Den nye bibliotekaren

Instituttleder Liv Gjestrum trekker linjene fra «urkullet» på bibliotekarutdanningen for 75 år siden, til dagens utfordringer. (Foto: Erling Bergan)

De siste 25-30 årene er fokus i bibliotekarutdanningen flyttet fra praksis til teori. Formålet med utdanningen er ikke å lære studentene alle de praktiske håndgrepene en bibliotekar må kunne i sin yrkesutøvelse. Praktiske øvelser inngår mer som smakebiter og for å illustrere teorien. Konsekvensen av endret fokus er at oppøvelse i praktiske ferdigheter nå faller mer på praksisfeltet gjennom praksisperiodene etter at kandidatene er ferdig utdannet. Denne utviklingen er ikke særskilt for bibliotekarstudiet, men felles for de aller fleste profesjonsutdanninger på høgskolenivå.

Tilbakeblikk: 75 år med ”Bibliotekskole”
Våren 2015 er det 75 år siden de første studentene, «urkullet», startet på sin bibliotekarutdanning i Norge. Riktignok måtte studiene avbrytes for en kort periode da tyskerne invaderte Norge i april 1940, men studentene kom tilbake på høsten og fikk fullført sine studier. Den gangen varte utdanningen i ni måneder, men alle «elevene» hadde lang praksis fra bibliotek. Det var de amerikanske bibliotekskolene som var et ideal og mønster for vår egen utdanning. Den amerikanske «bibliotekteknikken» hadde foreløpig størst gjennomslag i folkebibliotekene, og det var nok grunnen til at utdanningen ble sett på som en skole for folkebibliotekene.

Økt behov for kompetanse i sektoren har medført at lengden på utdanningen gradvis har blitt utvidet. I 1972 ble utdanningen et 3-årig høgskolestudium. Det ble lagt vekt på at studietilbudet skulle være aktuelt for alle typer bibliotek og andre typer virksomheter som trengte bibliotekfaglig kompetanse. Fra 1970-tallet førte «bibliotekautomatiseringen» til helt nye kunnskapsbehov, og vi fikk en to-årig påbygning av høyere grad, i første omgang i regi av og i samarbeid med Norsk dokumentdata.

Dagens tilbud
I dag tilbyr høgskolen følgende studier i bibliotek- og informasjonsvitenskap:

• Årsstudium (også fjernstudium)
• 3-årig bachelorstudium
• Toårig mastergrad i bibliotek- og informasjonsvitenskap med mulighet for spesialisering i tre forskjellige emnegrupper
• Erfaringsbasert mastergrad i Bibliotek, styring og ledelse
• Internasjonal master i Digital Library Learning i samarbeid med universitetene i Parma og Tallinn.
• Doktorgradsstudium i bibliotek- og informasjonsvitenskap. (Nytt fra 2012)

Den komplette bibliotekar
Å utdanne den «komplette bibliotekar» var lenge bibliotekskolens varemerke. Det betyr at kandidatene skulle beherske bredden i bibliotek- og informasjonsfaget, og at det skulle være få muligheter for valg og spesialisering i de første to studieårene. Her gjenspeiles dette fortsatt i emnesammensetningen som er samlet rundt tre store emnegrupper:

• Kunnskapsorganisering og gjenfinning – om innsamling, beskrivelse, lagring og bruk av dokumenter
• Bibliotek og samfunn – om organisering og forvalting av bibliotek- og informasjonsinstitusjoner
• Litteratur og kulturformidling – om formidling av samlingenes faglige og kunstneriske innhold

Mange utenlandske læresteder har spisset tilbudet, eller gått i en sterkere disiplinorientert retning. Vi har altså valgt å gi alle studentene et felles startgrunnlag med vekt på bredde og tverrfaglighet. Målet vårt har vært å utdanne profesjonsutøvere som kan aktivisere kunnskap fra disse ulike fagområdene i møte med brukernes informasjonsbehov. Vi har åpnet for spesialisering tredje studieår, men i hovedsak skjer spesialiseringen på master- og doktorgradsnivå.

Begrunnelsene for å utdanne «den komplette bibliotekar» er flere. For det første har vi den geografiske: Norge er et langstrakt land med spredt bosetting. Biblioteklovens intensjon er at alle kommuner skal ha fagutdannet biblioteksjef, og når mange bibliotek kun har én bibliotekar, har det vært viktig å gi kandidatene bred kompetanse.

En annen begrunnelse for å utdanne i bredden, er at fagvalg i utdanningen sjelden avgjør hva slags virksomhet kandidatene havner i. Vi har derfor sett det som vår oppgave å sette studentene i stand til å gå inn i ulike yrkesmessige kontekster. Dette trenger kanskje ikke være vår oppgave. Studentene har ofte selv en sterk formening om hvor de ønsker å arbeide, og da kan det være fint å gi dem muligheten til å velge retning tidlig i studieløpet.

Endring i bibliotekstrukturen i senere år, med vekt på større bibliotek og nedleggelse av filialer, svekker begrunnelsen for å opprettholde en sammenholdt utdanning. Med framtidige kommunesammenslåinger og enda færre og større bibliotek, vil spesialistkompetanse nok bli vel så viktig som bredde.

Den viktigste begrunnelsen for et sammenholdt studium har imidlertid vært vårt faglige perspektiv på bibliotek- og informasjonsfaget som et tverrvitenskapelig profesjonsfag der de enkelte emnene «trenger» og belyser hverandre (slik de for eksempel gjør i andre tverrfaglige studier som medisin og odontologi).

Dette perspektivet er ikke endret, men det trenger heller ikke stå i motsetning til at vi åpner for at studentene kan spesialisere seg tidligere i studieløpet. Ved kommende studierevisjon er dette det sentrale spørsmålet.

Hva skjer?
I dagens utdanning legger vi vekt på teori, oppøving av analytiske evner og evnen til kritisk refleksjon. Ferdighetstreningen er konsentrert rundt digital kompetanse og formidlingskompetanse. Vi er opptatt av at utdanningen skal være relevant for alle typer bibliotek og andre virksomheter som krever bibliotekfaglig kompetanse, og fokus er mer på bibliotekarisk kompetanse enn på detaljerte kunnskaper om institusjonen bibliotek.

Digital kompetanse har minst to sider. For det første har den endret innholdet i mange studieemner, spesielt innenfor kunnskapsorganisasjon og gjenfinning. For det andre er det viktig å gi studentene solide digitale ferdigheter for å beherske moderne bibliotekdrift. Mange snakker om at den digitale revolusjonen har tømt det fysiske biblioteket for innhold. Man bruker også betegnelsen «det hybride bibliotek» om bibliotek der samlingen består både av fysiske dokumenter og elektroniske ressurser. Behovet for å beskrive, lagre og gjenfinne dokumenter er minst like stort selv om dokumentene er digitale, og derfor er det viktig at våre kandidater behersker teknologien.

Formidling har alltid stått sentralt i litteratur- og kulturfagene, men i de senere år har vi også lagt vekt på formidling i tilknytning til andre emner. De fleste bibliotekarer, ikke bare de som arbeider i utdanningsbibliotek, må beherske undervisnings-, veilednings- og formidlingsoppgaver. Det er derfor viktig at studentene utsettes for og læres opp til å mestre slike oppgaver. Presentasjoner både for medstudenter og for eksterne er høyt prioritert. Pedagogiske emner har også en sentral plass. Dette er også i tråd med formålsparagrafen i den nye bibliotekloven, hvor bibliotekenes ansvar for aktiv formidling og møteplassfunksjon understrekes.

På bakgrunn av sviktende søkning til sjefsstillinger og behovet for lederkompetanse som ble meldt i Bibliotekreform 2014, har vi vært opptatt av å bygge opp et studietilbud innen ledelse. Noe av denne opplæringen inngår i bachelorstudiet, men virkelig fordypning får man først på masternivå i det erfaringsbaserte studiet Bibliotek, styring og ledelse. Dette deltidsstudiet ble etablert i 2012. Studiet får gode tilbakemeldinger, men søkningen er lavere enn forventet.

Kurs, etter- og videreutdanning
Bibliotekutdanningen har i alle år vært opptatt av å tilby kurs og etter- og videreutdanning til bibliotekarer, både korte dagskurs og konferanser som er ment som faglig påfyll, og lengre, kompetansegivende kurs. Inntil innføringen av kvalitetsreformen og ny finansieringsmodell for høyere utdanning i 2002, fikk bibliotekutdanningen betydelig med midler fra departementet for å drive denne type virksomhet.

Den nye finansieringsmodellen har redusert vår mulighet til å tilby kurs for feltet. Nå må alle kurs finansieres gjennom deltakeravgifter, og kompetansegivende kurs må gi inntekter i form av avlagte studiepoeng. Vi prøver fortsatt å ha minimum en konferanse hvert år innenfor hver av de tre emnegruppene vi er organisert rundt, og KORG-dagene er alltid fast innslag.

Vårt viktigste bidrag til feltets etter- og videreutdanning skjer ved at vi – på en mest mulig fleksibel måte – tilbyr våre ordinære emner. Så langt det er mulig forsøker vi å organisere masterstudiene med undervisning i samlinger og med overføring på nett. Det er også mulig å ta inntil to moduler på masterstudiet uten å være masterstudent, og dette er det mange som benytter seg av.

Integrering med arkivstudiet?
På Høgskolen i Oslo og Akershus er bibliotekar- og arkivarutdanningen på samme institutt. Vi fikk en egen arkivutdanning først i 2003. Dette er ikke et tilfeldig samboerskap. Arkiv- og bibliotekstudiene har på flere emneområder felles teorigrunnlag og behandler de samme faglige problemstillingene. Studiene inneholder imidlertid også rent fagspesifikke emner og spørsmål.

Begge profesjonene er i endring, blant annet som følge av den den digitale utviklingen, den økende informasjonsmengden og kravene til formidling og tilrettelegging som biblioteker og arkiver pålegges. Dette er faktorer som vil kunne endre arbeidsområdene både for bibliotekarer og arkivarer, og stille dem overfor mange av de samme arbeidsoppgavene og utfordringene. Vi mener derfor det er fornuftig å se de to fagområdene under ett i utviklingen av den framtidige studieporteføljen.

Da studieoppleggene innenfor bibliotek- og informasjonsfag ved europeiske utdanningsinstitusjoner ble kartlagt i 2004/2005, med det formål å komme fram til kjernekompetanser utdanningene burde inneholde, konkluderte rapporten blant annet med at utdanningen ikke bare bør begrenses til bibliotekarer, men utvikles videre med henblikk på tilgrensende fagområder. Arkivfaget er ett av disse tilgrensende fagområdene.

Det er nå satt ned en arbeidsgruppe på instituttet som skal se på en tettere integrering mellom arkiv- og bibliotekstudiene. Et alternativ som skal utredes, er et felles første år, med ulike spesialiseringer som påbygning. Et annet alternativ er separate første år, men tettere integrering og mulighet for flere fellesfag i andre og tredje studieår. Arbeidsgruppen skal legge fram sin innstilling sommeren 2015, og fagfeltene vil bli konsultert under utredningen.

Skulle resultatet bli at vi tilbyr et felles første studieår for de to utdanningene, vil det være en betydelig endring som krever grundig planlegging og som tidligst kan iverksettes høsten 2017.

iSchool og ny faglig profil?
En utdanning formes ikke bare av profesjonsfeltene den utdanner til og utdanningspolitiske rammer, den formes også av hva som skjer på feltet internasjonalt og hvilke institusjonelle omgivelser den befinner seg i. En internasjonal «trend» for bibliotekarutdanningene, er å bli iSchools. Dette var en «bevegelse» som oppsto i USA på slutten av 1980-tallet, hvor ledende utdanninger innen informasjonsfeltet (hovedsakelig fra bibliotek- og informasjonsvitenskap og datavitenskap) ønsket å utvikle et studium som konsentrerte seg om samspillet mellom informasjon, teknologi og mennesker. For bibliotek- og informasjonsfaget betød det en forflytning av fokus fra B (bibliotek) til I (informasjon). Fra å være en ren amerikansk organisasjon, har den nå blitt verdensomspennende.
Å være iSchool er et kvalitetsstempel. Det stilles krav blant annet til størrelse på utdanningen, nivået på de tilsattes kompetanse og volumet og kvaliteten på forskningen. Oslo ble medlem i mars i år, og danner sammen med bibliotekutdanningen i København, Borås og Tampere, en uformell nordisk avdeling.

De nordiske iSchools kommer jevnlig sammen bl.a for å diskutere faglig profil, samarbeid om utdanning (spesielt på master- og ph.d.-nivå) og forskning. Sammenlignet med bibliotekarutdanningene i verden for øvrig er de nordiske utdanningene svært opptatt av å bevare kulturdimensjonen i utdanningene, og de ønsker derfor å lage en strategi for hvordan kulturdimensjonen kan bli mer synlig iSchool-bevegelsen.

Veien framover
For 75 år siden var idealet for bibliotekarutdanningen «den komplette bibliotekar» som kunne dekke alle funksjoner i et bibliotek. Fremtidens bibliotekarer må fortsatt ha oversikt over et bredt felt, og ha kjennskap til forskjellige slags tekster, dokumentbeskrivelser, brukere og formidling. Ingen undervisningsopplegg er i stand til å vise alle håndgrepene som fremtidens bibliotekarer trenger. I arbeidet med ny studieplan har vi valgt å sette dette som et overordnet mål: Det viktigste er å gi de kommende bibliotekarene teorier, metoder og verktøy slik at de kan gå løs på morgendagens utfordringer.

[Artikkelen har også stått i Bibliotheca Nova 1-2015]