Desinformasjon, som ild i tørt gress

Tekst og foto: Aud Gjersdal

I påvirkningsoperasjoner brukes desinformasjon for å få befolkningen til å innta bestemte synspunkter. Dette gjøres for å oppnå sivile eller militære mål.  Desinformasjon finner vi kanskje særlig på TV og i sosiale medier.  Den utgjør et demokratisk problem og et viktig mottrekk er å bygge tillit til hverandre.

Påvirkningskonferansen ble i år avholdt på Deichmanske bibliotek Bjørvika den 31. mai. Tema for konferansen var hvilke erfaringer og kunnskap de to nyeste Natomedlemmene Sverige og Finland har gjort seg om påvirkningstrusselen. Det var ingen ledige plasser i salen, og ventelisten var lang. Forsvarets forskningsinstitutt og Forsvarets høyskole var arrangører.

Seniorforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) Paul Buvarp var først ute med foredraget Disinformation Theory : Truth, Lies and Bullshit. Hva er desinformasjonens konstituerende deler, og hvordan fungerer den?

Hvis vi løfter blikket vårt litt, ser vi kanskje at det ikke er et enkelt tre som brenner, men en skogbrann.

Paul Buvarp

– Vi tenderer mot å se på desinformasjon som små enkeltstående hendelser. Små branner som dukker opp nå og da, og da griper vi etter brannslukkerne våre. Hvis vi løfter blikket vårt litt, ser vi kanskje at det ikke er et enkelt tre som brenner, men en skogbrann, innleder Buvarp.

Usannhet slår ut sannhet

Er løgn et definerende trekk ved desinformasjon? I løgnen skjules sannheten, og i et slikt perspektiv blir det en strategi å bekjempe løgnen med sannhet.
– Farlige usannheter spres på nettet, så vi bekjemper dem med sannheten. Vi tror at sannheten avslører løgneren, og at da blir alt ok, sier Buvarp. Forskning viser imidlertid noe annet. Sannhetssentrerte responser som faktasjekking og avsløring av falske nyheter har en liten og midlertidig effekt, om noen i det hele tatt. Han viser til resultatene fra en undersøkelse publisert i tidsskriftet Science (2018), der en gruppe forskere gikk gjennom rykteflommer på Twitter over et tiår. De fant ut at usann informasjon spredte seg lengre, bredere og raskere, enn sann informasjon. Resultatet skjedde uavhengig av roboter: Det er mennesker, og ikke roboter, som er tilbøyelig til å dele usann informasjon.
– Usannheten slår ut sannheten. Usannheter er best egnet for nettet. Usannheter spredte seg så effektivt, fordi folk liker å spre usannheter, sier han.
– Selv om noen antar eller vet at noe er usant, så stopper dette dem ikke fra å dele denne informasjonen, sier han. Dette kom frem i en studie publisert i tidsskriftet Nature (2021).
– Hvis falske nyheter som man også skjønner er falske, ikke stopper dem fra deling, da trenger vi å reflektere over i hvilken grad nettbasert deling av nyheter er frakoblet sannferdighet og pålitelighet.

– Bullshit har ikke noe anker, ingen iboende logikk, og har andre motiver enn å representere noe sant om verden.

Paul Buvarp

Desinformasjonens vesen

Den amerikanske filosofen Harry G. Frankfurt har i boken «On Bullshit» (2005) beskrevet, nettopp, bullshit. Løgneren har ved å negere eller skjule sannheten, i det minste en referanse til sannheten, mens bullshitteren ikke har slike begrensninger. Frankfurt skriver at en bullshitter «bryr seg ikke om tingene han sier beskriver i realiteten er korrekt. Han bare velger ut, eller finner på, det som tjener hans hensikt».
Frankfurt selv peker på trangen til å virke kompetent, eller å få sosial verdi. Buvarp tenker sistnevnte er mest vesentlig i denne konteksten. Som pekt på i artikkelen fra Nature (2021), veide sosiale verdier som tilhørighet, sosial signalisering, og anerkjennelse ofte tungt der man delte uriktig innhold.
– Bullshit har ikke noe anker, ingen iboende logikk, og har andre motiver enn å representere noe sant om verden, sier Buvarp og poengterer at dette er desinformasjonens vesen. Den tjener ikke sannheten, men hensikten til den som skapte innholdet i desinformasjonen.

Medieteknologien endrer den offentlige samtale

Buvarp viser til medieteoretikeren Marshall McLuhan. Han mente at medieteknologien er viktig i å definere hvordan vi tenker og kommuniserer, og hva vi tenker og kommuniserer om.
– Teknologien er sentral i å forme bruken av informasjon, sier Buvarp, og viser videre til medieviteren Neil Postman sin bok Vi morer oss til døde (1985), der han studerte fjernsynet, som da var på sitt mest populære. Her eksemplifiseres nettopp sammenhengen mellom medieteknologien og desinformasjon, ved at TV gjør alt til underholdning, og seerne får et feilaktig bilde av saken, preget av avsenders interesser.

Buvarp siterer fra boken: «Det er ikke det at TV er underholdende, men at det har gjort underholdning til det naturlige formatet for representasjon av all erfaring. Problemet er ikke at TV presenterer underholdende temaer, man at alle temaer presenteres som underholdning.»
– Den offentlige samtale har flyttet seg fra skriftlige og muntlige medier, gjennomsyret av språk, argumenter og logisk form, til prangende visuelle medier med høyt tempo, og dette hadde store konsekvenser, sier Buvarp. Til og med den politiske debatten endret seg fra argumenter til slagord i en overfladisk og påtatt form. Nå har vi sosiale medier.
– Hva ville Postman sagt i dag? spør han, og poengterer at effekten av sosiale medier på vår offentlige samtale ikke kan overdrives. På den ene siden har en algoritmer som velger ut hva vi ser, og på den andre, våre egne feilbarlige, fordomsfulle hjerner.
– Ingenting av dette prioriterer sannheten. Det er et miljø der bullshit ikke bare tillates, men blomstrer.

Les mer:

The spread of true and false news online
https://www.science.org/doi/10.1126/science.aap9559

Shifting attention to accuracy can reduce misinformation online
https://www.nature.com/articles/s41586-021-03344-2

Sannhet, post-sannhet, løgn og bullshit
https://www.bibforb.no/sannhet-post-sannhet-logn-og-bullshit/