Biblioteket som knutepunkt mellom forfatter og leser

Tekst: Alexander H. Sandtorv

Jeg er forfatter. Det er i alle fall det jeg forteller folk. Å være forfatter er jo ingen beskyttet tittel, men jeg har i alle fall en del utgivelser bak meg, og smykker meg med tittelen av og til. Ett av hovedprosjektene mine er en roman som heter Profetien om Laura. Det er en sjangerhybrid, en psykologisk fantasyroman myntet på eldre ungdommer og unge voksne. Når jeg kikker tilbake i notatbøkene mine, finner jeg tidlige skisser og tekstutdrag fra 2013, men jeg er rimelig sikker på at kimen til romanen har vært med meg fra enda tidligere.

Å skrive denne romanen har vært en lang reise som har gått over flere år. Fra å være en person med en gnist for historiefortelling, har jeg måtte lære meg håndverket. Etter revisjon fire var jeg klar til å sende ut manuset til forlagene. Med hjertet i halsen ventet jeg. Forlagene var positive, det kom refusjoner, selvsagt, men også en del konsulentuttalelser. Jeg reviderte og sendte på nytt. Noen av Norges største forlag var med på diskusjonen. Likevel kom jeg ikke i mål. Litteraturviterne skrev om dramaturgi, de brukte et språk jeg ikke forstod, og redaktørene som generøst delte sine syn på teksten, gjorde meg dessverre mer forvirret og rotløs. De snakket i fagsjargong, og selv om jeg ønsket å forstå, klarte jeg ikke å omsette innspillene til en konkret retning i manusutviklingen.

Hvordan skulle jeg finne veien? Jeg forsøkte å knote med manus, men jeg var forvirret, jeg klarte ikke å finne ut hva som knirket, hvor maskineriet trengte olje, og hvilke tannhjul jeg skulle fjerne.

Hvor finner jeg testlesere?
Jeg klagde min nød til en av redaktørene jeg hadde kontakt med på den tiden, og han foreslo følgende: finn et par testlesere som kan gi tilbakemelding. De bør være i aldersgruppen som manuset er myntet på, helst noen som også har lest en del og er sjangerbevisste. Hvor finner jeg dem, da? Tja, sa redaktøren, kanskje du kan spørre noen på biblioteket.

Jeg slurpet kaffe og tenkte gjennom muligheten. Jeg er oppvokst på Sotra, som er en øy utenfor Bergen. Gjennom oppveksten min tilbrakte jeg uendelige timer på det lokale biblioteket. Jeg tror de som jobbet der til slutt begynte å tenke på meg som en del av inventaret, jeg lånte bøker, tegneserier, surfet på nettet, leste aviser og lånte flere bøker. Jeg var der ofte etter skolen, og tilbrakte gjerne timevis i en eller annen krok, hvis det var tid til det.

For meg var biblioteket et fristed, en oase i en ellers veldig usikker tilværelse hvor jeg fant lindring i bøkene, i historiene. Som ung tenåring fant jeg meg selv i bokhyllene, og hver eneste gang jeg fortapte meg i litteraturen ble det klarere og klarere at jeg på ett eller annet tidspunkt ville gjøre det samme. Jeg ville skrive. Jeg ville skrive bøker.

Vanskelig å spørre
Så redaktørens råd ga full mening. Biblioteket var nøkkelen! Jeg synes det var vanskelig å spørre, disse bibliotekarene har nok å ta fatt i, det visste jeg jo fra alle timene jeg tilbrakte på biblioteket. Likevel satte jeg meg ned den kvelden og skrev en melding til fem bibliotek. Jeg skrev om meg selv, om prosjektet og spurte meget pent om bibliotekene kanskje kjente til noen lokale lesere som kunne tenke seg å være med som testlesere.

Neste dag fikk jeg svar fra alle fem.

Hjertet hoppet over et slag da jeg åpnet første mail. Kanskje de takket for tilbudet, men sa at jeg måtte finne en annen måte å komme i kontakt med gode lesere? Kanskje de sa dette ikke var noe for dem, eller at det absolutt ikke var en del av arbeidsoppgavene deres?

Istedenfor var tilbakemeldingene overveldende. Bibliotekene syntes prosjektet var spennende, de åpnet armene for meg. Noen av dem kjente lokale lesere, andre foreslo lesesirkler som møttes jevnlig i bibliotekets lokaler. Noen av bibliotekarene spurte meget pent om ikke de kunne få lese manuset også. De sa at de alltid var på leting etter relevant litteratur, at de ikke hadde noe imot å ta med seg manuset hjem på kvelden og lese, for meg. Det finnes alltid kaffe, sa de, det finnes alltid te. Og så lenge det er kaffe og te, kan vi lese.

Entusiastiske svar
I biblioteknettverket kom det også raskt opp andre navn, de jeg snakket med kjente bibliotekarer ved andre bibliotek, bibliotekarer ved ungdomsskoler og videregående skoler som levde for litteraturen. Kanskje jeg skulle sende dem en mail også? Hvorfor ikke, tenkte jeg.

Så da gjorde jeg det. Jeg skrev mange mail og tenkte at suksessraten var rimelig lav. Det var selvfølgelig hyggelig hvis de ønsket å være med, men i en hektisk hverdag ble det sikkert ikke tid til slike overskuddsprosjekt. Der tok jeg feil. Det rant inn med entusiastiske svar. Skolebibliotekarene koblet meg også med norsklærere som ønsket å bruke manuset i en del av undervisningen. Send oss manus med en gang, sa de.

Og det gjorde jeg.

På et tidspunkt var det over 100 ungdommer som leste manuset, med den stødige koordinasjonen til folkebibliotek og skolebibliotekene i ryggen. Bibliotekarene rapporterte om iherdige diskusjoner, og at de prøvde å holde seg utenfor snakket, men at de lyttet spent på hva ungdommen hadde å si.

Så begynte tilbakemeldingene å rulle inn.

Haglet med innspill
Det er vanskelig å uttrykke akkurat hvordan det føltes, men det var en skrekkblandet fryd, et eller annet sted mellom forventning og skrekk. For hva var det jeg egentlig hadde åpnet? Hadde jeg bitt over mer enn jeg kunne tygge? Jeg leste mail og meldinger med en gang de kom inn.

En jente på 14 år hadde fått mareritt av teksten, men sa hun ikke hadde klart å legge den fra seg. En bibliotekar fra midt i landet sa hun likte særpreget, men hadde noen forslag til forbedring. En av bibliotekarene startet likegodt en lesegruppe på Facebook. Det haglet med innspill, språket var litt dårlig i kapittel 2. Kapittel 3 var bra, men slutten var kjedelig. De skjønte ikke sidehistorien, men likte spenningstoppen. Jeg skrev så blekket sprutet og ga meg selv fullstendig til tilbakemeldingene. Jeg samlet dem i et dokument som bare vokste og vokste. Jeg svarte dem så godt jeg kunne, spurte nærmere om det som ikke fungerte for dem, det som kunne bli bedre.

Tre av testleserne fra et av østlandsbibliotekene hadde hatt en diskusjon på skolen om akkurat hva som hadde skjedd i kapittel 5. Dette var teoriene deres, men som jeg sikker fikk med meg her, så var de absolutt ikke enige. Hva var det egentlig jeg hadde ment? De klarte ikke å gå videre før jeg svarte, så jeg sendte mail tilbake så fort som mulig: Tusen takk.

Empati og forståelse
Det er mye snakk om leseglede blant unge, hva samfunnet kan gjøre for å få flere til å lese. Vi er alle enige i at lesing blant unge er viktig for dannelsen, og jeg er overbevist om at lesing øker empati og forståelse, at det er en av nøklene til et bedre samfunn fordi en får øynene opp for andre skjebner og andre liv. En ser seg selv klarere, ved å lese om andre. Bibliotekene er hjertene i samfunnet vårt, hjerter som banker og slår med kjærlighet og glede.

Men unge leser ikke, er det noen som sier. De bryr seg ikke.

Jeg må helt ærlig si meg dypt uenig i at unge ikke bryr seg. Gjennom dette prosjektet har jeg ikke sett noe annet enn leseglede. At en gjeng med ungdommer, fra helt ulike steder i landet, blir så opphengt i en historie at de ikke sover om natten, er langt over forventet. Og bibliotekarene sendte meg også meldinger. De synes dette prosjektet var fantastisk, og de takket og bukket over at de fikk være med. Det eneste jeg kunne skrive tilbake, var at det var jeg som skulle takke og bukke.

Nå har jeg grått i en dag, var det en som skrev. Dette var en veldig trist historie. Men det føles godt også. Tusen takk.

En dag kom en konvolutt i posten, sendt helt fra Lørenskog til Portland USA hvor jeg bor. Jeg hadde ventet spent på forsendelsen og klarte så vidt å vente med å åpne den til jeg kom meg opp trappen og inn i leiligheten. En god bunke med skjema ventet på meg, skrevet av elevene fra 2STA ved Mailand videregående skole. Det var tilbakemeldinger om manuset, som de hadde brukt i den ene norskklassen.

Tannhjul som måtte fjernes
På slutten av prosjektet hadde jeg en helt tydelig formening om hva jeg måtte endre, hvor det knirket, og hvilke tannhjul jeg måtte fjerne fra historiemaskineriet mitt. Jeg brukte et halvt år, jeg rablet og flyttet og slettet. Manuset som kom fram, som en spirende plante i sølen fra det forrige manuset, var både sterkere, bedre og mer levende enn jeg kunne drømme om.

Manuset ble så antatt, og i mars kommer Profetien om Laura ut på Umbrella forlag, et lite og nystartet Bergensforlag.

Jeg ser meg selv som heldig og privilegert som har tatt del i denne reisen. Den har bekreftet det jeg allerede vet fra oppveksten min: bibliotekene er sentrale i lokalsamfunnene. De er så mye mer enn støvete samlinger med bøker, de er knutepunktet mellom leser og forfatter. De er også håpet vi har for at formidlingen til unge gløder gjennom alle andre distraksjoner, ledestjernen som gjør at unge hele tiden får muligheten til å treffes av litteraturen og at nye generasjoner får evnen til å se ting på en annen måte, å se verden klarere og mer empatisk.

En liten plass i bokhylla?
Nå har jeg arbeidet tett med bibliotekene i Norge, og med deres brukere. Rausheten, engasjementet og kjærligheten jeg har møtt, har vært aldeles overveldende.

Når Profetien om Laura kommer ut, håper jeg at jeg får reist rundt til disse bibliotekene og møte alle som så generøst har hjulpet meg opp og fram. Jeg håper jeg får en liten plass i en av bokhyllene, og at en eller annen ungdom finner fram til min bok.

Så møtes vi, leser og forfatter, i en stille bokhylle på lokalbiblioteket.