Hvem krenker hvem?

Arnulf Øverlands berømte foredrag ”Kristendommen – den tiende landeplage” kan leses i samlingen ”En kjetters bekjennelser”, som står på hylla i mange norske bibliotek.

I 1933 holdt Arnulf Øverland foredrag i Studentersamfundet i Oslo – datidens debattarena, datidens litteraturhus. Øverland var en etablert forfatter med rundt 15 bøker bak seg og hadde ledet Forfatterforeningen i fem år. Han hadde sine meningers mot, ikke minst i sin motstand mot nazismen og mot Stalin.

Men altså: I 1933 var Øverland i Studentersamfundet og holdt foredraget ”Kristendommen – den tiende landeplage”. Han begynner med en frekk liten gjengivelse av Jesu død for våre synder, før han sier:

”Dette er formodentlig en blasfemi. Jeg vet riktignok ikke så nøie, hvad det er for noe. Jeg vet bare, at rett som det er, begynner prestene å skrike og bære sig, fordi en eller annen har krenket dem – eller spottet Gud, det er nesten det samme.”

Og litt etter sier han:

”Men hvordan man nu bærer sig ad, så er jeg alvorlig bange for, at den som prøver å gi en klar og redelig fremstilling av den kristne tro, han vil uundgåelig gjøre sig skyldig i blasfemi. Jeg skal prøve å undgå det:

Gud er et vesen, som i utvortes henseende ligner oss. Vi er skapt i hans billede. Han er en mann, han har meget hår og især skjegg, han har nese og munn og tarmkanal, tror jeg da, og for alt hvad jeg vet om ham, har han vel også kjønnsorganer. Eller kanskje han ikke har det?”

Foredraget kan anbefales til bibliotekarer. Det finnes i samlingene ”Tre foredrag til offentlig forargelse” og også i «En kjetters bekjennelser», som noen bibliotek har. ”Tre foredrag til offentlig forargelse” ble også utgitt som ebok for noen år siden.

Foredraget bør også anbefales for bibliotekenes brukere. Øverland er tross alt en av våre store diktere og en bauta av en frihetskjemper når det gjelder pennen som våpen. Hans anonyme antinazistiske dikt i den illegale pressen under krigen, ble avslørt av den tyske okkupasjonsmakten. Øverland måtte tilbringe tre år i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.

Salman Rushdies roman Sataniske vers har ført til dødsfatwa mot forfatter, forleggere og oversettere. Med fatale konsekvenser.

Med humor

Men igjen tilbake til 1933 og foredraget i Studentersamfundet. I Aftenposten 17. januar i år skriver Erik Fosnes Hansen:

”I dette foredraget plukket Øverland kristendommens trosgrunnlag og forestillingsverden fra hverandre. Og hva verre var: Han gjorde det med humor. Studentersamfundet lo. Og det var ikke bra.”

Menighetsfakultetets professor Ole Hallesby anmeldte Øverland for foredraget. Øverland ble tiltalt for blasfemi. Rettssaken ble avgjort med knappest mulig margin: Seks av ti lagrettsdommere gikk inn for frifinnelse, som altså ble resultatet. Etter dette har både politisk og religiøs makt i Norge vært fritt vilt for kritikk, satire, karikering og humor. De færreste benytter muligheten til sin fulle konsekvens. Men muligheten er der.

Etter frikjennelsen i 1933 har ikke kristendommen vært noen landeplage i Norge. Den har sakte men sikkert funnet sin plass som et privat anliggende, samtidig som den religiøse ideologien og dens forvaltere har måttet tåle kritisk behandling i offentlig debatt og humor. Blasfemi er ikke lenger et strafferettslig spørsmål. Kirken har etter hvert avfunnet seg med situasjonen. De aksepterer i hovedsak at samfunnsstyringen og rettsordenen er sekulær. De aksepterer i hovedsak at ingen religiøse lover står over demokratisk vedtatte lover. De aksepterer i hovedsak at kritikk, harselas, satire, blasfemi, karikering og ironi ikke bare skal ramme samfunnets verdslige støtter og deres politiske ideologier, men like mye de religiøse institusjonene og deres ideologier.

Å tåle religionskritikk

Sokneprest Lars Martin Dahl i Grønland kirke i Oslo sa i januar i år til Vårt Land at mennesker med all slags tro må tåle å bli krenket:

«Uten religionskritikk hadde tross alt de fleste kirkesamfunn ikke eksistert, vi hadde ikke hatt kvinnelige prester, ikke særlig til kirkelig demokrati, og stagnasjon.»

Biskop Erling J. Pettersen sa til TV Vest ved åpningen av en karikaturutstilling i Stavanger bibliotek og kulturhus, noen dager etter massakren av karikaturtegnere i Charlie Hebdo:

«Som kirke skal vi tåle at også kristendommen omtales på måter vi kan oppleve krenkende, og det har skjedd historisk. Muslimene må også tåle det», sa biskopen.

For nå er problemstillingene fra Øverlands tid skremmende aktuelle igjen. Den historiske rammen er annerledes, religionen som krenkes er ikke den samme, men spørsmålet om å tåle religiøse krenkelser har gjenoppstått.

Unge Muhammed i Bahiras kloster, slik han framstilles i Majid Majidis nye og påkostede film ”Muhammad, the Messenger of God”. Den skal lanseres på Fajr international film festival i Teheran nå i vinter. Åpenbart ikke krenkende for Den islamske republikk Iran. Men bør norske bibliotek være tilbakeholdne med å tilby den hvis grupper av norske muslimer finner den krenkende?

Drapene etter Sataniske vers

I 1988 kommer forfatteren Salman Rushdies roman Sataniske vers ut. Teokratiet i Iran finner ingen nåde. De utsteder dødsdom – ikke bare på forfatteren, men også på alle redaktører og forleggere involvert i bokas utgivelse. Appellen virker. Bokhandlerkjeder trekker boka fra salg, noen bokhandlere settes fyr på. Redaksjonslokalene til en ukeavis i New York blir satt fyr på for på lederplass å ha forsvart retten til å lese romanen. Mange titalls stater gjør det straffbart å ha et eksemplar av boka hjemme. 15.000 muslimske demonstranter tar til gatene i London for å forby boka og få den sovende britiske blasfemiparagrafen til å gjelde alle trossamfunn. I 1991 blir romanens japanske oversetter knivstukket og drept, og den italienske oversetteren alvorlig såret. I 1993 dør 37 mennesker under en litteraturfestival der den tyrkiske oversetteren var målet.

I 1993 blir den norske forleggeren William Nygaard skutt, men overlever. I januar i år, etter angrepet på Charlie Hebdo, sier han til Aftenposten:

”Ytringsfriheten favner krenkelser. Den må inkludere utsagn og uttrykk vi ikke tåler. De som sårer, risper og gjør vondt. Troende i alle religioner må tåle kritikk både av trosoppfatninger, dogmer og fortolkninger.”

Så kom en ny alvorlig bølge med krenkekamp da Jyllandsposten i 2005 publiserte tolv tegninger av profeten Mohammed. Norske Magazinet og franske Charlie Hebdo fulgte opp. Tegnere og redaktører ble drapstruet, og det ble voldelige demonstrasjoner i mange byer. I 2007 publiserte flere svenske aviser en tegning som Lars Vilks hadde gjort av Muhammed som rondellhund, med etterfølgende drapstrusler. I januar i år kom det voldsomme angrepet på redaksjonen i Charlie Hebdo. Og i februar i år ble Vilks utsatt for attentat under et debattmøte om ytringsfrihet i København.

Mariwan Halabjaee skrev i 2006 boken ”Sex, Sharia and Women in the History of Islam”, om hvordan han mente islam undertrykte kvinner. Han fikk dødstrusler mot seg i Kurdistan og flyktet til Norge. Her kom Mulla Krekar med ny døds-fatwa mot Halabjaee, som måtte bruke skuddsikker vest i rettssaken mot Krekar i 2012. Halabjaee bor på hemmelig sted i Norge. Hans ytringsfrihet er under press.

De står oss nær

Hva har dette med bibliotek å gjøre? Svært mye. Romanforfattere, tidsskriftredaksjoner, illustratører, oversettere, forleggere og debattarrangører er angrepet og drept som svar på opplevde krenkelser. Dette er våre leverandører og samarbeidspartnere, de som produserer stoffet som gjør bibliotek mulig. De står oss nær, vi inngår i samme kretsløp som dem. Et angrep på dem er et angrep på oss. Vi er alle…, ikke sant?

Dessuten er bibliotek i ferd med selv å rykke fram i frontlinjen, med alt ubehaget det medfører. Debattmøter og arrangement i Stavanger, Kristiansand og på Deichman får kritikk for å slippe til krenkende ytringer. En utstilling i Sølvberget må politibeskyttes. Det samme må et foredrag av Amal Aden på Kvam bibliotek. Det er alvor nå, også for oss.

Produksjonen av litteratur, som bibliotekene lever av, blir påvirket. Forfatteren Birger Emanuelsen sier i Aftenposten 8. januar i år:

”Selv skriver jeg romaner. De siste dagene har jeg arbeidet med en scene hvor to mennesker krangler om en Facebook-post der Muhammed, Berlusconi og Rune Øygard nevnes som berømte politikere med barnekjærester. Nokså barnslig, men også litterært interessant, synes jeg.
For hvordan forklarer vi hverandre at noe ikke er lov å si, selv om det er sant? Og hvilke grunner har vi for å holde munn? Jeg var imidlertid i ferd med å kutte hele scenen. For selv om problemstillingen interesserer meg, tenkte jeg at den var utdatert. At det ikke lenger ville få folk til å tenke eller føle.

For vi var vel over dette nå?

I dag tenker jeg ikke lenger det. Jeg er imidlertid enda mer usikker på om jeg skal la scenen stå. Grunnen er banal, men viktig for meg.

Jeg vil ikke at mine barn skal måtte vokse opp uten en far.

Det føles helt patetisk å skrive den siste setningen der. Det føles som om jeg oppvurderer mitt eget virke, at det liksom skal være viktig, at noen i det hele tatt skulle bry seg. Men jeg skriver den fordi titusenvis av skrivende, tegnende, publiserende, tenkende mennesker omkring i Europa tenker nettopp slik nå. Vi er redde.”

Dette er sterk kost. Selvsensuren sniker seg inn.

I en trang gate i den sørlige delen av Teheran henger et stort lerret av muslimenes hellige profet Muhammed. Dette er fra Dagbladets oppslag om saken i februar 2006.

Slites i sammenføyningene

Og alt dette fordi deler av den yngste av verdensreligionene slites i sammenføyningene i sin tilpasning til det sekulære samfunnet, det som gir ytringsfriheten forrang framfor religiøse følelser – innenfor lovlighetens rammer.

Samfunnsdebattanten Bushra Ishaq sier til NRK etter det avslørende intervjuet med Mulla Krekar 25. februar:

”Hele Midtøsten er nærmest i oppløsning. Terroristene rykker stadig nærmere. Ekstremister som Krekar kjemper i mange muslimske land, og de har to midler: det ene er islam som språkdrakt og det andre er vesten som fienden. Begge disse to midlene er sterke tilslutningsmagneter. Og målet deres er en autoritær, ekstremt intolerant maktstruktur i muslimske land.»

Og samfunnsdebattanten Mohammed Usman Rana sa følgende om kampen mellom ”ekstreme krefter og mainstream islam”:

”Det brenner i islams hus.”

Innen de store religionene er det som kjent ulike retninger, ikke alltid i harmoni med hverandre. Mens ekstreme sunnier går av skaftet for avbildninger av profeten Muhammed, står det store tegnede portrett av profeten Mohammed utendørs i Teheran i det shiadominerte Iran. Mens den katolske kirken ikke går av veien for et spekter av kunstneriske uttrykk for profeter og det hellige, er ortodokse kalvinister i Sveits avvisende til bilder av Jesus, i tråd med det andre av De ti bud i Det gamle testamentet.

Hva er det da som bør skjermes fra krenkelser? Vi tar enigheten om kjønn, seksuell legning, privatlivets fred, osv for gitt. Spørsmålet gjelder krenkelser av religion, ideologi, politikk og maktstrukturer, slik representanter for disse forteller at de opplever det.

Vi har i en årrekke vært vitne til en intern kamp innen islam, om hvordan religionen skal forholde seg til det sekulære samfunn: lovgivning, ytringsfrihet, likestilling mellom kjønn, osv. Kampen føres i land med muslimsk majoritet i Asia og Afrika, og den føres i europeiske land. Vi kan gjenkjenne noen trekk fra kampen mellom Øverland og Hallesby for åtti år siden i Norge. Vi kan jo forestille oss foredraget holdt i en muslimsk kontekst, i stedet for en kristen kontekst. Ville vår honnør til Øverland overlevd?

Nå må det sies at frykten mange føler er reell. Det er ikke bare å ”ta en Øverland” på ny i vår tid. Det er ikke bare forfatteren Birger Emanuelsen som er redd for å skrive det han har på hjertet. Det er også du og jeg som kanskje avstår fra å være tilhører på et debattmøte hvor en innleder eller paneldeltaker har blitt oppfattet krenkende. Vi har dyp forståelse for handlinger drevet av frykten for å bli skutt.

Profeten Mohammed mottar åpenbaring på Hira-fjellet. Denne illustrasjonen fra barneboka ”Greetings – Rose of Muhammad” utgitt i Teheran i 2006, er altså en del av litteraturen som er ok blant shia-muslimer, men trolig krenkende blant en del sunni-muslimer.

Klar og tydelig

Men det er et langt skritt fra å velge forsiktighet på egne vegne, til offentlig å oppfordre samfunnet som helhet til å være forsiktig.

Bibliotekarforbundet har vært klar og tydelig etter massakren på Charlie Hebdo, og kom med følgende uttalelse:

”Angrepet på redaksjonen i tidsskriftet Charlie Hebdo er svært rystende og dypt tragisk. Dette er et alvorlig anslag mot den åpenbare retten til ytre seg fritt i et demokratisk samfunn. Satire er en viktig ytringsform, som kan gjøre vondt for maktstrukturer, ideologier og religioner som rammes. Men det må like fullt tåles av de som rammes, så lenge ytringene er innenfor lovlige grenser.

At noen ser innhold i Charlie Hebdo som de finner krenkende, eller andre redaksjoner finner innhold i Charlie Hebdo som de selv ikke vil publisere, er en del av mangfoldet som et ytringsfritt samfunn skal kunne leve med. Nå dreier det seg ikke om å enes om hva slags satire man liker eller misliker. Nå dreier det seg om retten til å kunne ytre seg krenkende, og om å tåle krenkelser. Vi skal ikke alle ytre oss som Charlie Hebdo. Men i disse dager er vi alle Charlie Hebdo.”

Norsk bibliotekforening kom med en pressemelding der det blant annet heter:

”Biblioteket er ditt vern mot angrep på ytringsfridomen. Biblioteket skal ikkje sensurere litteraturen i hyllene. Der finn du alle slags synspunkt frå ytste høgre til ytste venstre.”

Her er BF og NBF på linje. Det skulle bare mangle.

Unnfallenhet

Redaktør Odd Letnes har imidlertid plassert seg på de ettergivendes side i sin leder i Bok og bibliotek nr 1-2015. Under tittelen ”Bibliotekene bør ikke krenke” ga han NBF merkelappen ”lavmælt», mens BF ”har stilt seg på ytringsfundamentalismens ytterfløy”. Han mener at Bibliotekarforbundets holdning ikke bør være ”bibliotekenes bidrag til et bedre samfunn”. (Odd Letnes’ leder i Bok og bibliotek nr 1-2015 er ikke tilgjengelig på nett.)

At dette er et påfallende og underlig forsøk på å finne forskjeller mellom BF og NBF i spørsmål om ytringsfrihet, får bli en annen diskusjon. At han legger merkelapper som fundamentalisme og ytterfløy på oss, er også påfallende. Det er vel ment krenkende, noe vi som kjent tåler godt.

Det franske satiremagasinet Charlie Hebdo har herjet med øvrigheten i mange år. Politikere og kirkeledere har fått sine pass påskrevet. Det var først da ekstreme muslimer ville stoppe interessen for karikaturer av Muhammed, at opplaget gikk til himmels. Nå kan Charlie Hebdo kjøpes med engelsk oversettelse for iPad.

Nei, langt viktigere er det å gå i rette med den unnfallenhet som Letnes oppfordrer til. Han sender ut et signal om at bibliotekene bør unngå bøker, tegneserier, debatter og filmer som lånere finner krenkende. Han ”ønsker i stedet refleksjon”, noe han synes ”er mer modig enn å krenke og gjøre narr”.

Også dette er jo en ganske krenkende karikatur av dem han prøver å debattere mot. Vi tåler den. Langt verre er det om bibliotek måtte fristes av å velge mellom krenkelser og refleksjon. Da er de ille ute.

Et alvorlig spørsmål

Krenkelser mot religioner er ingen lett definerbar størrelse, det er en subjektiv fortelling om hvordan man har opplevd hva andre sier, skriver, tegner eller ytrer seg om. Og da kan vi ikke overlate til de krenkede selv å definere hva som er så krenkende at ytringene skal utdrives fra bibliotekene.

Vi opplever dette som et alvorlig spørsmål for bibliotekene, et veivalg som går på troverdigheten løs. Selv om det bare er en svært liten del av bibliotekenes bøker og aktiviteter som er kontroversielle ut fra et krenke-perspektiv, er det viktig at bibliotekarer har yrkesetisk ryggrad til ikke å la sitt bokvalg eller sitt arrangementsprogram styres av krenkede brukere, akkurat som vi ikke skal styres av politiske eller religiøse brukere, eller andre pressgrupper. At noe er krenkende er i seg selv ingen god grunn til at det innlemmes i biblioteket, men det må absolutt ikke være ekskluderende.

Odd Letnes skriver at bibliotekets ”Charlie-rolle” bør være ”inkluderende – ikke krenkende”. Det er en tilsynelatende hyggelig holdning. Men å kassere Arnulf Øverland, Salman Rushdie og Charlie Hebdo er ikke inkluderende, det er prinsippløst og farlig.

Forfatter Erik Fosnes Hansen kaller sin artikkel i Aftenposten:

”Retten til å bli krenket er en umistelig rett”.

Det er en parole vi gjerne går under.

[ Artikkelen har også stått i Bibliotekaren nr 3-2015 ]

Les også:

• Arnulf Øverland: «Kristendommen, den tiende landeplage»
• Erik Fosnes Hansen: «Retten til å bli krenket er en umistelig rett»
• Lars Martin Dahl: – Må tåle å bli krenket
• Biskop Erling J. Pettersen: – Religioner må tåle å bli krenket
• Salman Rushdie: «Sataniske vers»
• William Nygaard: – Redsel har jeg ikke kjent på
• Amal Aden måtte voktes av politiet under foredrag
• Majid Majidis film: «Muhammad, Messenger of God»
• Forfatter Birger Emanuelsen: Terrorister drepte Charlie Hebdo. Leve Charlie Hebdo!
• Forfatter Mariwan Halabjaee: – Jeg frykter hele tida at noen skal komme bakfra og drepe meg
• Dagbladet: – Her henger Muhammed
• Mohammed Usman Rana: – Det brenner i islams hus
• Bushra Ishaq: – Hele Midtøsten er nærmest i oppløsning
• Bibliotekarforbundets uttalelse etter Charlie Hebdo-massakren
• NBFs pressemelding etter Charlie Hebdo-massakren