Blasfemi og lovgivning mot ærekrenkelse av religion

Paul Sturges

Paul Sturges er professor emeritus i bibliotekvitenskap ved Loughborough University i England. I perioden 2003-2009 var han leder av IFLAs komité for ”Freedom of Access to Information and Freedom of Expression (FAIFE)”. I denne artikkelen drøfter han forholdet mellom ytringsfrihet og religion.

Introduksjon

Onsdag 7. januar 2015 kom vår bekymring for troendes og sekulæres svært ulike syn på ytringsfrihet på grusomt vis i et skarpt søkelys i Paris. (Ginsberg 2015) To tungt bevæpnede menn tok seg inn i kontorene til magasinet Charlie Hebdo. De etterlot seg tolv drepte mennesker og flere såret. I en beslektet hendelse like etter, en gisselaksjon i et jødisk supermarked, ble ytterligere fem mennesker drept. Antisemittiske voldshandlinger fulgte i en rekke land. Charlie Hebdo-drapene var åpenbart en reaksjon på satiriske elementer i magasinet. Da drapsmennene dro fra åstedet, skal de ha ropt «Vi har hevnet profeten Mohammed». Det virker som bladets satiriske gjengivelser av profeten har vært spesielt krenkende for dem. Det er forbud mot slike gjengivelser i ”mainstream” islam. I fransk kultur og lovgivning er det ikke noe slikt forbud.

Charlie Hebdo og dens sekulære venstreorienterte satire, utgis i et land med konstitusjonelt skille mellom kirke og stat. Folk står fritt til å velge religiøs tro, som er en privatsak staten ikke blander seg inn i. Religion, akkurat som politikk, er åpen for kritikk og satire. Det er også oppførselen til deres offentlige talspersoner, unntatt det som begrenses av lovgivning mot ærekrenkelser. Det er ingen blasfemilovgivning for kristendom eller noen annen religion. Dette valgte drapsmennene ikke å akseptere. De handlet på grunnlag av sin egen tolkning av islamske prinsipper. Dermed var deres handlinger en direkte avvisning av fransk lov og kultur.

Denne saken, i alle sine fasetter, er et ferskt eksempel på problemene som kan oppstå i skjæringspunktet mellom ytringsfrihet og religiøs tro. I kjølvannet av disse hendelsene ble jeg fortalt av en velutdannet muslim at ytringsfrihet er ment for det politiske området, at det ikke gjelder i trosspørsmål.

Men dette stemmer simpelthen ikke. Ytringsfrihet omfatter også beskyttelse av et mangfold av religiøse synspunkter og kritikk av ulike sider av en tro, like mye som det beskytter kritikk av politiske synspunkter. Hvis hendelsene i Frankrike hadde vært det eneste eksempelet på denne polariseringen, ville det vært ille nok. Men de er ikke det. De er del av et fenomen som truer enkeltpersoner og grupper, og som har kimen i seg til skadelig begrensning av frie ytringer. Dette er av stor betydning for bibliotekarer og informasjonsspesialister. Dedikerte som de er til å formidle alle lovlige former for informasjon, står prinsippet om ytringsfrihet som en sentral del av den profesjonelle grunnmuren. Problemet må definitivt tas tak i av bibliotekfaglige tidsskrift og i profesjonelle fora.

Men aller først bør vi spørre om det finnes noen autoritative retningslinjer som gjelder ytringsfrihet og religion. Og de finnes virkelig, i FNs menneskerettighetserklæring, vedtatt av FNs generalforsamling i 1948 og med tilslutning fra verdens land.

FNs menneskerettighetserklæring med Eleanor Roosvelt

Finnes det noen autoritative retningslinjer som gjelder ytringsfrihet og religion? Paul Sturges peker på FNs menneskerettighetserklæring. Her Eleanor Roosvelt, som ledet FNs menneskerettighetskommisjon da erklæringen ble skrevet.

FNs verdenserklæring om menneskerettigheter

Artikkel 19 i erklæringen sier at:

Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.

Artikkelen gir retten til å ha meninger og retten til å uttrykke meninger. Av betydning for bibliotekarer og informasjonsspesialister, er at den også innbefatter retten til fritt å skaffe seg informasjon, uttrykt som retten «til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer». Selv om artikkelen tydelig slår fast individuelle rettigheter, har den åpenbart heller ikke til hensikt å frata grupper av mennesker slike rettigheter, enten det er medlemmer av religiøse grupper eller andre trossamfunn. Det følger av dette at religiøse ytringer er beskyttet på linje med andre meninger, enten de er politiske eller vitenskapelige, trivielle eller betydningsfulle, folkelige eller smale.

Beskyttelsen av religion trenger imidlertid ikke å basere seg på artikkel 19. Artikkel 18 i menneskerettighetserklæringen sier at:

Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.

Her er det grunn til å merke seg at tanker, samvittighetsspørsmål og religion er gitt likeverdig beskyttelse, og dermed omfatter ateisme og agnostisisme. Retten til å skifte religion eller tro beskytter også retten til – på vegne av én religion – å omvende tilhengere av en annen religion. Åpen praktisering av religion er også beskyttet. I bunn og grunn gir de relevante artiklene i menneskerettighetserklæringen uttrykk for at religion som et menneskelig valg er beskyttet, spesielt i et klima av potensielt kraftfulle kommentarer og heftige debatter. At slike debatter og kommentarer kan inneholde satire og ikke minst krenkelser, er så åpenbart at det ikke burde være nødvendig å nevne det spesielt.

Religiøse innvendinger mot ytringsfrihet

Hvis vi forsøker å sammenfatte problemene som religiøst troende oppgir å ha i forbindelse med ytringsfrihet, kan vi grovt plassere dem i noen kategorier:

  • Blasfemi, ytringer om innholdet i religiøs tro. Beskrevet på ulikt vis i ordbøker som uærbødig, helligbrøde, respektløst, syndig eller ondt, men som av de som ytrer seg regnes som kommenterer eller latterliggjøring.
  • Krenking av mennesker gjennom kommentarer om religiøs tro, noe som ofte regnes som beslektet med blasfemi. Dette omtales bredere i Sturges (2005), og i den grad det behandles her, vil det være i sammenheng med det følgende.
  • Ærekrenkelse av religion, et begrep hentet fra ærekrenkelser av personer, med kommentarer rettet mot dem, deres karakter og oppførsel. Det nye med dette er at det forsøker å anvende begrepet ærekrenkelse på hva mennesker tror på, i stedet for på menneskene selv. De siste ti årene har en bevegelse for lovmessig å forby ærekrenkelse av religion vunnet betydelig terreng.
  • Hatefulle ytringer, som refererer til ytringer som går lengre enn bare å ærekrenke mennesker, men oppfordrer andre til å diskriminere og bruke vold mot dem. Noen land har lover som forbyr hatefulle ytringer. Problemet er å skille mellom hva som er ekstreme former for meningsytringer og dermed beskyttet av Artikkel 19, og hva som er direkte oppfordringer til individuell eller kollektiv vold, forbudt ved lov i hvert enkelt land.

Jeg vil i hovedsak behandle disse innvendingene i kapitlene Blasfemi og Ærekrenkelser av religion, før jeg kommenterer hatefulle ytringer og avslutter med noen bemerkninger om en ny kampanje mot blasfemilovgivning.

Blasfemi

The International Humanist and Ethical Union’s Freedom of Thought-rapport (IHEU, 2014) lister opp 55 land med lovgivning mot blasfemi, som straffes med fengsel i 39 land og med dødsstraff i 6 land. En noe eldre studie (Freedom House, 2010) undersøkte blasfemilovene i en rekke land. To tilfeller, det ene kristent og det andre muslimsk, viser veldig tydelig de faktiske virkningene og potensielle truslene av disse lovene.

Gerhard Haderer - Das Leben des Jesus

Den østerrikske satiretegneren Gerhard Haderer ble i 2005 dømt for blasfemi in absentia i Hellas, for tegningene i boka “Das Leben des Jesus”. De greske blasfemilovene svekker ytringsfriheten, påpeker Sturges.

Den greske straffelovens kapittel 7 regulerer «krenkelser mot religiøs fred». Artikkel 198 gjør offentlig og ondsinnet blasfemi mot Gud straffbar, mens artikkel 199 gjelder blasfemi mot den gresk-ortodokse kirken og andre tolererte religioner. Statlig påtale under artikkel 198 forekommer, selv om det kan reises rimelig tvil om en «gud» faktisk eksisterer. Klager som fører til påtale under artikkel 199 ser alltid ut til å gjelde den gresk-ortodokse kirken og ikke andre tolererte religioner. Blasfemilovene i Hellas ser i praksis ut til å integrere kirke og stat, og de er jevnlig brukt til å svekke ytringsfrihet og kulturelle uttrykk.

Det muslimske eksemplet, Pakistan, er enda mer urovekkende. Pakistan introduserte sine nåværende blasfemilover så sent som i 1982-1986. De hjemler både livsvarig fengsel og dødsstraff. Lovene forbyr krenkelser av de troendes religiøse følelser, fornærmelser av religion og av profeten Muhammad (død 632). Men det er et problem for tiltalen å gjenta ordene som påstås å ha vært brukt, for det vil gjøre vondt verre.

Dermed føres rettssaker hvor det påstås at noen har sagt noe blasfemisk, og hvor tiltalte risikerer dødsstraff, uten at det er mulig å spørre ut eller forsvare seg mot hva som faktisk er sagt, eller ikke sagt. Tilfellet Asia Bibi er særlig urovekkende (Bibi, 2012). Bibi er en kristen kvinne som visstnok har vært involvert i en uoverensstemmelse om deling av drikkevann mens hun og andre arbeidet i åkeren. Det ble hevdet at Bibi ytret noe blasfemisk, som hun ble tiltalt og fikk dødsstraff for. At saken mot henne var en åpenbar urett, uansett på hvilket nivå den ble undersøkt, ble tydelig for den fremtredende politikeren Salman Taseer. Han var villig til å hjelpe Bibi i hennes marerittaktige situasjon. Han foreslo også at blasfemilovene burde endres. For dette ble han skutt og drept 4. januar 2011 av en av sine livvakter, som senere er hyllet som en helt blant store grupper av religiøse ekstremister. I skrivende stund venter Bibi fremdeles på at dødsdommen skal fullbyrdes.

Ærekrenkelse av religion

At en verdenserklæring som forbyr noe som kalles ærekrenkelse av religion skulle bli vedtatt i FN, har vært en trussel det siste tiåret. Siden 2002 har en rekke resolusjoner om respekt for religioner, og mot ærekrenkelse av religioner, blitt fremmet i ulike FN-organ, som regel på vegne av Organisation of the Islamic Conference (endret navn til Organisation of Islamic Cooperation i 2011, red.anm.)

Asia Bibi - Blasphemy

Asia Bibi er en kristen pakistansk kvinne, dømt til døden for en påstått blasfemisk ytring overfor muslimer.

La oss aller først slå fast at menneskerettighetene beskytter mennesker, ikke ideene som mennesker måtte ha om verdens opprinnelse, nåværende tilstand eller andre forhold. Likevel har disse resolusjonene som regel fått flertall. I 2009 ble resolusjonen vedtatt i Menneskerettighetsrådet i FN med 23 mot 11 stemmer, 13 var avholdende.

Vi bør se nærmere på hva resolusjonen betyr. En pakistansk offentlig tjenestemann som støttet 2009-resolusjonen hevdet at «Ærekrenkelse av religion er en alvorlig krenkelse av menneskelig verdighet og fører til begrensning av tilhengernes frihet og oppfordring til religiøs vold.» Dette ser ut til å bety at det vi kaller kritikk, enten den er velbegrunnet, satirisk eller nedsettende, av innholdet i visse trosretninger (i dette tilfellet religion), krenker de troendes verdighet.

Ganske sikkert vil troende oppleve en del kritikk som krenkende. Til forsvar for slike krenkelser bør vi svare at menneskehetens utvikling har vært bygd på at uholdbare ideer er byttet ut med mer holdbare versjoner, selv om mer holdbare ideer i denne prosessen har vært angrepet av talspersoner for de mindre holdbare. Dette er det utfordrende intellektuelle miljøet som ytringsfrihet prøver å forsvare. Verdighet i forsvaret av ens standpunkter, innbefatter muligheten for verdig tilbaketrekning fra en posisjon som viser seg uholdbar. Dette krever virkelig toleranse av de som kritiserer eller angriper ens synspunkter.

Den andre delen av erklæringen er enda mer problematisk. Først hevdes det at krenkelser mot verdigheten fører til begrenset frihet. Men dette gir ikke mening. Artikkel 18 støtter trosfrihet og å uttrykke at vi tror på hva vi måtte ønske, uansett om det er dumt eller klokt. Det er ingen begrensning på friheten til å kritisere. Tvert imot. Kritikk gir frihet til å endre ens standpunkter, eller beholde dem hvis man ønsker det.

Antydningen om at det ligger en oppfordring til religiøs vold implisitt i religionskritikk er mer problematisk. Dette kan tolkes som at kritiske angrep på religion kan følges opp med at tilhengerne av kritikken går til fysiske angrep på tilhengerne av religionen. De som utarbeidet og støttet resolusjonene kan nok vise til tilfelle der verbale angrep på ideer beviselig førte til fysiske angrep på mennesker og eiendom. Men det er mer sannsynlig at tilhengerne av den angrepne religionen angriper kritikerne. Sikkert er det imidlertid at vold basert på religiøse konflikter dessverre er vanlig i mange deler av verden. Man bør spørre seg om ytringsfrihet i religiøse spørsmål bør begrenses fordi det er så mange brushoder og trangsynte som søker ly i religioner. Å svare på kritikk og fornærmelser med vold peker sant å si ikke framover og kan ikke danne grunnlag for noen fortolkning av menneskerettigheter. Det var nedslående at den nåværende katolske paven viste forståelse for at ytringer kan besvares med vold, da han sa: «Hvis en venn forbanner min mor, må han forvente et slag.» (Cohen, 2015)

Resolusjonene om ærekrenkelser av religion ble ikke stanset før i mars 2011, etter drapet på Salman Taseer. Pakistan fremmet en resolusjon til UNHRC, uten referanse til ærekrenkelse av religion, og den fikk enstemmig støtte. (USCIRF, 2011) Taseers skjebne ser ut til å ha vært en slags grusom lærepenge. Den nye resolusjonen var opptatt av «å bekjempe intoleranse, negative stereotypier og stigmatisering av – og diskriminering, voldsoppfordring og vold mot – personer basert på religion eller tro».

Den britiske forfatteren David Irving, ofte omtalt som holocaustfornekter, saksøkte i 1996 forfatteren Deborah Lipstadt for å ha ærekrenket ham som, ja nettopp, en holocaust-fornekter i boka ”Denying Holocaust”.

Den britiske forfatteren David Irving, ofte omtalt som holocaustfornekter, saksøkte i 1996 forfatteren Deborah Lipstadt for å ha ærekrenket ham som, ja nettopp, en holocaust-fornekter i boka ”Denying Holocaust”.

Endringen fra å beskytte religiøs tro til å beskytte de troende er langt mer i tråd med ånden i menneskerettighetene. Den nye resolusjonen forsøker ikke å begrense fredelige ytringer, men oppfordrer til positive tiltak, inkludert utdanning og bevisstgjøring. Det som fremdeles bekymrer forsvarere av menneskerettighetene, er at resolusjonens henvisning til «å bekjempe intoleranse» og «negative stereotypier» fremdeles kan bære kimen i seg til beskyttelse av innholdet i troen. Intoleranse i debatter om hva man mener er galt, kan være en lite tiltalende holdning, men det avgrenser ikke ytringsfriheten. Likeledes er negative stereotypier vanskelige å definere. Man kan argumentere for at noen blir negativt stereotypert basert på en negativ oppfatning av religionen vedkommende bekjenner seg til. På den annen side er negativ stereotypering en risiko vi alle utsettes for når vi forfekter et standpunkt eller deltar i en debatt.
Det ligger en advarsel i at «ærekrenkelse av religioner» kanskje ikke har forsvunnet helt ennå, og at trusselen den representerer mot ytringsfrihet kan gjeninnføres på en mindre direkte måte.

Hatefulle ytringer og lovbrudd

Ideen om forbud mot hatefulle ytringer, som oppfordrer til diskriminering og mulig vold, er noe mindre kontroversiell. Problemet med lovgivning mot hatefulle ytringer er imidlertid at den kan se påfallende lik ut med andre begrensninger på ytringsfrihet. Vanskelighetene ligger allerede i mangelen på enighet om hvordan hatefulle ytringer skal defineres.

Lovtekstene mot hatefulle ytringer i forskjellige europeiske land ser bare grovt sett ut til å enes om målet å dempe rasemessig og religiøst hat, på grunn av de mulige konsekvensene i form av diskriminering og vold. Deres utgangspunkt er den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMD, 1950), artikkel 10 om ytringsfrihet, som krever beskyttelse av andres omdømme og rettigheter.

Et typisk eksempel er den første av en rekke lovgivninger i Storbritannia, Public Order Act av 1986, som forbyr ytringer som vekker rasehat. Det viktige poenget her er at slik lovgivning mot hatefulle ytringer, til forskjell fra de foreslåtte forbud mot ærekrenkelse av religion, eksplisitt søker å hindre at det egges til hat mot mennesker, ikke mot troen i seg selv. I kampens hete kan det imidlertid være vanskelig å skille mellom de to, både for de som ytrer seg, for tilhørerne, for myndighetene og for domstoler som skal avsi dommer på grunnlag av et slikt skille.

Dette illustreres av etterspillet etter Charlie Hebdo-drapene. I dagene umiddelbart etter 7. januar ble det ført ca 500 rettssaker mot mennesker som var tiltalt for å støtte eller provosere til terrorisme, under en ny fransk lov som forbød å forsvare, støtte eller fremme terrorisme (Chrisafis, 2015). Mange av de siktede synes å ha vært beruset eller i en form for psykologisk krise, og har ropt en slags støtte for Charlie Hebdo-morderne. Loven åpner for rask gjennomføring av slike rettssaker, og flere mennesker fikk fengselsstraffer for det som kunne virke som ukontrollerte og lite gjennomtenkte ytringer, ganske langt fra oppfordring til vold. Disse rettssakene virker å være en fullstendig selvmotsigende undertrykking av ytringsfrihet for å beskytte ytringsfriheten.

Den franske komikeren Dieudonne M’bala M’bala utviste dårlig smak da han ”følte seg som Charlie Coulibaly”. Men fortjener han å straffes? (Foto: Réseau Voltaire)

Den franske komikeren Dieudonne M’bala M’bala utviste dårlig smak da han ”følte seg som Charlie Coulibaly”. Men fortjener han å straffes? (Foto: Réseau Voltaire)

Den mest profilerte saken gjaldt komikeren Dieudonne M’bala M’bala som i et svar til flommen av «Jeg er Charlie»-følelser skrev på sin Facebook-side at han følte som Charlie Coulibaly (etternavnet til drapsmannen i det jødiske supermarkedet). Hvilken mening han la i dette er uklart, men det er utvilsomt uttrykk for dårlig smak. Mer presist kan dette beskrives som et satirisk svar, ganske nær tradisjonen til Charlie Hebdo, heller enn som noe skummelt. Likevel står Dieudonne overfor strenge straffer hvis han blir dømt. Det ville ikke overraske om religiøse som er kritiske til utviklingen av lovgivning om ytringsfrihet ser at dette kan være urettferdig.

Hvis vi graver litt dypere i temaet hatefulle ytringer, kan en sak basert på den lovstridige «Holocaust-fornektelsen» bedre illustrere både problemet og mulige løsninger. Holocaust-fornektelse er gjort ulovlig, ikke fordi lovgivningen søker å etablere sannhet – for det er det opp til enkeltpersoner å gjøre, men fordi det i praksis er en form for hatefulle ytringer mot jøder. Den britiske forfatteren David Irving ble beryktet for å stille detaljerte spørsmål ved om det noensinne hadde vært en nazistisk «endelig løsning» under andre verdenskrig. Han påstår at bevisene for massemordene på jøder, sigøynere, homofile og andre ikke var troverdige. I 1996 gikk Irving til retten under engelsk injurielovgivning, med påstand om at forfatteren Deborah Lipstadt og forlaget Penguin Books hadde ærekrenket ham som en holocaust-fornekter. (David Irving v Penguin Books, 2000). Domstolen fikk presentert vitners omfattende analyser av Irvings ulike publiserte påstander, avviste sannhetsgehalten i dem og avviste at han hadde blitt ærekrenket. Han ble også dømt til å betale sakskostnadene for Lipstadt og Penguin Books. Dette førte Irving inn i en konkurs.

Så i 2005 ble Irving arrestert på grunnlag av en arrestordre fra 1989, utstedt i Østerrike, basert på taler han hadde holdt i dette landet. Det ble rettssak, han ble kjent skyldig og fengslet. Disse rettsavgjørelsene mot Irving viser forskjellen mellom to måter å håndtere krenkende ytringer. Den ene (det østerrikske eksempelet) kriminaliserer en type ytringer (holocaust-fornektelse) og dømmer når overtredelsen kan bevises. Den andre (det britiske eksemplet) kriminaliserer ikke noen type ytringer, men muliggjør en detaljert analyse av de faktiske påstander som er knyttet til de påståtte ærekrenkelsene. Dette tar oss uten tvil et stykke vekk fra det opprinnelige problemet med blasfemilovgivning, men det illustrerer vanskelighetene som man får i lovgivning om ytringer relatert til tro.

Kampanjen ”End Blasphemy Laws” har satt opp dette kartet over blasfemilovgivning verden over. På nettsidene deres (end-blasphemy-laws.org) ligger dette som interaktivt kart hvor man kan lese mer detaljert om det enkelte lands blasfemilovgivning og andre begrensninger på ytringsfrihet.

Kampanjen ”End Blasphemy Laws” har satt opp dette kartet over blasfemilovgivning verden over. På nettsidene deres (end-blasphemy-laws.org) ligger dette som interaktivt kart hvor man kan lese mer detaljert om det enkelte lands blasfemilovgivning og andre begrensninger på ytringsfrihet.

Avsluttende bemerkninger

Som en motvekt til diskusjonen rundt resolusjonene om ærekrenkelse av religion, kan vi se framgang i motstanden mot blasfemilovgivning. I 2008 stemte det britiske parlamentet for å fjerne landets ikke lenger brukte, men fortsatt eksisterende, blasfemilover. I Irland, som vedtok sine blasfemilover så sent som i 2009, er det tiltak for å få en folkeavstemning for å oppheve lovene. Internasjonalt ble kampanjen «End Blasphemy Laws» lansert 30. januar 2015. (IHEU, 2015). Den ledes i fellesskap av European Humanist Federation, Atheist Alliance International og International Humanist and Ethical Union, og har støtte fra rundt 200 nasjonale organisasjoner. Siktemålet er å starte med press på landene i EU, og likesinnede land som Canada og New Zealand, for å statuere et eksempel ved å fjerne blasfemilover som i hovedsak er gått ut av bruk. Videre har de til hensikt å forsvare og fremme den internasjonale konsensusen om menneskerettigheter i denne saken, som grunnlag for et nytt internasjonalt nettverk for å drive kampanje mot de alvorligste eksemplene på blasfemilover.

Det er viktig å være klar over at blasfemilover representerer en reell begrensning av ytringsfriheten i mange deler av verden, med påfølgende trusler mot enkeltpersoners liv og frihet. I tillegg er det viktig å nevne at det i juridiske systemer som anerkjenner blasfemi som lovstridig, er en sekundær trussel mot bibliotek og andre informasjonsinstitusjoner som kan gi tilgang til innhold som angivelig er blasfemisk. Resolusjonene om ærekrenkelse av religioner truer med å smugle inn ytterligere begrensninger til dem som finnes i blasfemilover. De søker å gjøre dette gjennom justering av ytringsfriheten, ved å unnta omtale av religiøse ideer og meninger fra denne friheten. De som støtter resolusjoner om ærekrenkelse av religioner kan se det som oppmuntrende at lovgivning mot hatefulle ytringer og lignende allerede begrenser sider av ytringsfriheten. I mars 2011 ble det riktignok oppnådd en slags seier i kampen mot kampanjen for å anerkjenne ærekrenkelser av religion. Men mange land har fremdeles blasfemilovgivning, noen av dem opprørende urettferdig og undertrykkende, og de må bekjempes så iherdig som mulig. Det er derfor avgjørende at en kampanje som «End Blasphemy Laws» blir gjort kjent, diskutert og støttet i bibliotek- og informasjonsverden.

Referanser