Biblioteker – en nøkkel til beredskap mot påvirkning

Av Aud Gjersdal

Aktører fra Russland og Kina bruker påvirkningsaksjoner for å svekke vesten og styrke egen posisjon, mener spesialrådgiver Eskil G. Sivertsen ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). I slike aksjoner inngår spredning av narrativer. Bibliotekene kan bidra til styrket beredskap mot slik påvirkning, mener han.

«Norge vil sende 22 F-16 kampfly til Ukraina, ti av dem er ikke egnet til å fly¹.» Dette kan vi lese i nettavisen Pravda-NO². Dette er en russisk såkalt «proxy-side» – en falsk nettavis som inngår i et større nettverk av falske nettaviser på mange språk. Artikkelen forteller videre at bare tolv av flyene er flydyktige og at resten kan demonteres for reservedeler. Ifølge avisen har vesten gjentatte ganger erkjent at det er for sent å levere F-16 fly til Ukraina, fordi det russiske luftforsvaret allerede er klar til å møte dem. Som kilde oppgis kanaler på Telegram. Dette er en skybasert tjeneste som tillater brukere å sende meldinger, dele bilder, videoer og andre filtyper. Den russiske nettavisen har i dag liten trafikk, men det kan fort endre seg. Artiklene kan uansett ha en viktig funksjon ved å fungere som kilde for andre saker.

Sannheten ofres

Falske nyheter som dette inngår i påvirkningsarbeid. Kunstig intelligens (KI) brukes i økende grad i slikt arbeid.
– KI brukes i produksjon av såkalt syntetisk innhold, som falske bilder, tekst, lyd, video og så videre, sa spesialrådgiver Eskil G. Sivertsen ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) i sitt foredrag under Nordens dag 2024.
– Det er nokså lett å klone stemmen til noen, sa han, og ga et eksempel: I Slovakia fikk lederen for det liberale NATO-tro partiet en deepfake lydfil mot seg, og den ble lekket på sosiale medier to dager før valget. Deepfake er bruk av KI til å lage realistisk, men falskt video- og lydinnhold, der kjente stemmer og personer manipuleres.
– Her hørtes det ut som han snakket med en journalist og avtalte at han skulle rigge valget ved å kjøpe stemmer fra romfolket. I tillegg skulle han sette opp prisen på øl etter valget, sa Sivertsen.

Slik kan det gjøres. Her ofrer aktører sannheten for å nå mål. Fremmede stater fremmer egne interesser gjennom såkalte «påvirkningsoperasjoner». Men hva er egentlig påvirkningsoperasjoner, og hvordan kan bibliotekarene bidra til at befolkningen blir mer motstandsdyktig mot uønsket påvirkning?

– Nett og sosiale medier er en global kamparena for makt og innflytelse, og kamp om narrativer, sa Eskil G. Sivertsen på Nordens dag. Foto: Forsvarets forskningsinstitutt

Globalt økosystem for påvirkning

– En påvirkningsoperasjon er når noen – en fremmed stat, aktivister, grupper – hvem som helst, bruker illegitime virkemidler og manipulasjonsteknikker på nett og sosiale medier for å påvirke virkelighetsoppfatningen til en målgruppe, ofte uten at målgruppen er klar over det, sier Sivertsen til Bibliotekaren. Slike operasjoner brukes gjerne i kombinasjon med andre virkemidler.

– Hvordan kan vi identifisere påvirkningsaksjoner?
– Det er ikke så lett. Av statlige aktører er det særlig Russland og Kina, og begge bruker stedfortredere slik at det ikke skal vises at det er dem som står bak.
– Russland har for eksempel bygget opp et globalt økosystem av infrastruktur, profiler og falske nettaviser på mange forskjellige språk for å kunne distribuere informasjon til store målgrupper over hele verden. Dette skjer slik at det ikke er synlig at det er Russland som står bak, sier han, og legger til at nettaviser som Sputnik og RT er toppstyrt fra Kreml. De får instruks derfra om hva de skal fokusere på og hvilke ord som skal brukes. «Kiev-regimet» er for eksempel termen som brukes om den ukrainske regjeringen.
– Så finnes en underskog av tilsynelatende legitime og uavhengige nettaviser og tenketanker på mange språk som reproduserer det RT og Sputnik sprer, og lager egne saker på de samme narrativene, sier han. Av nyere dato er det det internasjonale «Pravda-nettverket» som utgir tilsynelatende uavhengige nettaviser. Her spres desinformasjon og splittende innhold. Vi finner den norske utgaven på https://pravda-no.com/.

Botnettverk, fortsetter Sivertsen, er et annet element i økosystemet. Det er programvare som utfører oppgaver på Internett, ofte slik at de imiterer menneskelig aktivitet, som å kommentere, like og dele innlegg. Meta oppdaget for eksempel i 2023 et nettverk, opprettet fra Kina, på nærmere 4800 falske profiler på sosiale medier. Profilene inneholdt falske bilder, navn og steder, slik at det så ut som om vanlige amerikanske brukere uttalte seg om politiske saker. Kontoene spredte innhold fra både liberale og konservative kilder, og det antas at målet var å øke polariseringen i samfunnet³.
– I tillegg betaler russiske myndigheter forfattere, journalister og influensere rundt omkring i verden for å spre russiske narrativer uten at det er synlig.

Målet er å svekke vesten

– Det store overbyggende målet er å påvirke internasjonal politikk og samfunn i en retning som gagner Russland. Målet er å svekke vestens makt og innflytelse, og øke sin egen, sier han, og det gjøres ved å påvirke de narrativene som utvikler politikk og samfunn.
– Det er ganske tydelig for Russlands del at målet er «refleksiv kontroll». Det er å påvirke virkelighetsoppfatninger til en målgruppe, slik at disse tenker og derfor handler mest mulig i tråd med Russlands interesser, sier han. Det kan være å svekke støtten til Ukraina eller den tilliten befolkningen i Vesten har til egne myndigheter og egne medier. Hvordan kan de få dette til? Ved å spre fortellinger eller narrativer. Russiske aktører er opportunistiske og griper mulighetene som kommer i deres vei. Uro er her et nyttig element for å skape gripende fortellinger med en kjerne av sannhet i seg. For å svekke tillit i befolkningen forsøker de å forsterke uro som demonstrasjoner og protester i vestlige land.
– Da går de inn på sosiale medier i et land, gir seg ut for å være fra dette landet og sprer meldinger for å fyre opp under konflikten. For å svekke støtten til Ukraina fortelles det blant annet at ukrainske myndigheter er korrupt og at støtten forsvinner i korrupsjon, sier han. Også bibliotekene kan bli involvert.

– Bibliotekene bør, som alle andre, ha gjort en risiko- og sårbarhetsanalyse. Hva er våre sårbarheter i egen institusjon og hva kan en aktør gjøre for at det blir vanskelig for oss å utføre vårt samfunnsoppdrag? Neste steg er å se på våre avhengigheter, og her vil tillit være viktig, sier han. Deretter må en se hvordan en aktør kan angripe sårbarhetene.

Våre briller er laget av narrativer

– Våre politiske syn er basert i narrativer, som er opplevde sannheter vi alle bærer på. De kan være sanne, delvis sanne eller helt usanne, men de føles sanne, sier han, og forteller en anekdote. Da russiske styrker angrep Ukraina, ringte en russisk student i Ukraina hjem og fortalte at universitetet nå ble evakuert, siden de ble beskutt av russiske soldater. Men det trodde ikke foreldrene noe på, for de var overbevist av Putins fortelling om at Russland utførte en målrettet spesialoperasjon mot ukrainske nazister og selvfølgelig ikke angrep sivile mål.
– Det der er bare tull, mente foreldrene. Det passet ikke med deres opplevde sannhet. Vi ser på verden gjennom noen briller laget av et narrativ, sier han, de er ikke forskningsbaserte, men skaper tolkningsrammer for vår opplevelse av verden. De brukes av stater, grupper og kommersielle aktører for å oppnå egne strategiske mål.

Det er lettere å se russiske narrativ, enn våre egne.

– Vi er ofte blinde for våre egne narrativer, sier Sivertsen, og forteller som et eksempel hvordan samfunnet har endret syn på kvinner. Før skulle kvinnen være hjemme og ta seg av hus og hjem, mens mannen jobbet. Slik var narrativet, som ble opplevd som en selvsagt sannhet i samfunnet, men slik er det ikke nå. Når narrativene forandrer seg, utvikler samfunnet seg, sier han. Og narrativer kan konstrueres, forsterkes og fordreies.

Bibliotekene kan styrke beredskapen i befolkningen

– Utfordringen er at den åpne, frie og kritiske samtalen vi må ha i et demokrati beskyttet av ytringsfriheten, foregår i dag inne i digitale rom som ikke er underlagt demokratisk kontroll. De styres av noen få teknologiselskaper, der rommet manipuleres av algoritmer vi ikke har innsyn i. Det er relativt lett å manipulere det rommet, og det er det vi ser Kina og Russland gjør. Dermed infiltrerer de den offentlige samtalen uten at vi er i stand til å se det. Er vi mye på sosiale medier, kan vi få en fragmentert virkelighetsoppfatning der vi får mer og mer av det vi er interessert i og får bekreftet og forsterket det vi allerede mener og tror på, sier han. Bibliotekene tenker han har to viktige oppgaver i å styrke beredskapen mot påvirkningsoperasjoner.

– Det ene er å bidra til kunnskapsheving i befolkningen, særlig for dem som er ferdig på skolen, siden dette jo kommer litt inn i skolen. Alle er på den digitale slagmarken hvor narrativkrigen foregår hver dag. Det handler om digital kompetanse, kildekritikk og det å vite hvordan påvirkningsaksjoner fungerer, sier Sivertsen.

– Bibliotekene kunne holde kurs, temakvelder eller liknende. Kunnskap øker motstandskraft. Det andre er at bibliotekene er en møteplass med offentlig debatt.

– Man har tatt folk som kjefter på hverandre på nettet og satt dem sammen i et rom. Så har de blitt gode venner. Polariseringen, hatpratet og dritten øker med avstand og med å sitte bak en skjerm. Når vi sitter ansikt til ansikt, er det noe helt annet som skjer. Biblioteket kan tilrettelegge for arenaer der folk kan møtes, gjerne med folk som en er riv, ruskende uenig med.
– Prøv å tørre litt. Inviterer vi til debatt om brennbare temaer som vindkraft, innvandring, klima eller kjønnsidentitet? Det hadde vært kult.