En tur til den nære fortid: forbudt informasjon i Gdansk

Av Aud Gjersdal

I Gdansk finnes en samling forbudte publikasjoner i biblioteket og arkivet til European Solidarity Centre. De spilte en avgjørende rolle for polske skipsarbeidere sin kamp mot kommunistisk undertrykking, og for frihet.

Langs kysten av Østersjøen ligger Gdańsk, en by hvor gatene vitner om motstand og håp. Det var her arbeiderne reiste seg mot det kommunistiske regimet og skrev historie. European Solidarity Centre, åpnet i 2014, er en levende påminnelse om kampen for solidaritet, åpenhet og dialog. Senteret ligger nær «Port nr. 2» til det tidligere Lenin-verftet. Det var her Lech Wałęsa i 1980 kunngjorde retten til å danne frie fagforeninger og opprettelsen av fagforbundet Solidaritet, en milepæl i arbeidernes kamp for frihet og demokrati. I biblioteket og arkivet på senteret finnes etterlevninger fra denne tiden: En samling av tidligere forbudte publikasjoner som forteller om kampen for ytringsfrihet og politisk rettferdighet.

Valg ble avholdt, men det var bare en slags komedie, fordi alle visste hvem som kom til å vinne.

Jerzy Klimczak

1970-protestene

Det er oktober, og en kjølig vind blåser utenfor European Solidarity Centre. Inne steller en gartner med de grønne plantene. Historien til denne samlingen går tilbake til desember 1970 da arbeiderne ved skipsverftet her i Gdansk streiket.
– De kjempet for høyere lønninger og lavere priser, spesielt på mat, fordi det var matmangel, og folk var veldig, veldig fattige. Det var vanskelig å overleve måneden ut på én lønn. Så det var derfor de protesterte. Men det var også en kamp for demokrati, for frihet, og for menneskerettigheter. Det startet som økonomiske protester, men vokste til noe større. Derfor endte det så tragisk, med at folk døde, fordi myndighetene ikke kunne akseptere at folk krevde frihet, sier leder og spesialist for arkivressurser Iwona Kwiatkowska.
– Hvilke friheter?
– Ytringsfrihet. Frihet til å reise, sier hun. De kunne ikke dra til andre land, eller få nyheter derfra. Slik informasjon fløt kun gjennom hemmelige kanaler på grunn av den statlige informasjonssensuren.
– Men også politisk frihet, for eksempel å kunne velge politiske representanter. Kommunismen var ikke et demokrati, for valgene var vanligvis falske, fortsetter hun.
– Det var en komedie, skyter leder og spesialist for arkivressurser, Jerzy Klimczak inn. Valg ble avholdt, men det var bare en slags komedie, fordi alle visste hvem som kom til å vinne.
– Ja, så folk demonstrerte, og ble møtt med skudd fra myndighetene, som brukte soldater og tanks mot dem, sier Kwiatkowska. Over 42 personer i Nord-Polen ble drept av soldater og politi i desember 1970. Over 1000 ble såret, noen skutt, mens andre ble slått med batonger.

Underjordiske forlag

Protestene spredte seg til mange byer, og arbeiderne distribuerte bøker, fotografier og plakater for å få med så mange som mulig. Bevegelser som KOR-komiteen, som ble dannet for å beskytte arbeiderne, Movement for Defence of Human and Civic Rights og Solidaritet inspirerte fremveksten av undergrunnsmagasiner og -publikasjoner.
– Da slike bevegelsene ble opprettet, begynte den underjordiske publiseringen. Det var på midten av 70-tallet og frem til 1989, sier Iwona Szymichowska, seniorspesialist for biblioteksamlingene. Biblioteket har nesten 6000 bøker i denne samlingen, som lagres i et rom med kontrollert klima. Hun viser noen eksempler, alle med forside i sort-hvitt.
– Denne boken har tittelen Stalins sekretær, og kunne jo ikke publiseres på offentlige forlag, sier hun. På bordet ligger også diktsamlingen Den fortryllede Gucio, som er skrevet av den polske nobelprisvinneren Czesław Miłosz, som levde 30 år i eksil.

– Folk måtte være veldig forsiktige, for hvis myndighetene fikk vite det, kunne de få problemer. De kunne da regnes som opposisjonelle mot regjeringen og derfor bli arrestert og sendt i fengsel.

Iwona Szymichowska

– Mange av verkene hans ble publisert i hemmelighet, så folk kunne bli kjent med dem, sier hun. Utenlandske forfattere fra vesten som skrev om totalitarisme og frihet ble oversatt og publisert på undergrunnsforlag. Enkelte av disse var store og drev ganske profesjonelt, med opplag på opptil 10 000 eksemplarer. Andre opererte fra kjellere og loft der de ved hjelp av enkle midler som kopimaskiner produserte små opplag av brosjyrer, hefter eller plakater. Noen bøker har samlingen bare ett eksemplar av. Forleggerne hadde ikke annet enn donasjoner å leve av, så de brukte billigst mulig papir, og det kan være varierende kvalitet på eksemplarer i samme opplag. Mange er skrevet under psevdonym eller mangler opplysninger om forlag eller utgivelsesår. I tillegg har de over 300 tidsskrifter i samlingen.
– Folk måtte være veldig forsiktige, for hvis myndighetene fikk vite det, kunne de få problemer. De kunne da regnes som opposisjonelle mot regjeringen og derfor bli arrestert og sendt i fengsel. De og familiene deres kunne bli forfulgt av politiet og hemmelig politi, fortsetter Szymichowska. Disse materialene ble derfor ofte gjemt på kontorer, i kjellere eller på loft så ingen kunne finne dem.

Protester med plakater

– Vil du se plakatene? spør Klimczak, og viser vei til samlingen. Han finner fram en i rød trykkfarge. Plakatene ble vist i offentligheten under demonstrasjoner og markeringer. Deretter ble de gjemt i hjem, vanligvis i kjellere eller på loft, slik at de ikke kunne bli funnet ved et uventet søk fra myndighetene, så eieren kunne anklages for aktivitet mot styresmaktene.
– Her ser du en plakat fra 1981. Den handler om grunnloven fra 1700-tallet, sier han. Plakaten markerer datoen for vedtaket av grunnloven, som var det første steget mot å gi sivile rettigheter til de laveste samfunnslagene. En annen plakat viser årstall for en rekke streiker og med teksten «Ingen skyldige».
– Plakatene er sosiale dokumenter, fordi de er kommentarer til situasjoner, som streiken i Poznan 1956. Det er en anklage, sier han. Under dette opprøret ble over 70 personer drept og flere hundre skadet.
– Det er en anklage mot at det ikke er noen som ble holdt ansvarlige, selv om folk døde under denne protesten. Folk ble skutt, de ble slått i hjel. Myndighetene bare vasket hendene sine og dekket over de ansvarlige som fattet disse katastrofale beslutningene, fortsetter Kwiatkowska.

– Vise andre hva som skjedde

Kwiatkowska forteller at de har over 70 000 fotografier i arkivet. I tillegg har de filmer.
– Å ta bilder på 70- og 80-tallet var en farlig ting å gjøre. Politiet kunne ta både kamera og negativer fra fotografen. Derfor måtte de noen ganger være veldig forsiktige når de tok bilder, spesielt på offentlige steder under demonstrasjoner, protester og markeringer, sier hun, og finner frem noen svart-hvitt fotografier. Mange av fotografiene mangler opplysninger om fotograf. Et av fotoalbumene handler om streiken ved Gdansk Skipsverft i 1980.
– Selvfølgelig ville ikke myndighetene at disse bildene skulle spres. Men det var derfor folk tok dem – for å vise andre hva som skjedde. Fagforbundet Solidaritet ønsket å vise folk i Polen hvordan det så ut, hva som skjedde, fordi ingen av disse bildene ble vist i offentlige medier, som TV.

Samlingene inneholder også lydopptak som kassetter og vinylplater. Det var artister som hadde vært for modige i uttalelsene sine, slik at de ikke fikk lov til å opptre. Folk laget kassetter med sanger som refererte til de store arbeiderprotestene.
– Om protestene. Om de som døde. Om «Svart torsdag» i 1970.– Sangen om Janek Wiśniewski[1] fra Gdynia[2] handler om en ung mann som ble båret av arbeiderne gjennom gatene på en dør. Han var 18 år gammel og døde under protesten, sier hun.

– Dette er historien om oppbyggingen av demokratiet. Det er best å bygge det på en fredelig måte. At en setter seg ned rundt et bord og snakker med hverandre. Da gir det resultater, og det fungerer virkelig. Når du slipper tanksene ut i gatene, ender det alltid dårlig.

Iwona Kwiatkowska

I 1989 falt kommunismen, og i 1990 ble leder for Solidaritet, Lech Wałęsa valgt til Polens president.
– Hvorfor vil dere vise denne litteraturen?
– Vi vil vise hva folk måtte gå gjennom, og hva konsekvensene av regimet var. Det handler om kampen til folket, og hvor hardt de måtte kjempe for friheten. Derfor samler vi disse publikasjonene. For å bevare det for kommende generasjoner, slik at minnet om disse hendelsene og vanskelighetene ikke forsvinner, sier Szymichowska.
– De unge i dag kan lære og se hvordan det fungerer, for folk er egentlig alltid de samme. De forandrer seg ikke så mye. Så man kan se konsekvensene. Hvordan det ender når man tillater et regime, som kommunismen eller fascismen, å vokse. Hva som skjer, og hvordan det ender, fortsetter Kwiatkowska.
– Dette er historien om oppbyggingen av demokratiet. Det er best å bygge det på en fredelig måte. At en setter seg ned rundt et bord og snakker med hverandre. Da gir det resultater, og det fungerer virkelig. Når du slipper tanksene ut i gatene, ender det alltid dårlig.
– Det er den historien vi forteller.

Advarer mot nasjonalisme

Kwiatkowska sier videre at mange land nå beveger seg mot nasjonalisme.
– Nasjonalisme har veldig farlige aspekter, fordi man kan begynne å tro at ens egen nasjon er bedre enn andre, og er omringet av fiender, advarer hun.
– Så det må man tenke på når man støtter politikere som snakker om fiender i landet, eller lignende. Det kan være mennesker av en annen rase, religion, politisk eller filosofisk overbevisning. Man må tenke på hvor denne veien fører.
– Du kan alltid finne en fiende.  Men hvis du støtter den typen politikere, må du tenke på hvordan det ender. Så derfor snakker vi om denne historien, sier hun.

– Vi snakker om denne historien for å vise hvor viktig den er. 

Iwona Kwiatkowska

– Ikke la dem stå alene

Nå som det er krig i Ukraina, mener vi at solidaritetens historie er spesielt viktig og relevant for å minne folk på hvordan man kan bryte fri fra undertrykkelse, og også for å vise solidaritet. Å vise solidaritet med undertrykte land og mennesker, for å la dem vite at vi støtter dem. Og ikke la dem stå alene, sier Szymichowska.
– Vi fikk støtte fra andre land også. På 70- og 80-tallet var det mange land i Vesten, som Tyskland, Norge, Sverige, som hjalp oss. Matpakker med medisiner eller medisinsk utstyr ble sendt til Polen. Disse hjelpeaksjonene ble ofte organisert av polske miljøer i andre land. Det ble også sendt støtte direkte til fagforeningen i form av midler eller trykkeutstyr for å muliggjøre organiseringen av ikke-offentlige og undergrunns- trykkerier.
– Vi snakker om denne historien for å vise hvor viktig den er. Det var blant annet takket være hjelp fra demokratiske land at vi overlevde den gangen, avslutter Kwiatkowska.

[1] Hans virkelige navn var Zbigniew Godlewski

[2] https://open.spotify.com/track/5cns55ks1pQ2PKwebUlXh5