Medlemskriterier: Bibliotekarer, foren dere – betraktninger om profesjon, omverdenen og faglig fellesskap

«Alt i alt ser jeg det som en styrke for kollegiet og profesjonen at alle med høyere utdanning i biblioteksektoren og beslekta virksomheter, kan stå i samme fagforbund», skriver styremedlem Miriam Bakkeli. Foto: Rebecca Ravneberg.

Styremedlem Miriam Bakkeli kommer her med sine betraktninger før landsmøtet der delegatene skal avgjøre hvilke medlemskriterier BF skal ha i årene fremover.

På BFs landsmøte 19-20. november avgjøres spørsmålet om hvilke medlemskriterier forbundet skal ha i årene fremover. Før landsmøtet presenteres flere ulike syn på saken her på nettsidene.

Tekst: Miriam Bakkeli

Forrige landsmøte ga forbundsstyret i oppgave å forberede et kunnskapsgrunnlag som skal muliggjøre et informert valg om medlemskriteriene i Bibliotekarforbundet (BF). Som forbundsstyremedlem har jeg tenkt mye på våre medlemmer, deres arbeidsplasser og den posisjonen bibliotekarer har i samfunnet. Jeg ønsker å dele noen av mine betraktninger som har vært avgjørende for mitt standpunkt med dere.

På Landsmøte 2020 skal vi ta et viktig strategisk valg. Delegatene skal stemme over om BF skal åpne opp for «bibliotekfaglige» arbeidstakere med minst én bachelorgrad som medlemmer. Flertallet i forbundsstyret foreslår denne endringa, og jeg er selv en del av dette flertallet. Etter mange diskusjoner om medlemskriteriene, er de avgjørende spørsmålene for meg om når vi blir bibliotekarer og hvordan framtida vil se ut.

Les også: Derfor mener styremedlem Kathrin Kvilstad at BF ikke bør åpne opp

Fram mot landsmøtet har jeg bekymret meg for framtida til bibliotekarene og bibliotekene. Særlig på grunn av den prekære situasjonen i Danmark, hvor arbeidsmarkedet på bibliotekene har krympet. «Bibliotekar» har forsvunnet fra navnet på fagforbundet, som nå heter Forbundet for Kultur & Information. Det danske bibliotekvesenet har riktignok vært under press i flere år enn oss, og den økonomiske situasjonen i Danmark er verre enn her. Men det som skjer rundt oss, får selvsagt ringvirkninger.

Jeg har observert holdninger og en utvikling som kan true vår eksistens: Ved flere bibliotek er ikke lenger bibliotekaren den foretrukne kandidaten til jobben. I statlig sektor blir bibliotek slått sammen eller nedlagt. En naiv tro på at nettbrett og digitale læringsmidler i seg selv er løsningen, truer skolebibliotekarenes eksistens flere steder i landet.

Et yrke i endring
Samtidig er biblioteksektoren vant til endring. Som mangeårig førsteamanuensis Øivind Frisvold kunne vise BFs tillitsvalgtkonferanse i 2019, har bibliotekarene alltid endret seg i takt med tida. Og hver gang profesjonen har blitt utfordra, har bibliotekaryrket overlevd. Med de endringene som skjer ellers i samfunnet, inntar bibliotekaren nye roller og biblioteket nye funksjoner. Som tillitsvalg ble jeg inspirert av Frisvolds historiske framstilling. Jeg mener den forplikter til å bygge profesjonen videre.

Slik vedtektene er i dag krever medlemskap i Bibliotekarforbundet minst 60 studiepoeng bibliotekfag i eller utenfor graden. Dette tilsvarer minst ett utdanningsår på fulltid. En felles utdanningsbakgrunn har vært en identitetsmarkør for medlemmene. Bibliotekfaglig bachelor, mastergrad og phd-studiet er viktige for vår felles forståelse av samfunnsoppdraget til bibliotek, sammenhengen i sektoren som helhet, og vår felles etikk og vårt verdigrunnlag. I tillegg har flere utenfor sektoren behov for vår kompetanse.

Gjennom arbeidet i forbundsstyret de siste tre årene har jeg sett hvor viktig påvirkningsarbeid er for å opprettholde profesjonen vår i Norge. Vi som er bibliotekarer, ser at vår kompetanse er allsidig og høyaktuell til mange ulike oppgaver. Bibliotekarer vet at bibliotekene er viktige demokratiske institusjoner, og vår allsidighet sikrer oss et arbeidsmarked også utenfor biblioteksektoren.

For å få økt oppmerksomhet og anerkjennelse omkring bibliotekaren, bør flere miljøer få kjennskap til vår kompetanse. Jeg ser det som fornuftig å inkludere våre kollegaer med en annen utdanningsbakgrunn. Med et større fagmiljø vokser også nettverket, og Bibliotekarforbundet kan enklere nå beslutningstakere som politikere, byråkrater og skoleledelse. Det vil også kunne utvide vår kontaktflate i akademia og arbeidslivet hvor vår kompetanse er ettertraktet. Det er ett virkemiddel for å synliggjøre kompetanse, påvirke utvikling og sikre bevilgninger. BF kan organisere alle og være pådriveren.

Når vi snakker om at vi kan litteraturformidling så vel som nettpublisering, eller at vi kan styrke bruk av forskning i forvaltningen, eller lære elever kildekritikk og stimulere til fritidslesing, snakker vi ofte til folk som har tilsvarende utdanning som oss selv. Men i dagens situasjon med trangere økonomi og naiv tro på digitalisering, må bibliotekaren og bibliotekene være mer synlige.

Jeg har ingen tro på at Bibliotekarforbundet mister «seg selv» ved å endre medlemskriteriene. Som kollegaer er vi allierte, ikke konkurrenter. Jeg tror vi i BF og våre kollegaer uansett utdanning har felles interesse av å skape god formidling og brukervennlige nettsider, gi grunnlaget for gode vedtak og beslutninger samt skape gode ferdigheter blant framtidas borgere. Å inkludere kollegaer med liknende arbeidsoppgaver er en god strategi for å vokse både som fagforbund og som profesjon.

Under press
Men i hvilken grad bibliotekaryrket er en profesjon er profesjonsteoretikere uenige om. I artikkelen Bibliotekarene – en profesjon under press? har professor Ragnar Audunson problematisert bibliotekarprofesjonen gjennom årtier og dens gyldighet (2015). Uansett hvordan profesjonsforskerne ser på oss bibliotekarer, så oppfatter vi oss selv som en profesjon. Vi som er bibliotekarer, hegner om kjernefag, har utdanningsinstitusjoner, eget forskningsfelt, et felles verdigrunnlag og ikke minst arbeidsplasser. Som Audunson påpeker er vi imidlertid også under press, og artikkelen etterlater et inntrykk av en truet profesjon. Men er det medlemskriteriene i BF som skal motvirke dette presset? Vil kravet om bibliotekfag være nok til å sikre profesjonen en framtid? Nei, det tror ikke jeg er nok.

Allerede med dagens medlemskriterier utvider, eller utvanner, Bibliotekarforbundet hva som er en bibliotekar. Det er stor variasjon i tyngden av bibliotekfag blant dagens medlemmer. Siden tittelen vår ikke er beskyttet, står vi og andre fritt til å definere bibliotekaren. Hvem er å regne som «bibliotekarer nok»?

Det er nettopp dette spennet i «fagligheten» som gjør saken om medlemskriteriene vanskelig. Bibliotekarforbundets medlemskriterier krever en så liten del av en bachelorgrad at det allerede i dag er stor variasjon. Det som forener oss, er en høyere utdanning fra inn- eller utland. Det er ingen tvil om at ansatte med bibliotekarutdanning ved bibliotek og beslektede virksomheter utgjør en forskjell for virksomhetene. Kan man likevel «bli» bibliotekar gjennom annen høyere utdanning og erfaring i arbeidslivet? Jeg mener svaret er ja.

Erling Bergan har dokumentert utviklinga ved storby-biblioteket Deichman i Oslo. Her har bibliotekarene møtt økt konkurranse fra andre med høyere utdanning. Det kan være litteraturformidlere, industridesignere og teknisk personell. Og Biblo Tøyen har søkt etter kokker! Når noen hevder at slik kompetanse trengs ved store bibliotek er nok dette delvis rett. Men fra mitt ståsted er utviklinga til dels også uheldig. Vi som er fagutdannede bibliotekarer, forstår risikoen: Hva skjer når ledelsen og skranken mister det blikket en fagutdannet bibliotekar har? Fagutdannede bibliotekarer må være representert for å sikre den bibliotekfaglige kompetansen.

Det er jo ett område der ulik utdanningsbakgrunn vil skape et klart skille mellom medlemmer, nemlig biblioteksjefstillinger. Jeg tror de fleste er enige i at bibliotekfaglig utdanning gir de beste forutsetningene for å være sjef i bibliotek og særlig ved et gjennomsnittlig folkebibliotek. At noen av BFs medlemmer har en annen utdanning vil ikke endre på dette. BF vil fremdeles kjempe for at bibliotekledere bør ha bibliotekfaglig utdanning, noe vi senest klargjorde i arbeidet med biblioteksjefplakaten. En tilsvarende problemstilling har vi i skolebibliotek hvor kompetansekrav dessverre ikke er lovpålagt. Men i BFs politiske uttalelse fra 2019 understreker vi at skolebibliotekar må være fagutdannet. Forskjellsbehandling av medlemmer med begrunnelse i utdanning er en kjent problemstilling også i andre profesjonsforbund, og noe jeg tror BFs tillitsvalgte vil klare fint å balansere og stå inne for.

Deichman ansetter nå flere og flere uten bibliotekarutdanning. Bilde fra nye Deichman Bjørvika. Foto: Deichman.

Definisjonen av bibliotekfaglig kompetanse i det offentlige varierer. Lov om folkebibliotek, som forvaltes av Nasjonalbiblioteket, legger visse krav til grunn for biblioteksjefer. Sivilombudsmannen, som har siste ordet i klagesaker ved biblioteksjeftilsettinger, har de seinere åra utvida sitt syn på hva som er bibliotekfag. I tillegg er inntakskravet til masterstudium i bibliotek- og informasjonsvitenskap ved OsloMet mer romslig sin forståelse av hvilke fag som erstatter bibliotekfag enn BF. Det er altså ulike oppfatninger av hva bibliotekfag er, og Bibliotekarforbundet har strengere medlemskriterier enn disse andre instansene. Jeg mener vi sørger for bedre samklang ved å tillate alle kollegaer med minst én bachelorgrad som medlemmer. Det vil gi BF en større legitimitet innad og utad.

Et faglig fellesskap
Men hvilke muligheter gir åpning av medlemskriteriene? Som medlemmer i samme fagforbund kan ansatte bygge felles identitet, både lokalt og nasjonalt. BF kan i fylkesstyrer, klubber og utvalg få tilført nye perspektiver og argumenter. Vi kan sammen ivareta bibliotekarens rolle i samfunnet og sikre innfrielse av samfunnsoppdraget. Gjennom tillitsvalgtskoleringa kan BF ta grep om utviklinga og bidra til å forme oppfatninga av hva som er å være bibliotekar til enhver tid. BF kan også være garantisten for å opprettholde bibliotekfaglig kompetanse. Jeg tror at medlemmer med en annen utdanningsbakgrunn vil utfordre oss og skape en enda mer robust bibliotekarprofesjon.

Det er altså ikke medlemsøkning eller økonomi som avgjør mitt standpunkt. Jeg tror ikke mange vil melde seg inn etter en vedtektsendring, men jeg håper det.  Jeg ønsker at BF driver profesjonsutvikling i takt med samtida og skaper et faglig fellesskap for alle bibliotekarer. Bibliotekarforbundet ekskluderer i dag det jeg oppfatter som dyktige fagfolk, som ikke får anledning til å være med i Bibliotekarforbundets kamp og stå skulder ved skulder som medlemmer. Jeg ønsker at Bibliotekarforbundet skal ha mulighet til å inkludere flere av disse dyktige kollegaene, så vi kan stå sterkere sammen.

Det avgjørende for mitt standpunkt om medlemskriterier ble totaliteten i medlemsundersøkelsen blant BF-medlemmer, som ble foretatt i fjor høst. Den ga meg muligheten til å se lysere på framtida for bibliotekarene og bibliotekene.  I Medlemsundersøkelsen svarer blant annet de yngste at arbeidsplassen definerer profesjonen i større grad enn utdanningssted. De som har vært med i BF en stund oppgir utdanning som den viktigste faktoren for hva som gjør en til bibliotekar. Et sted midt imellom tror jeg vi finner framtidas bibliotekar: Fleksible og høyt utdannede medarbeidere med spisskompetanse innen sitt felt og kunnskapshunger, og med et bankende hjerte for organisering, gjenfinning, litteratur, kultur, demokrati, ytringsfrihet og livslang læring.

BF trenger ikke endre seg over natta om vi åpner opp. Jeg mener formålsparagrafen til BF er like aktuell selv om vi inkluderer andre utdanningsbakgrunner. Der heter det at «Bibliotekarforbundet (BF) er et landsomfattende, partipolitisk uavhengig fagforbund. BFs formål er å arbeide for å sikre og bedre medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår, høy kvalitet i utdanningen og i utøvelse av faget. BF skal arbeide for å styrke medlemmenes rolle i arbeidslivet.»

Det er tydelig for meg at Bibliotekarforbundet best tilpasser seg samtida ved å åpne opp medlemskriteriene og godta alle bibliotekfaglige ansatte med minst én bachelorgrad. Først og fremst handler dette om profesjonsutvikling og å skape et faglig fellesskap. Jeg ønsker å inkludere bredere i det forbundet som bryr seg om lønns- og arbeidsvilkårene, som kjemper for attraktive og trygge arbeidsplasser, og som retter oppmerksomhet mot alle bibliotekarer – nemlig Bibliotekarforbundet!

Alt i alt ser jeg det som en styrke for kollegiet og profesjonen at alle med høyere utdanning i biblioteksektoren og beslekta virksomheter, kan stå i samme fagforbund. Det tror jeg vil sikre framtida til bibliotekaren, løse vårt viktige samfunnsoppdrag og utvikle en levedyktig profesjon.

Bibliotekarer, foren dere!