liten del av et større maskineri, et fagmiljø og en fasilitet som mangler sidestykke. Det er Solvor som kan legge nytt (eller gammelt) materiale inn i biblioteksystemet for å sende det videre til digitalisering. 

– De som digitaliserer, får en strekkode, skanner strekkoden, og så kan de begynne med sitt arbeid, nemlig å få en finest mulig digitalisering av det fysiske objektet, forklarer hun.

Solvor er én av tre bibliotekarer på seksjon Magasin- og materialhåndtering. En nøkkelrolle i et mikrokosmos for å prekevere, digitalisere og lagre norsk kulturarv.

– Det som er gildt her, er at du kan forfølge interessene dine. Hvis du liker å sitte og klargjøre materialet til digitalisering, kan du spørre lederen din om å få gjøre mer av det. Hvis det er en annen retning som interesserer deg mer, er det bare å spørre om å få gjøre mer av nettopp dét, forklarer hun.

Tannhjulene

Solvor sender oss videre med avdelingsdirektør Svein Arne Solbakk til Kulturarvdigitalisering. Opp trapper og bortover korridorer, til avdelingene som skanner og digitaliserer slik at alt fra historiske lydopptak, konserter og fotografier til pasientjournaler, private arkiver, eiendomsregistre og informasjon om skolegang blir gjort tilgjengelig digitalt for deg og meg.

Jubelen sto nemlig høyt i taket både hos Arkivverket og Nasjonalbiblioteket, da kulturminister Trine Skei Grande i 2019 la 127 millioner kroner på bordet til digitalisering og tilgjengeliggjøring av historisk materiell. Det har muliggjort at så mye som mulig av den historiske dokumentarven blir lett tilgjengelig.

Der man tidligere måtte møte opp på Nasjonalbibliotekets arkiver, museer eller arkiver for å få tilgang til informasjon, kan man nå få tilgang over hele landet ved et tastetrykk.

Blant annet finnes også stadig mer av landets avisarkiv nå søkbart, digitalt. 

Gamle floppydisker, VHS-kassetter, kassettbånd, DAT-bånd, minidisker, strømmer inn fra museer og fagmiljøer over hele landet for å få nytt liv. Problemet er at de ikke har avspillingsutstyr til alt dette, så de vet ikke alltid hva som befinner seg på de opptakene de sitter på.

Det hender at Nasjonalbiblioteket må ut på Ebay for å sikre seg utstyr og deler.

Svein Arne Solbakk forteller, med lysende øyne og store armbevegelser, om samarbeidet med Stanford University Libraries om kunstig intelligens, idet vi haster videre på omvisningen.

Avdeling landssviker

– Her kan dere ikke ta bilde, sier Svein Arne Solbakk med dempet stemme.

To menn sitter og blar, med forsiktige bevegelser i gulnede dokumenter med sirlig skrift. Mange av dokumentene fra landssvikoppgjøret har aldri blitt åpnet før. Alt fra skarp ammunisjon til sedler og personlige eiendeler dukker opp mellom sidene. Med hansker og et fokusert drag over ansiktet fortsetter de å bla seg bakover i historien.

Noen sider er så skjøre at de ikke kan løftes, de tåler knapt et vindpust.

I naboavdelingen durer det fra maskiner. Store maskiner kan sluke hele bøker, flippe automatisk gjennom sidene og spytte boka ut igjen. 

Videre til fotoavdelingen ryker det av høyteknologisk fotoutstyr som kan lese av filmruller og gjøre de utroligste ting for å hente fram fortiden. Forbedre bilder, justere kvaliteten, gjenkjenne motiver.

Videre i labyrinten ligger avdelingen som digitaliserer hele landets avisarkiv, med skannere store som hus.

Solvor dukker opp igjen og huker tak i oss – nå skal vi tas til det innerste indre.

Vi svinser ut av hovedbygget og trekker frisk luft idet vi vandrer noen hundre meter opp bakken til fjelllageret.

En gullforgylt fasade blinker mot oss, det er selve nasjonalskatten som befinner seg her (dét – og reklameflyerne fra butikken)

«I Mo i Rana har vi i Norge et høyteknologisk anlegg i verdensklasse, nå med nye imponerende fjellhaller og sikringsmagasiner. Her vil viktige deler av kulturarven og historien vår – både arkiv- og bibliotekmateriale – bli bevart trygt og fjellstøtt inn i evigheten», sa Anette Trettebergstuen da snora for de nye fjell-lagrene ble klippet i januar 2023.

De store dørene åpnes med et brak som gjaller innover hallen. 

I et gullforgylt lokale henger et stort, hvitt lerret. Her kan de få besøkende som kommer hit, få se en film om hele eventyret. 

Vi setter oss på første rad og trykker play. Det er svimlende å ta innover seg det hele. Alt vi har laget og til evig tid gir liksom litt å tygge på.

Vanligvis er det hit – men ikke lenger for samtlige besøkende. Men Solvor har på et eller annet vis skaffet oss innpass.

Nå er det bare å trekke pusten. Oppe i sikringsmagasinet er det så lavt oksygennivå at alle vanlige motorer kveles – men likevel innafor. 

– Det er samme oksygennivå som i en flykabin, forteller Solvor.

Robotene suser forbi oss i skytteltrafikk inn og ut av fjellet. Fremdeles er det noen små barnesykdommer med utstyret som trolig går seg til i løpet av de neste tusen årene. 

Vi åpner ei dør, og ei dør til, går med lange skritt gjennom endeløse korridorer. De av oss som har kjørt bil i Fauske, i Lofoten eller på Vestlandet, ville ha kjent seg igjen – endeløse tunneler som avløses av nye tunneler. Er vi inne i fjellet nå, egentlig?

Det kjennes ut som om en usynlig hånd klemmer rundt oss. Her er det kun 14 prosent oksygennivå både for å bevare materialet og av hensyn til brannvern. En fyrstikk på avveie her inne blir aldri mer enn en gnist før den dør ut. 

Fuktinnholdet i lufta holdes konstant på 35 prosent. 16 000 kubikkmeter luft blir skiftet ut hver time. Den nye lufta inn i magasinet inneholder 90 prosent resirkulert og ti prosent frisk luft. Temperaturen er åtte grader.

Vi er framme. Et dusin ansatte jobber rolig og behersket med å handtere store paller med materiale. I magasinet tas det vare på ett eksemplar av alt pliktavlevert materiale som er gitt ut etter 1990, i tillegg til historiske samlinger.

Og her står vi, foran den innerste skatten, med hodet tiltet bakover og hjernen i høygir.

Hva er det egentlig vi ser på? Øynene leter og prøver å ta innover seg dimensjonene. Det er 28 meter under taket, så langt innover som øyet kan se, nærmest.

Det setter liksom bibliotekarenes rolle i et nytt lys: De kuraterer vår felles hukommelse. De er portvoktere til en tidskapsel vi sender videre til dem som kommer etter oss.

Mye av det som ligger her er blitt digitalisert og det meste er søkbart for deg, meg og våre etterkommere.

Det er framtiden som stirrer mot oss, og spør: Hva skjer om 1000 år? Hvordan ser verden ut da? Hvem sitter med makta, og hvilket forhold har vi til informasjon? Får vi den intravenøst?

Vi kan oppholde oss i maks to timer her inne før vi må ut i friluft. Vi tar med oss inntrykkene og beveger oss mot verden der ute.

Om 1000 år er allting husket

– Nå ble det mye stammespråk, Anders, humres det over en bolle salat.

Jo, fjellageret må sies å være et storslagent og viktig sted. Men rommet vi sitter i nå, er kanskje enda viktigere: Kantina. Forbundsfellene i Bibliotekarforbundet som jobber på huset har samlet seg til lunsj. Arne Georg Østensen, tillitsvalgte Ragnhild Hauge Clementsen, Anders Mæhlum, Sigrid Seim Halse og Solvor Hauge. De snakker om DEW-nummer og fake news. 

Hvordan har arbeidsdagen vært? Det nikkes og tygges – de har mye å gjøre, alltid noe å ta tak i. Store budsjettkutt påvirker arbeidshverdagen, forteller de. Til tross for store bevilgninger til arkivering, er det gjort kutt i andre deler av drifta.

– De fleste seksjonene i Nasjonalbiblioteket merker budsjettkutt på en eller annen måte. Forhåpentligvis er det bare for en periode, sier Sigrid.

Hun kaller seg “dinosauren” her. Sigrid har sin andre periode på institusjonen etter å ha jobbet på Nordland fylkesbibliotek i mellomtiden. I dag er hun en av “innkasterne” som sørger for at Solvor får noe i tralla. Hun er håndhever av pliktavleveringsloven sammen med en hel avdeling av kolleger.

– Det er vi som må kunne loven og praktisere mandatet Nasjonalbiblioteket håndhever på vegne av Kulturdepartementet. 

Loven tilsier at av alt som publiseres i Norge, må tre utgaver sendes til Mo. 

Har du gitt ut noe som helst, får du dem på tråden. 

– De største forleggerne har rutiner på dette, men de mindre enkeltutgiverne tar vi ofte kontakt med og sier hei, vi må få inn materialet. Vennligst send inn. Ofte kan det være at de ikke har kjennskap til lovverket, forklarer hun.

Når materialet kommer inn, er det vi som gjør den første kjappe registreringen og fordeler de tre samlingene mellom avdelingene. Vi tar også imot de digitale filene, forklarer hun.

Det finnes ikke noen arbeidsplasser i landet som dette, slås det fast. En del av de tradisjonelle bibliotekar-oppgavene som har utgått litt fra folkebibliotekene kan du jobbe med her i storstilt grad, som å katalogisere og strukturere samlinger.

– Du arrangerer ikke debatt eller har eventyrstund her. Her har du mulighet til å bli mer spesialist, forklarer de. 

Vi tar det for gitt at vi skal ta vare på kulturarven og bruke mye penger på det. Kulturdepartementet sier «ja, ja, ja, dette er kjempeviktig», men om 950 år – mener vi det da? Det er ikke sikkert. Det kan være litt skremmende å tenke på. Vi vet jo ikke hvilket styre vi har da.

Sigrid Seim Halse

Hvilke utfordringer er det i arbeidshverdagen deres?

– Det må jeg faktisk tenke litt på. Men generelt i Bibliotek-Norge er det en utfordring med transport i nord. Etter å ha jobbet på fylkesbiblioteket er jeg blitt veldig opptatt av distriktene og fjernlån, for eksempel det iskalde faktum at Nordland, Troms og Finnmark ikke har noen nasjonal bibliotektransportordning. Det er faktisk helt krise. I praksis har resten av landet det. De betaler en årlig sum og så kan de sende så mange bøker de orker uten at det koster dem noe som helst. Helt forutsigbart, mens de to nordligste fylkene må bruke posten. Portoen stiger hvert år, de kommunale budsjettene blir mindre og mindre, understreker Sigrid.

Betyr det i praksis at Nord-Norge ikke har samme tilgang på litteratur som resten av landet? Det er kanskje verd en omdreining i tenkeboksen. 

Det er ikke det eneste store spørsmålet rundt bordet i denne lunsjen.

Hvor mange andre jobber med de neste tusen år i bakhodet?

– Det spørs jo hvem som sitter med makta om 1000 år. Vi tar det for gitt at vi skal ta vare på kulturarven og bruke mye penger på det. Kulturdepartementet sier «ja, ja, ja, dette er kjempeviktig», men om 950 år – mener vi det da? Det er ikke sikkert. Det kan være litt skremmende å tenke på. Vi vet jo ikke hvilket styre vi har da.

For få andre steder er tid en viktigere ingrediens enn akkurat her. Det er de store linjene som styrer: Evig tid. 

Artikkelen er gjengitt fra Bibliotekaren 1/2024.