”Jeg leser bare hvis jeg må”

Skolebibliotekar Karin Bjerkås har tatt mastergrad i bibliotek- og informasjonsvitenskap ved Høgskolen i Oslo og Akerhus. 9. desember i fjor presenterte hun masteroppgaven ”Jeg leser bare hvis jeg må. En statistisk og komparativ analyse av lesevaner og holdning til lesing på 7. og 10. trinn”. Bjerkås har jobbet som skolebibliotekar på forskjellige skoler i Bærum siden 1981.

– Hovedfunnet i oppgaven er at holdningene ikke forandrer seg så mye fra 7. til 10. trinn, men at elevene leser mye mindre på ungdomsskolen. Mens det er 40 prosent av elevene på ungdomsskolen og 50 prosent av elevene på barneskolen som uttrykker positive holdninger til lesning, er det bare 30 prosent av ungdomsskoleelevene som leser ofte, mot 75 prosent på barneskolen. Et annet og overraskende funn er at det var liten forskjell mellom guttenes og jentenes lesevaner, sier Bjerkås.

– Leseferdigheter er et hett skolepolitisk stridstema. Samtidig sultefores skolebibliotekene, og skolebibliotekutviklings-programmet oppnådde ikke de målsetningene man ønsket seg. Var dette en medvirkende årsak til at du valgte å skrive om dette temaet?

– Ja, jeg tror at kunnskap er viktig, og dette er også en grunn til at jeg har valgt å skrive om dette temaet. Men hovedgrunnen er misforholdet mellom det jeg ser på min arbeidsplass på Eiksmarka barneskole, nemlig at mange leser og er ivrige, og det som står i avisene om ungdom som leser for dårlig. Det fikk meg til å lure på hva som skjer på veien, og ga meg lyst til å sette i gang med dette masterprosjektet.

– Hvor stor rolle spiller skolenes satsing?

– Jeg hadde ventet å finne systematiske forskjeller mellom barne- og ungdomstrinnet, men det jeg fant var store forskjeller mellom de enkelte skolene på hvert trinn. Av de seks skolene jeg sammenlignet i oppgaven, var det en ungdomsskole og en barneskole der lesesatsingen åpenbart var satt i system, og her fant jeg både mer positive holdninger til lesing og flere elever som leste ofte enn på de øvrige skolene. Skolenes vilje til å satse har altså stor betydning. Alle skolene i undersøkelsen har utdannet skolebibliotekar, så forskjellen i satsing går på bruk av tid til lesing på skolen, lærernes interesse for elevenes lesing og om elevene opplevde at de fikk litteraturveiledning. Jeg mener dette viser at det er viktig med en felles holdning på skolen og at det ikke holder å la satsingen være opp til hver enkelt lærer.

– Du nevnte under presentasjonen at mediebruken blant ungdomsskoleelever har økt fra ti minutter til tre og en halv time om dagen. Men vi leser også mye på skjerm. I hvilken grad har undersøkelsen tatt høyde for mer uformell lesing?

– Jeg har ikke tatt med det i undersøkelsen. Jeg vet også at mange leser mye, kanskje uten å være klar over det selv. Jeg så nylig at bare underteksten på film kan tilsvare lesing av 18 romaner i året. Men jeg fant ikke noen måte å operasjonalisere dette på, og jeg tror ikke elevene er i stand til å oppgi hvor mye de leser på denne måten. Det virker egentlig ikke som det leses så mye mindre enn før. De som liker å lese, velger å lese. De som ikke gjør det bruker også noe av tiden sin på aktiviteter som involverer lesing, men de får jo ikke med seg opplevelsen som god litteratur kan gi.

– Du sier at vi vet lite om lesevaner i barneskolen. Hva slags kartlegging gjør skolen og myndighetene på dette området?

– Det jeg kjenner til er PIRLS-undersøkelsen, som tester leseferdighet hvert femte år på nasjonalt nivå. Der har de også en del spørsmål om lesevaner. På ungdomsskolen finnes det, i tillegg til PISA-undersøkelsen som de fleste kjenner, noen intervju-undersøkelser som går mer i dybden, men jeg har ikke sett tilsvarende på barneskolen. Nasjonale prøver og annen testing av leseferdighet kobles vanligvis ikke opp mot fritidslesing.

– Du har foretatt undersøkelsen ved å dele ut spørreskjemaer på skoler i Bærum, der foreldrene gjennomgående kan antas å ha nokså høy utdanning og inntekt. Er det behov for en undersøkelse i et helt annet sosioøkonomisk sjikt for å danne et mer utfyllende bilde?

– Det er helt opplagt at det er viktig å gjøre det siden Bærum er langt fra å være en gjennomsnittskommune. Likevel mener jeg at mine konklusjoner bør kunne ha overføringsverdi til andre miljøer. Selv er jeg mest nysgjerrig på de små kjønnsforskjellene jeg fant. Kanskje det vil være annerledes i en annen type kommune. Det er klart at elevenes bakgrunn betyr aller mest for utviklingen av lesevaner og -holdninger, men bakgrunnen kan ikke påvirkes gjennom politiske beslutninger. Hvordan skolen innretter seg, det kan man øve en innflytelse på. Derfor konsentrerte jeg meg om det som kan endres. Skolens holdning til lesing er svært viktig – at man får et miljø som tilsier at her leser vi. Skoler uten bibliotekarer kan også gjøre veldig mye.

– Det går frem av mastergraden din at mye står og faller på bokvalget. Over halvparten av elevene synes det er vanskelig å finne bøker. Hvilken rolle kan skolebibliotekarene spille her?

– Vi kjenner bøkene og har mye å bidra med. Det viktigste en bibliotekar i skolen kan gjøre er å gi riktig bok til riktig elev på riktig tidspunkt. Og vi skal ikke bare gi elevene det de tror de vil ha, for de har ikke alltid så klare tanker om det. Jeg tror på samarbeidet mellom bibliotekar som kjenner bøkene og lærere som kjenner elevene. Det er en utbredt oppfatning av at det ikke er så nøye hva de leser, bare de leser. Men for å bli motivert til lesning, må ungdom oppleve at bøkene har noe å gi dem.

– Mener du at mange følger strømmen, men at de ikke egentlig interesserer seg for det samme som alle andre?

– Helt klart. Jeg har gode erfaringer med å gi unge bøker de kanskje ikke ville ha likt på forhånd. De tror de vil ha noe, og så viser det seg at de kan få bedre opplevelser gjennom helt andre ting.