Komplementær kompetanse

Bibliotek er et ganske attraktivt tema i offentligheten for tida. Det har vært litt bibliotek-hype de siste årene. Debattarena, Stormen, Aslak, Bjørvika, Kassering, Tøyen. Det er mange temaer og tidvis høy temperatur. I forhold til hva vår bransje har vært vant med, er det stor interesse. Mange melder seg på, mange har meninger.

Hva skyldes denne interessen? Noen aktører kan hevde at det er et resultat av eget mediearbeid, lobby-virksomhet, politikk-utspill. Og det kan være noe i det. Men jeg tror det stikker dypere. Jeg tror det er to faktorer som spiller en stor rolle her.

For det første har bibliotek over lengre tid gjort seg imponerende relevante under raskt skiftende forhold. Grunnidéen holdes fast, men virkemidlene tilpasses. Om endringene som treffer oss gjelder teknologi, informasjonsflyt, demografi eller andre forhold, så er bibliotek på hugget. For en institusjon med et stillfarende og støvete rennomé, er dette ikke så lite oppsiktsvekkende. Ikke rart det blir oppmerksomhet og debatt av slikt.

For det andre er bibliotek knyttet til kulturell kapital. Bruk av bibliotek styrker folks kulturelle kapital. Bygging av bibliotek styrker kommunens/institusjonens status. Og kompetent arbeid i bibliotek, i hvert fall for de som er i utviklingsfronten, er god kulturell kapital.

Dette er en mulig forklaring på hvorfor fem stillinger på en ny og annerledes ungdomsfilial på Tøyen får et halvt tusen søkere. Der bibliotekutvikling har noe spennende ved seg, melder mange seg på. Og de har ofte ulik utdannings- og erfaringsbakgrunn.

Nå har dette pågått gjennom flere år. Det kan være vanskelig å skille mellom høna og egget. Var det bibliotekutvikling som trakk et bredere personale inn? Eller er det et bredere personale som fører til bibliotekutvikling?

Trolig stemmer begge deler. Bibliotekene bestod for en generasjon siden hovedsakelig av to grupper: bibliotekarer og merkantilt personale. Den siste gruppa er nesten borte, og inn har kommet en variasjon av høgskoleutdannete. Bibliotekene har utviklet seg og biblioteksjefer ser at allround-bibliotekaren må få kollegaer med komplementær kompetanse.

Tida med bibliotekarutdanning som nødvendig og tilstrekkelig kompetanse for de aller fleste stillinger i bibliotek er definitivt over. Og med på dette lasset følger: Faglig bibliotekutvikling drives av langt flere enn de fagutdannede bibliotekarene. Vi kjenner alle gode og tydelige eksempler. Torkel Hasle som bygde opp Bibliofil. Petter von Krogh som bygger WebLøft. Hans Martin Fagerli som gikk i front med læringssenter som videreutvikling av høgskolebibliotek. Lista er lang…

Mange kollegaer har stillingsbetegnelse bibliotekar, selv uten standardutdanning. Og motsatt har mange med standardutdanning en stillingsbetegnelse som ikke forteller at de er bachelor eller master i bibliotekfag.

Forbundsstyret vedtok i oktober i fjor å sette i gang «en ny diskusjon om medlemskriteriene med tanke på behandling på landsmøtet i 2017». Det er på tide å komme i gang. Etter min mening utgjør det jeg har skrevet her et nødvendig bakteppe for en slik diskusjon. Andre ansatser ønskes velkommen.

Jeg håper på en diskusjon som utvikler yrkesforståelsen i tråd med endringene i samfunnet og i bibliotekene. Kanskje bibliotekarkompetansen undervurderes av litt kjepphøye ikke-bibliotekarer med for mye prosjektpenger mellom hendene. Og kanskje den komplementære kompetansen undervurderes av bibliotekarer som er kommet i forsvarsposisjon. Uansett kan det vise seg farlig for både profesjonen og BF om disse spørsmålene ikke blir debattert godt i den nærmeste tida.

[ Artikkelen har stått i Bibliotekaren 4/2016 ]