Lesing er beredskap!
Tekst og foto: Aud Gjersdal
Beredskap handler ikke bare om å sikre seg vann, batterier og knekkebrød i hjemmet. I dagens verden, preget av desinformasjon, propaganda, krig og politisk polarisering, trenger vi nye former for beredskap. Lesing er en av dem. Lesing gir mulighet til å orientere oss, og forstå hva som foregår i samfunnet. Den kan bidra til å løse problemet med den fragmenterte virkelighet. Bibliotekene og bibliotekarene kan vise frem den gode litteraturen, og dyrke lesegleden slik at det dannes brede fellesskap. Skolebibliotekene bidrar i leseopplæringen, slik at det ikke oppstår ressursskiller mellom de som kan tilegne seg informasjon og de som ikke kan.
Dette kom frem under arrangementet «Lesing er beredskap» under Arendalsuka i august om. Arrangører var Norsk bibliotekforening (NBF), Den norske Forleggerforening og Litteraturhuset i Oslo. Ordstyrer var leder av NBF, Helene Voldner.
– Kanskje er mediet budskapet?
Paul Buvarp, forsker på påvirkning og desinformasjon ved Forsvarets forskningsinstitutt påpeker at dagens metoder som faktasjekking, avsløring og merking av informasjon har begrenset effekt.
– Forskning har vist at usannheter sprer seg fortere, bredere og dypere enn sannhet på sosiale medier, sier han. Buvarp stiller spørsmål ved om problemet ligger i mediet.
– Kanskje ligger problemet i selve mediet, som lar usannheter bevege seg friere enn sannheten? Kanskje er mediet budskapet? spør han. Dette siste utdyper han senere i en epost til Bibliotekaren: «Mediet er budskapet er egentlig det mest kjente sitatet eller konseptet fra medieteoretikeren Marshall McLuhan. Det han (og i forlengelse, jeg) mener med det er at det det er mediet i seg selv, altså teknologien og formatet, som former samfunnssamtalen, mer enn innholdet. Syntaks i stedet for semantikk. Av og til illustrerer jeg dette ved å si noe sånt som at det er forskjell på de samtalene og den kommunikasjonen som skjer via radio, eller litteratur, eller tv eller røyksignaler. Så mediet i seg selv er det som gir forutsetningene og former hva vi snakker om.»
I panelsamtalen fremhevet Buvarp videre at pressen filtrerer og verifiserer informasjon, før den når allmennheten, noe som ikke skjer på Internett. På nettet eksisterer små individuelle brukerprofiler som trekker til seg informasjonen de ønsker.
– Det finnes ingen verifikasjon. Det atomiserer oss og vi blir til enkeltpersons-markeder og personlige brands, sier han. Buvarp trekker også frem at vi har en iboende tendens til bekreftelsesfeil, der vi lettere tror på informasjon som bekrefter våre allerede eksisterende overbevisninger. I tillegg er vi mer tilbøyelige til å tro på informasjon som gir oss verdi i den gruppen vi ønsker å tilhøre.
– Sannhet er lavere nede på listen over det vi verdsetter. Vi ønsker sosial kontakt og bekreftelse på at vi har rett.
Paul Buvarp, Forsvarets forskningsinstitutt.
– Sannhet er lavere nede på listen over det vi verdsetter. Vi ønsker sosial kontakt og bekreftelse på at vi har rett, sier han, og fortsetter:
– Vår felles virkelighetsforståelse krymper. Internett og sosiale medier undergraver vår evne til å danne bred konsensus og dyrke den felles virkelighetsforståelsen. Kunstig intelligens forsterker dette ved å gi bedre muligheter til å pleie egne personlige virkeligheter og lage det vi vil se selv, sier han, og poengterer viktigheten for samfunnet og demokratiet med konsensusbyggende prosesser. Papirbøkene kan bidra til å løse utfordringen med fragmenterte virkeligheter.
– Vi må absolutt dyrke lesegleden, og det på en måte som dyrker brede fellesskap.
Større mangfold
Mads A. Andersen, nyhetsredaktør i Dagbladet, ser tilbake på den tiden han vokste opp i Fredrikstad på 1980-tallet. Da hadde mor, far og barna i familien mer enhetlige virkelighetsoppfatninger, og med de samme referansepunktene fra mediene, når de samlet seg rundt middagsbordet.
– I dag har vi ikke det. Mor kommer med sine nyheter som hun har konsumert i løpet av dagen, jeg selv med mine, og barna kommer med hver sine ting, sier han. Dette gjør samtalene rundt middagsbordet mer mangfoldige.
– Samtalene og refleksjonene rundt middagsbordet blir bredere, og perspektivene som det er mulig å ta opp, og få forståelse for, blir større. Det er den positive siden av den fragmenterte virkeligheten vi lever i, poengterer han. Andersen påpeker at medieinnhold kan være både uforståelig og kjedelig, noe som gjør at det ikke når ut til flest mulig nordmenn. Han understreker nødvendigheten av å skrive på en forståelig og engasjerende måte, slik at leseren henger med.
– Dersom vi kan skrive om Donald Trump på en måte som både når en gutt på tolv år og en kvinne på 41 så har vi jo lyktes. Da kan de sitte rundt middagsbordet og ha en fornuftig samtale rundt det, og det er samfunnsnyttig, og en bra beredskap å ha med oss videre.
Mads A. Andersen, nyhetsredaktør i Dagbladet.
– Dersom vi kan skrive om Donald Trump på en måte som både når en gutt på tolv år og en kvinne på 41 så har vi jo lyktes. Da kan de sitte rundt middagsbordet og ha en fornuftig samtale rundt det, og det er samfunnsnyttig, og en bra beredskap å ha med oss videre, sier han. Andersen forteller at de ønsker folk skal komme til Dagbladet ikke bare for å sikre Norge god beredskap, men også for å bli underholdt.
– Det som er det fantastiske med den tabloide journalistikken, er den buffeen som tabloide medier byr på: Den gir deg ting du kan le av og å bli klok av.
Må bli bedre til å formidle
Sarah Sørheim, leder for nisjeenheten i Schibsted, styreleder i Shifter og Fri Flyt, påpeker at beredskap, altså evnen til å kunne forsvare seg, også handler om muligheten til å forstå hva som skjer rundt seg.
– Det er derfor vi har medier. Det å forklare hva som foregår i samfunnet er vår kanskje viktigste jobb, sier hun. For å lykkes med det, må mottakeren være i stand til å forstå innholdet. God formidling er avgjørende.
– Det viktigste er ikke hvor folk får tak i informasjon, men at de får tak i informasjon som er kvalitetssikret og at leseren klarer å gjøre gode vurderinger av informasjonen ved hjelp av kildekritikk, sier hun. Samtidig er det vanskelig å få folk til å lese lange tekster, og de har derfor redusert bruken av slike.
– Det er ikke noe alternativ å lage Aftenposten slik den var i papir på 1980- og 90-tallet. Vi må nå leseren på en helt ny måte, sier hun og minner om hvor snevert og elitepreget medielandskapet da var. Mediene hadde et hegemoni og det var deres virkelighetsforståelse som dominerte.
– Det alle som jobber med tekst må gjøre er å skrive og formidle på en måte som gjør det mulig å forstå for de med normal evne til å lese, sier hun, og peker på at målinger viser at den er svekket. For å gjøre det enklere å lese har Aftenposten junior derfor gulet ut alle vanskelige ord i artiklene. Når en holder musepekeren over vises en forklaring. Dette senker terskelen for at folk kan tilegne seg godt innhold. Sørheim poengterer at mediene må være der folk er.
– Vi må være på TikTok og Snapchat. Så må vi håpe da at de vi treffer blir nysgjerrige og får lyst til å vite mer.
Sara Sørheim, Schibsted.
– Vi må være på TikTok og Snapchat. Så må vi håpe da at de vi treffer blir nysgjerrige og får lyst til å vite mer, og beveger seg opp fra 15 sekunder på TikTok til å bli abonnementer på New York Times.
Må bli bedre til å lese
Kjersti Løken Stavrum, administrerende direktør i Stiftelsen Tinius, understreker at vi ikke må svartmale Internett, som gir så mange mulighet til å både innhente informasjon, og å meddele seg. Også papirpressen har dårlige virkninger, og hun siterer en av Ludvig Holberg sine epistler, fra 1748:
«Derimot kan det innvendes at den letthet og makelighet som trykken fører med seg, forårsaker adskillige uleiligheter. Derved belastes verden med en uhyrlig mengde av unyttige skrifter, og studerende folk fyller opp hjernen med vidløftig lærdom, og gir seg hverken tid eller midler til å reflektere over hva de leser. Herutover ser vi i vår tid ikke slike sjeldne genier som i gamle dager, da studerende menn heller skjerpet sitt hode ved inderlig meditasjon, enn å fylle det med vidløftig lesning og med andres tanker og meninger.»
– Alt var ikke bedre før, fortsetter hun.
– Dersom vi skrur av Internett, så kommer ikke papiravisene tilbake, sier hun. Vi kommer da heller ikke til å finne tilbake sammen rundt TV-en eller radioapparatet som da vi var små.
– Det har aldri vært bedre for ytringsfriheten enn nå.
Kjersti Løken Stavrum, adm. dir i stiftelsen Tinius.
– Det har aldri vært bedre for ytringsfriheten enn nå, sier hun. Nettet gjør det mulig å nå andre som deler interesser uansett hvor de er. En kan innhente informasjon fra hele verden.
– Klart det er en fordel at algoritmene bringer meg til New York Times, når jeg er vokst opp med Øvre Smaalenene, sier hun, og poengterer at tilgang til uendelige mengder informasjon ikke hjelper om en ikke kan tilegne seg den. Til syvende og sist handler det om evnen til å tilegne seg informasjon. Mengdetrening i lesing er nødvendig, og da er det smart å lese både på skolen, samt ha leselekser. Læreren og skolebibliotekene må være med på å vise frem all den gode litteraturen som finnes.
– Det vil oppstå helt uønskede ressursskiller mellom de som kan tilegne seg informasjonen og de som ikke evner det.
Vi trenger fortsatt papirboka
Forfatter Maja Lunde tok opp hvordan den digitale verden har endret måten vi konsumerer nyheter på. Nyhetene designes ut fra å få folk til å klikke på dem, fremfor å prioritere kvalitet.
– De aktørene som er best på å treffe det i mennesket som får en til å klikke videre, vinner informasjonskrigen, sier hun. Dette fører til at vi mister alternative perspektiver.
– Nettaktørene tilbyr oss mer av er det vi har vist preferanser for, i stedet for å presentere oss for saker som bryter med våre oppfatninger, sier hun, og understreker at det er teksten, det skrevne ord, som fortsatt er den beste kilden til kunnskap. Hun viser til Anne Mangen sin forskning, som peker på at vi skummer og skanner mer på nett enn ved lesing på papir. Dette kan smitte over til papirlesing.
– Leser vi mye på skjerm, vil vi også ta denne måten å lese på, over på papir, advarer hun, og viser så til leseforsker Maryanne Wolf. Dersom vi ikke lenger kan lese godt, vil det svekke demokratiet:
– Når et samfunn bruker stadig mindre tid på dybdelesingsprosesser som kritisk tenkning og empati, trues demokratiske institusjoner, og demagogi og usannheter kan florere, siterer Lunde fra Wolf.
Når et samfunn bruker stadig mindre tid på dybdelesingsprosesser som kritisk tenkning og empati, trues demokratiske institusjoner, og demagogi og usannheter kan florere.
Maja Lunde, forfatter.
– Løsningen er å styrke leseopplæringen i skolen, sier hun. Særlig må det satses på lystlesing, altså den lesingen eleven driver med for at det er gøy, i en selvvalgt bok.
– Lese fort og å konsentrere seg er de to viktigste superkreftene som skolen må arbeide for at elevene får, sier hun og legger til at lesingen primært bør skje i papirbøker, siden det gir bedre leseforståelse.
– Én time der elevene får slange seg på puter på golvet eller i hjørnet på det fine skolebiblioteket som alle skoler burde ha. Kanskje tar de boken hjem og fortsetter der.
– Trenger mer samarbeid
Blant publikum var Trine Skei Grande, direktør i Den norske Forleggerforeningen. Hun var ikke del av panelet, men delte sine tanker med Bibliotekaren etter arrangementet.
Hva er det viktigste du tar med hjem til kontoret ditt?
– Det er to ting. Først er det å få til mer samarbeid i sektoren. Det trenger vi, for det er for mye kjemping mot hverandre. Det andre er å promotere lesing som er kjempeutfordrende for hele sektoren. Vi ser at leseresultatene går ned, folk leser mindre og har mindre glede av å lese. Det er den største utfordringen vi står overfor, sier hun.
Har Forleggerforeningen strategier som gjelder nye teknologier?
– Vi har som mål at den som skaper åndsverk skal få betalt for det i de nye teknologene også.
– Så må vi slutte å tro at vi er i blinde krefters vold, og at vi ikke kan styre disse nye teknologiene, at vi ikke kan bestemme. For det kan vi. Det handler om politisk vilje til å regulere, legger hun til.
Har du noe råd til BF?
– Jeg håper vi kan jobbe sammen, for det blir veldig kjedelig på bibliotekene dersom ingen skaper det innholdet som er der. Så vi er veldig avhengige av hverandre og av gode fagfolk i bibliotekene som kan bidra til at lesingen og lesegleden øker. Her har vi en felles oppgave.
Og bibliotekene?
– Jeg ser at innkjøpene går ned og det tror jeg også frustrerer mange bibliotekarer at de ikke har handlingsrom til å sette sammen en samling som møter den befolkningen som bruker dem. Det er noe vi kunne kjempet sammen om.
Les også: Desinformasjon, som ild i tørt gress, og Bibliotek er beredskap – Bibliotekarer har samfunnskritisk kompetanse