Hvorfor Open Access er viktig

Open Access handler ikke bare om kommunikasjon forskere imellom, medn også om å nå ut med forskning til den store allmennheten, skriver Monica Roos.

Open Access – eller Åpen tilgang til forskning – har etter hvert blitt et godt kjent begrep i fag- og forskningsbibliotek. Innen høyere utdanning og forskning har bibliotek, sammen med aktører i forskningsmiljøene, vært forkjempere i et forsøk på å få til et paradigmeskifte i hvordan vitenskapelig publisering og formidling foregår. De store universitetsbibliotekene har lagt store ressurser inn i dette over en tiårsperiode, og i dag sitter derfor bibliotekene med mye kunnskap om akademiske publiseringsprosesser, opphavsrett, akademisk kommunikasjon i den digitale hverdagen, tellekantsystemet og detaljert kunnskap om hvordan forskning finansieres og utøves i Norge, og i Europa.

Ser vi tilbake på denne tiårsperioden, og spør oss selv om vi er kommet noen vei i å skape dette skiftet, så er svaret ja – vi er på vei. Men hva er det egentlig vi forsøker å oppnå? Hvorfor er Open Access – denne åpne tilgangen – så viktig? Betyr Open Access noe som helst for noen andre enn forskere og akademia? Svaret er også her, ja.

Monopolisering
Open Access handler altså ikke bare om kommunikasjon forskere imellom, det handler også om å nå ut med forskning til den store allmennheten. De siste årene har kommunikasjon og spredning av forskning i stor grad vært preget av monopolisering og økonomisk vinning for forlagene. Dette fordi tidsskriftene hvor forskningen blir publisert kun har vært tilgjengelig for de som har kunnet betale de høye abonnementsprisene, som på sin side er høye fordi forlagene er i en monopolsituasjon. Ironien i det hele er at forskerne, som har gjort hele jobben, i stor grad er betalt av statlige penger (lønn, og andre midler) samt penger fra kilder som Forskningsrådet – som igjen får disse pengene fra dine skattepenger. Abonnementene som bibliotekene betaler for, er også betalt fra dine skattepenger – så hvorfor kan ikke da damen på andre siden av veien fra universitetet lese forskningen hun selv har betalt for? Hvorfor må hun i tillegg betale dyrt for å kjøpe enkeltartikler? På denne måten kan forlag få betalt 2, eller kanskje 3 ganger per artikkel.

Abonnementene øker i pris
Det er viktig å understreke at fokuset på noen av de negative aspektene ved forlagsbransjen ikke er en krig mot forlagene i seg selv. Bransjen gjør en viktig jobb i å spre forskning og kunnskap, og de gjør en god jobb med å tilrettelegge for bibliotekene sin spredning av materiale. Likevel er de, til syvende og sist, kommersielle aktører, og normen blant de fleste forlagene er 5 – 7 % økning i abonnementsavgifter årlig – uten unntak. I Norge er dette i ferd med å kvele økonomien i bibliotekene, og det er da enkelt å skjønne at bibliotekene i Europa, og andre deler av verden, står overfor store dilemma i dårlige tider. Kutter de ut abonnement står institusjonen med lua i hånda, uten tilgang til kvalitetssikrete forskningsresultater til sine ansatte og studenter. Noe av makten må tilbake til oss som kunder, og ikke minst til forskerne som gjør det meste av jobben for forlagene.

Hvorfor er tilgang til forskning et fokusområde? Som bibliotekarer vet vi at tilgangen til kvalitetssikret, korrekt informasjon i økende grad er viktig i en digital verden hvor mye informasjon (og dessverre også feil informasjon) er lett tilgjengelig. Det skal heller ikke være slik at kunnskapen vi i stor grad bygger samfunnet vårt rundt kun skal være tilgjengelig for de med penger – dette er med på å undertrykke de demokratiske verdiene vi selv står for. Samtidig er det også slik at verden er større enn Norge, og i mange land er utdanning og tilgang til kunnskap dårlig. Vi er alle kjent med Malalas kamp for utdanning til barn og kvinner, som ett av mange eksempler på at ord som kunnskap og informasjon blir brukt i en retorikk som omhandler frihet, utdanning, demokrati og likestilling.

Open Access i lisensavtalene
Tilbake til Norge og bibliotekene ser vi ikke at Open Access i fremtiden nødvendigvis vil løse de økonomiske utfordringene sektoren står overfor. Open Access er ikke gratis og vil aldri bli gratis, til det er det for store økonomiske interesser og prestisje. Det er også et faktum at vi ikke helt vet hvordan Open Access vil påvirke bibliotekene i fremtiden, dette fordi de økonomiske modellene rundt denne typen publisering internasjonalt ikke er på plass. CRIStin, aktøren som i Norge blant annet har det nasjonale ansvaret for Open Access, samt ansvaret for nasjonale avtaleforhandlinger med forlagene, følger med på hva som skjer internasjonalt på området. De vil også begynne å inkludere Open Access i sine lisensavtaler med forlagene, på bakgrunn av hva andre land har gjort og erfart på området. Men CRIStin, og bibliotekene, må trå forsiktig slik at vi ikke ender opp med en Open Access-prismodell som er dyrere for sektoren enn hva den tradisjonelle abonnementsmodellen har vært.

Fritt tilgjengelig
Open Access er altså et komplisert område hvor det skjer mye hos flere aktører, fra EU til Forskningsrådet og på institusjonsnivå. Alle involverte parter i forskningskretsløpet – fra de som bevilger penger til forskning, til nasjonale myndigheter, forlagene og ned til den enkelte forsker – må ha kunnskap om, og legge til rette for, at fri tilgang til kvalitetssikret forskning skal bli mulig. Håpet er til slutt at forskningen som vi som sektor på en eller annen måte betaler for, tross alt skal bli fritt tilgjengelig for lesere i hele verden. En av bibliotekene sine kjerneoppgaver er formidling og tilgjengeliggjøring, og dette innbefatter også forskning.

Også åpning av forskningsdata
Det har nå også begynt å komme en utvidelse av Open Access-begrepet i høyere utdanning. Fra hovedsakelig å gjelde spredning av forskningsresultat (altså publisering), er det nå et økende fokus på å åpne forskningsdata og andre digitale informasjonskilder som er grunnlaget for den forskningen som blir publisert. Publiseringen av forskning er bare en liten del av arbeidet en forsker gjør, og dermed har det oppstått behov for også å dele innsamlet data og informasjon. Dette behovet har oppstått av mange grunner, men noen av disse grunnene er at forskere skal slippe å samle tilnærmet like data flere ganger, at data skal være tilgjengelig for etterprøvbarhet, og at finansieringen av forskning kan komme flere til gode. Ut i fra dette ser vi at arbeidet med Open Access, og alle temaer som kommer i kjølevannet, langt fra er over for sektoren. En slutning vi kan dra av dette er kanskje at bibliotekene må legge enda flere ressurser i å finne de gode digitale løsningene for å møte denne fremtiden?

Fakta om Open Access:

Open Access (OA) betyr fri, online tilgang til forskningsresultater. Dette oppnås enten ved at forskningsresultater publiseres i Open Access-tidsskrifter, som gir fri bruksrett for alle, eller ved at forskningsarbeider lastes opp og gjøres tilgjengelig i åpne publiseringsarkiv. (Fra: Openaccess.no)

• Om Open Access i Norge: http://www.openaccess.no/
• Peter Suber, en ledende autoritet inne OA, skriver mye om temaet:
  http://cyber.law.harvard.edu/~psuber/wiki/Writings_on_open_access. Her finnes lenker til OA stoff som han har vært involvert i.
• I Norge er blant annet Munin-konferansen: https://uit.no/om/enhet/aktuelt/arrangement?p_document_id=419639&p_dimension_id=88173, et årlig arrangert av universitetsbiblioteket ved UiT – Norges arktiske universitet, en arena hvor nasjonale og internasjonale tema omkring OA, åpne data og åpen vitenskape diskuteres.
• Regjeringen i Norge har OA i fokus: ”Prinsipielt mener regjeringen at all forskning som er helt eller delvis offentlig finansiert, skal være åpent tilgjengelig.” (Meld. St. 18 (2012–2013) Lange linjer – kunnskap gir muligheter)
• CRIStin er en nasjonal aktør som har ansvaret for Open Access i Norge, og representerer Norge i internasjonale samarbeidsprosjekter http://www.cristin.no/open-access/
• Berlinerdeklarasjonen fra 2003, som kan regnes som opphavet til Open Access: http://openaccess.mpg.de/Berlin-Declaration.