Bibliotekarkompetansen settes under press

Forbundsleder Margunn Haugland i Klassekampen: Bekymret etter Tøyen-utlysninga.

Til Deichmans nye barne- og ungdomsfilial på Tøyen er det utlyst 5 hele faste stillinger, alle blottet for krav eller ønske om bibliotekarutdanning.

”Vi trenger deg som kan inspirere og løfte!” heter det i overskriften på annonsen. De skal lage ”et unikt bibliotek”, de skal ”utvikle et helt nytt og viktig tilbud” og dette skal ”overgå alt du har sett”.

For å nå et slikt mål har Deichman funnet det nødvendig i stillingsutlysningen å friste folk med alle slags mulige bakgrunner og kompetanser som kan bidra til dette nye. Alle mulige kompetanser er ikke nevnt i utlysningen, de har bare fått med et knippe. Men spesielt nevnt er kokk, industridesigner, gjør-det-selv-oppfinner og kunstner. Kjernekompetansen i et hvert bibliotek – bibliotekaren – er imidlertid ikke nevnt. Bibliotekarutdanning er verken nevnt som krav, ønske eller mulig alternativ når Oslos nyeste bibliotekavdeling skal bygges opp fra grunnen.

Dette har ført til reaksjoner i bibliotekmiljøet. Postlista biblioteknorge, facebook, twitter, blogger, det foregår diskusjoner om dette overalt. I Klassekampen brettes saken ut over to sider under tittelen ”Bibliotek søker kokker”. Og Morgenbladet intervjuer Oslos biblioteksjef Kristin Danielsen under tittelen ”Kok en bokorm”. Diskusjonene veksler fra å dreie seg om den spesielle utlysninga på Tøyen til bibliotekarutdanningas kvalitet og relevans for yrkeslivet.

Det nye barne- og ungdomsbiblioteket på Tøyen framstilles som et spennende prosjekt, og det er vel ingen som ikke ønsker at befolkninga i Gamle Oslo skal få styrket kulturtilbudene i en noe nedprioritert bydel.

Noe helt annet enn et bibliotek?

Det springende punkt i Tøyen-saken er likevel om Deichman-ledelsen prøver å bemanne eller bekvinne et bibliotek – eller noe helt annet enn et bibliotek?

Deichman-utlysinga som skapte furore.

For en del av kritikken retter seg mot at det nye tilbudet på Tøyen i stillingsannonsen framstilles mer som en ungdomsklubb enn et bibliotek. Bak kritikken ser det ut til å ligge en tanke om at bibliotek riktignok er i endring, og at det er positivt, men at det likevel ikke er fritt fram for et hvert påfunn. Det nye i bibliotekene dreier seg ikke minst om digitalisering og ebøker, og om pålegget i den nye formålsparagrafen om å være debattarena. Ellers er stadige nyvinninger i formidling av kunnskap og litteratur. Mye annet kan sikkert nevnes. Men i omtalen av ”det nye” biblioteket har kokkefag og industridesign ikke vært nevnt. Ikke før Tøyen-utlysninga.

Noen antyder at det er profesjonskamp som foregår, at BF reagerer på at en viss mengde stillinger ikke er øremerket de med bibliotekarutdanning. Lengst gikk lederen av Kulturforbundet Lena Hillestad, som i Klassekampen 2. oktober under den noe selvrosende tittelen ”Vi må tørre å tenke kreativt, Haugland!” blant annet skriver at ”Hauglands uttalelser tyder på at hun ønsker å konservere bibliotekene slik de har vært gjennom lange tider…”. Les: Bibliotekarer er tilbakeskuende, mens ”vi” – altså de med andre utdanninger – er kreative. Et kjent debattriks. De gode kreftene synes det er ”viktigere å ruste seg for framtidas behov enn å stirre seg blind på hvilke profesjonsgrupper som er nevnt i utlysningen.” I følge Hillestad.

Spørsmålet er om profesjonskamp, en kamp der omgivelsene må forsvare seg mot en profesjons monopol, er riktig betegnelse på noe av det som skjer etter Tøyen-utlysninga. Mye tyder på at vi heller er vitne til en antiprofesjonskamp, som bibliotekarene prøver å forsvare seg mot. En del debattinnlegg kan oppfattes som ”dissing” av en fagutdanning. De seks biblioteksjefene i ”storbybibliotekene” kan oppfattes å være del av en slik generell nedvurdering av bibliotekarutdanningen. I et innspill til kulturministeren i mai i fjor slo biblioteksjefene i Oslo, Bergen, Stavanger, Trondheim og Kristiansand fast at bibliotekarutdanningen ikke utdanner ansatte som er ”tilpasset framtidas behov”, og at de nå rekrutterer søkere med en annen kompetanse enn det ”den tradisjonelle bibliotekaren” representerer.

Formålsparagrafen

Men det er grunn til å dvele et øyeblikk ved hva som regnes som ”det nye” i bibliotekene. ”Nye tider krever nye tanker”, skriver Hillestad i Klassekampen, og legger til: ”Vridningen i stillingsutlysningene er en naturlig konsekvens av den nye bibliotekloven som kom i fjor.” Dette er en ganske oppsiktsvekkende forståelse av endringene i folkebiblioteklovens formålsparagraf. Den samlingen av løse ideer og påfunn som omtales i Tøyen-utlysninga, kan neppe begrunnes i Lov om folkebibliotek. Den kan nok begrunnes i Oslo kommunes behov for tiltak på Tøyen, men ikke i endringene i biblioteklovens paragraf 1.

Debatten om Tøyen-utlysninga bør derfor føre til en oppklaringsdebatt om bibliotekenes samfunnsoppdrag, hva som er bibliotekfeltets felles forståelse av paragraf 1 i Lov om folkebibliotek.

Deichman ingen versting

Nå var det stillingsutlysninga på Deichmans nye Tøyen-filial som startet debatten. Og det er flere som mener å se en rød tråd her. For var det ikke nettopp Deichman som ansatte en ikke-bibliotekar som toppsjef for et par år siden, med etterfølgende kvass kritikk fra to velkvalifiserte bibliotekarer som søkte og ikke ble innstilt? Er Oslo en spydspiss i dissing av bibliotekarers kompetanse?

Biblioteksjef Haakon Nyhuus med et samlet Deichman-personale anno 1908. Seks år seinere var det 15 fagutdannede bibliotekarer av de totalt 25 ansatte. Det var altså 60 % bibliotekarer ved Deichman for hundre år siden. Og det er samme andel i dag. (Foto: Deichmanske biblioteks fotoarkiv)

Vi har sett på noen tall, for om mulig å finne spor av en slik holdning fra Deichmans side.

Av Nils Johan Ringdals Deichman-historie ”By, bok og borger” (1985), går det fram at biblioteket i 1914 hadde 25 ansatte, hvorav 15 – eller 60 % – var bibliotekarer. I 1950-årene var det 50 bibliotekarer av de totalt 170 ansatte, altså 29 %. Og i 1980-årene (Ringdal oppgir tallene slik, for tiårene under ett) var det 120 bibliotekarer av totalt 230 ansatte, altså 52 %.

Hopper vi fram til den nasjonale bibliotekstatistikken for 2005, ser vi at 117 av 227 Deichman-ansatte var bibliotekarer for ti år siden. Altså 52 % bibliotekarer, akkurat som på 1980-tallet.

I 2014 viser bibliotekstatistikken at 126 av 211 Deichman-ansatte var fagutdannede bibliotekarer, en andel på 60 %. Tallenes tale er tydelig. Deichman har fram til nå ikke redusert andelen bibliotekarer blant sitt personale. Tvert imot. Siden 80-tallet er det totale antallet ansatte i Deichman-systemet redusert fra 230 til 211, altså 19 færre ansatte. Men i den samme perioden er antallet bibliotekarer gått fra 120 til 126, en økning på 6 bibliotekarer.

Hva med de andre storbybibliotekene?

I 2014 hadde Bergen offentlige bibliotek i alt 116 ansatte, hvorav 48 var fagutdannede bibliotekarer, altså 41 %. Langt lavere enn Oslo. Bergen offentlige bibliotek ledes av en fagutdannet bibliotekar. I Trondheim var det 25 bibliotekarer blant de 55 ansatte, en andel på 45 %. Trondheim folkebibliotek ledes av en som ikke er fagutdannet bibliotekar. Det gjelder også Bærum, som har en bibliotekarandel på 60 %, 37 av 62. I Stavanger og Kristiansand, begge ledet av fagutdannede bibliotekarer, er andelene henholdsvis 35 % og 42 %.

I de seks ”storbybibliotekene” sett under ett er ganske nøyaktig 50 % av de ansatte fagutdannede bibliotekarer.

Samlet sett, for alle landets folkebibliotek, er det 2418 ansatte totalt. Av disse er det 1110 fagutdannede bibliotekarer. De utgjør dermed 46 % av alle ansatte.

Ettersom bibliotekarer i større grad har hele stillinger eller høyere stillingsprosent enn andre ansatte, er andelen av de totale årsverkene i norske folkebibliotek høyere. Bibliotekarer gjorde i fjor 55 % av de 1776 årsverkene som ble utført i norske folkebibliotek.

På bakgrunn av disse tallene er det ingen grunn til å hevde at Deichmanske bibliotek har unnlatt å ansette bibliotekarer de siste årene. Snarere tvert imot, kan det se ut til.

Annen relevant høyere utdanning

Vi har også bedt Finn.no sende oss alle stillingsutlysninger fra Oslo kommune – Kulturetaten for noen år bakover. Vi har sett på utlysningene hittil i 2015 for stillinger som er innenfor bibliotekvirksomheten i Kulturetaten, bortsett fra stillinger som åpenbart er av administrativ art eller ellers ikke er naturlig å regne inn i denne sammenheng.

Biblioteksjef Kristin Danielsen i Oslo intervjues i Morgenbladet etter en uke med kritikk mot Tøyen-utlysninga: – Vi må tenke kunnskapsformidling på en annen måte.

Av de 28 Deichman-utlysningene som i varierende grad kan regnes som bibliotekar-relevante i 2015, fant vi mange ulike formuleringer på kvalifikasjonskrav. Vi kan regne 19 av dem som ganske likeartede, hvor ønske om bachelor i bibliotekfag var framtredende. Vanlig formulering var ”Bachelor i bibliotekfag, litteraturfag eller annen relevant høyere utdanning”, eller ”Fortrinnsvis bachelor i bibliotekfag. Annen relevant utdanning kan vurderes” eller ”Minimum bachelor med fag fra bibliotek/litteratur/kulturfeltet”. De 9 øvrige utlysningene hadde alle krav om høgskoleutdanning, og i 4 av disse var kultur og litteratur spesielt nevnt. De 5 siste henviste til ”relevant høyere utdanning” uten å spesifisere, men der relevansen må tolkes i forhold til øvrige deler av utlysningsteksten. Vi fant ingen utlysninger hvor det var utvetydig krav om bibliotekarutdanning.

Det er vanskelig å si om årets stillingsutlysninger ved Deichman er uttrykk for en endring. På den ene siden kan åpenheten i kvalifikasjonskravene tolkes som at bibliotekarene mister terreng. På den annen side kan det tolkes som at mange stillingers innhold krever kvalifikasjoner som ingen utdanning samsvarer helt med, og at bibliotekarer i større grad må vise seg relevante ved kvaliteter ut over bare grunnutdanninga. Uansett er det for tidlig å si at Deichman-utlysningene generelt ikke yter bibliotekarene rettferdighet.

Overgår alt vi har sett

Tøyen-utlysninga skiller seg markant ut i gjennomgangen av Deichman-utlysninger. Noen av utlysningene har formuleringer som ”Trives du med en hektisk og engasjerende arbeidsdag hvor fremtidens bibliotek skapes nå?” eller ”…søker vi deg som har tanker om bibliotekets nye rolle i samfunnet”. Men det er et langt skritt fra dette til Tøyen-utlysninga, som proklamerer at de skal lage ”et aktivitetsrom for frie drømmer og utforskende læring som skal overgå alt du har sett”, uten å nevne bibliotekarkompetanse som ønskelig.

Like etter at søknadsfristen var gått ut for denne utlysninga, var det kommet inn over 600 søkere. Et så høyt tall burde jo få varselklokkene til å ringe: Kanskje utlysninga var i åpneste laget?

Men å bruke Tøyen-utlysninga som representativt eksempel på Deichmans rekrutteringspolitikk, er det altså ikke grunnlag for pr i dag.

Bibliotekarutdanning har tradisjonelt vært regnet som relevant for å jobbe i bibliotek. Nå er det ikke så kosher lenger. For i utlysninga av fem nye stillinger for å bygge opp et nytt barne- og ungdomsbibliotek på Tøyen i Oslo, har Deichman funnet det rett å appellere til kokker, men ikke til bibliotekarer, når de lager biblioteket som skal ”overgå alt du har sett”. Ser vi en ny profesjon vokse fram?

Det samlede inntrykket av storbybibliotekenes uttalelse fra i fjor, Tøyen-utlysninga, og uttalelser til media fra biblioteksjefene i Oslo og Bergen den siste måneden, gir imidlertid grunn til bekymring. Er det noe galt med bibliotekarutdanningene, med oss bibliotekarer eller med storbybiblioteksjefene? Det er spørsmålet som ligger i luften.

Debattene som kommer

Debatter om bibliotekarutdanningene er i gang, og flere vil komme. Er det store endringsbehov, eller er det yrkeslivet som ikke er oppdatert nok på endringer som allerede er gjort?

Debatter om rekruttering til bibliotekarstudiene burde komme. De har vi sett lite til så langt, både fra Bibliotekarforbundet og andre sin side.

Debatter om rekrutteringspolitikken og kompetansebehovene i bibliotekene er i gang. Disse debattene må bli bedre, tydeligere og mer faktabasert enn henvisning til honnørord som ”framtidsrettet”, grobunn for innovasjon”, ”moderne”, ”tenke kreativt”, ”inspirere og løfte”.

Debattene som BF hadde før siste landsmøte, om hva som skal til for å kunne være medlem av Bibliotekarforbundet, har fått næring til å blusse opp igjen. For Tøyen-utlysninga har ført til debatter ikke bare om begreper, men om alvorlige realiteter for bibliotekarer i Norge.

Se hva den nasjonale bibliotekstatistikken sier om forskjeller i kommune-Norge når det gjelder andel fagutdannede bibliotekarer:

[Artikkelen er også publisert i Bibliotekaren nr 8 – 2015]