Fryktens pris

Ord og tegninger kan utløse voldsomt negative reaksjoner, men det må aldri få oss til å miste troen på kunstens forandrende kraft og vitale samfunnsbetydning. Det skriver lederen for Dansk Forfatterforening, Jakob Vedelsby. Han frykter at ikke minst statlig fremkalt selvsensur blant forfattere, illustratører og andre kunstnere vil bre om seg i Danmark etter terrordrapene i Paris og København.

Av Jakob Vedelsby, formand i Dansk Forfatterforening

Som forfatter eller illustratør påvirker man omgivelsene med sine ord og tegninger. Omgivelsene svarer innimellom tilbake med fornærmede, sinte eller takknemlige kommentarer. De svarene som i januar rammet tegnere og andre omkring Charlie Hebdo i Paris, og som i februar også kostet menneskeliv i København, sendte sjokkbølger gjennom verden. For mig er det en tid før og en tid etter terrordrapene i København, fordi de med ett slag endret danskenes virkelighet. Etter denne februardagen avtegner det seg et mer utrygt og uforsonlig Danmark, hvor vi skal leve med en permanent frykt for det neste angrep på vårt demokrati og vår livsform.

Ytringsfriheten og det berømte ”men”
Vi lever i et land hvor innbyggerne, innenfor lovens rammer, har full frihet til å si, skrive og tegne hva de vil. Som forfatter eller illustratør behøver man ikke ta hensyn til om man for eksempel erter på seg en sosialdemokrat eller en hindu. Den som ikke har mage til det, må la være å lese boken. Vi har ingen lesetvang i Danmark.

Verdenslitteraturen rommer for øvrig en perlerekke av fornærmelser mot konger, paver, politikere og helt alminnelige mennesker. Sånn er det med frihet. Den franske forfatter Regine Deforges ble ved flere anledninger anklaget for å skrive krenkende litteratur, noe som ikke forhindret henne i å fortsette med sine erotisk pregete historier. Alle kjenner konsekvensene det hadde for Salman Rushdie å bringe De sataniske vers til torgs. Men det forhindret heldigvis heller ikke ham fra å skrive videre – selv om det ble, og stadig blir, gjort store anstrengelser for å gjøre det vanskelig for ham.

Vi dansker har lett for å ta ytringsfriheten for gitt. Noen betrakter den som så selvfølgelig, at de mener den bør modifiseres av hensyn til den gode tone. En tanke som kanskje kan være fristende i et middagsselskap, men som neppe holder vann i et større perspektiv. Maktfullkommenhet ligger som en innebygget risiko i både politiske og religiøse institusjoner, og over for makten må vi aldri ofre ytringsfriheten. Ethvert levende samfunn har bruk for at kunstnere og alle andre innbyggere kan si fra – også ved hjelp av satire.

Dette synspunktet finner tallrike motstandere. Å dømme etter lesebrev i avisene og ytringer på Facebook og andre sosiale medier, er det en populær holdning også her hjemme, at man i sine ytringer bør ta utstrakt hensyn til forskjellige samfunnsgruppers religiøse overbevisninger. Man skal håndheve ytringsfriheten, men begrense sine ytringer via selvjustis for ikke å såre eller fornærme. Det er også essensen av denne mail, som jeg mottok fra en forfatterkollega etter terroranslaget i København:

”Jeg hevder ikke at man/vi/jeg av angst for mulige konsekvenser skal ta lett på ytringsfriheten. Jeg er tilhenger av at man utviser alminnelig omtanke, takt, tilbørlig hensyn, you name it, når man ytrer seg. Ikke bare av hensyn til gruppen eller personen som kan bli krenket, men fordi vi alle sammen skal være her. Språk er makt, og det brukes av noen som om vi fremdeles befant oss i middelalderen.”

Snikende selvsensur
Begrepet selvsensur er ikke klart definert. Hvor går for eksempel grensen mellom selvsensur og høflighet? Mennesker legger bånd på seg selv i mange sammenhenger for å kunne omgås med andre.

En mulig definisjon av selvsensur kunne være: Når man lar være med å ytre seg av frykt for represalier, selv om det man ville si, skrive eller tegne, ligger innenfor lovens grenser og er forenelig med ens egen etikk.

Den umiddelbare reaksjon fra alle sider etter terrorhandlingene i Paris og København var å ta klart avstand fra de feige angrepene på ytringsfriheten. Mange observatører uttrykte samtidig håp om at de tragiske episodene ikke ville føre til at blant annet forfattere lot seg skremme til å legge bånd på seg selv. Og de fastslo det viktige i å holde fast ved ytringsfrihetens ukrenkelighet.

Jeg har vært i dialog med en rekke danske forfattere om selvsensur og ytringsfrihet. Det er snakk om et svært begrenset materiale, som avspeiler forskjellige holdninger. Svarene indikerer også, at den akutte nervøsitet og usikkerhet, som trolig oppstod hos mange umiddelbart etter drapene i Paris og København, synes å ha stilnet noe. Men selvsensuren titter allikevel frem hos flere av forfatterne.

En lyriker sier: ”Jeg har ikke kjennskap til forfattere eller forlag som har sensurert seg selv eller forfattere. Det utelukker allikevel ikke at man tenker seg om før man sender noe offentlig ut, men det ser jeg kun som en fordel.”

Synspunktet støttes av en fagbokforfatter: ”Jeg har hørt flere si at de synes det er ok hvis en redaktør velger ikke å formidle Muhammed-tegningene eller tegne provoserende satire. Man fortjener ikke å bli kalt en pingle av den grunn. Det kan jo hende man ikke tror på satire eller synes tegningene er dårlige.”

En skjønnlitterær forfatter poengterer at ”man jo godt kan la være med å si noe, fordi det for eksempel vurderes ikke å være verdt ubehaget.” Og vedkommende fortsetter: ”Min holdning er at man selvfølgelig skal ytre seg når man har noe ordentlig på hjertet. Tegningene var ok, men hvorfor de stadige gjentakelsene? Humor oppfattes forskjellig, man behøver ikke stadig vekk å provosere ved å gjenta det samme.”

En fagbokforfatter poengterer at ”ytringsfriheten er naturligvis som åndedrettet for forfattere. Men selv om man behersker språket, så er det min erfaring at språkets nyanser ikke alltid oppfattes slik det var ment fra avsenderens side.”

En annen fagbokforfatter sier: ”Jeg går og overveier om jeg tør/bør skrive en bok om en bestemt del av muslimenes historie. Det er en bok jeg lenge har hatt lyst til å skrive, men det er jo ikke bare meg det går ut over, men også alle menneskene som har forbindelser til boken.”

En skjønnlitterær forfatter har ikke lagt bånd på egne skriverier og heller ikke hørt om andre som har – og fortsetter: ”Spørsmålet om selvsensur er rent akademisk for meg. Som forfatter av overveiende underholdende krimbøker har jeg under ingen omstendigheter planer om å fornærme noen som helst. Bortsett fra mordere, det er klart!”

Den statlig fremkalte selvsensur
Selvsensur kan springe ut fra andre kilder enn frykten for terroranslag. Statlig fremkalt selvsensur er sannsynligvis ennå ikke så utbredt i Danmark. Men det vil nok endre seg i fremtiden som en følge av at terroren har ført til markant økte bevilgninger og fullmakter til de danske etterretningstjenestene.

Det er mulig at det ikke er noen vei utenom å sette hardt mot hardt, slik de danske myndighetene gjør ved å ruste opp og møte religiøst motivert aggresjon med ytterligere overvåkning. Men sporene fra blant annet USA skremmer. Her fører den massive overvåkning etter alt å dømme til selvsensur hos flere og flere innbyggere. Folk er begynt å overveie om det de skriver i bøker, artikler og eposter – og sier i telefonen – kan føre til at de havner i etterretningstjenestenes søkelys. Det er for eksempel sterkt begrensende og kan gi store problemer i hverdagen å ende på den amerikanske ”The No Fly List”. Den rommer navn på tusenvis av mennesker som uten begrunnelse nektes adgang til passasjerfly.

Dette bekreftes av amerikanske PEN, som har undersøkt forfatteres og journalisters mot til å ytre sig. Undersøkelsen viser at det store flertallet av forfattere over hele verden sier at de er enten ”sterkt” eller ”i noen grad” bekymret over den statlige overvåkningen i deres eget land – og at dette medfører en sterk tendens til selvsensur. Undersøkelsen viser også, at selvsensuren går helt fra det å unnlate å skrive om bestemte emner til ikke å anvende bestemte ord i eposter eller unngå å søke på bestemte hjemmesider.

Kunstens forandrende kraft
Uansett årsak er selvsensur sterkt problematisk sett i forhold til kunstnerisk utfoldelse. Selvsensur er kunstens kanskje verste fiende, og dens diametrale motsetning. Hvis frykten får overtaket, er der fare for at den kunstneriske prosess blir hindret – og så kommer det kanskje slett ingen ord eller tegninger ut av pennen. Eller også har det som kommer mistet mye av sin kraft.

Ytringsfriheten er en av de viktigste grunnpilarer i det danske demokratiet. Det er samtidig sikkert og visst at destruktive ekstremistiske krefter vil benytte en hver anledning til å trenge inn i den minste sprekk av svakhet og forsøke å lirke den større. Og hvis vi lar det skje, vil vi oppleve at fundamentet for vår måte å leve på gradvis svekkes. Vi må venne oss til at ord og tegninger kan utløse voldsomt negative reaksjoner. Men det må aldri få oss til å miste troen på kunstens forandrende kraft og vitale samfunnsbetydning.