Portrett av Vanja Øyrås. Foto.

Bibliotekene har plass til serieromaner

Av Aud Gjersdal

Serieromanen har en plass i folkebibliotekenes samlinger. Mange bibliotekarer anser dem for å ikke ha litterær verdi, men de har stor verdi for leserne, som nettopp ønsker denne litteraturen.

Det provosere meg langt inn i margen at ikke serieromaner blir anerkjent i flere kretser…. Det skrev ritaoline på Bokelskere.no for elleve år siden. Folk elsker denne litteraturen. Likevel blir den stemplet som «husmorporno», «kiosklitteratur» eller «kjøkkenromaner». Det finnes et skille i litteraturen, og det ser vi blant annet ved at Den norske Forfatterforeningen (DnF) nekter Frid Ingulstad medlemskap, fordi bøkene sies å ikke ha litterær verdi. Serieromanene faller også utenfor innkjøpsordningen. Men hva gjør folkebibliotekene med denne litteraturen? Får også de som liker serieromaner dekket sitt litteraturbehov? Dette har litteraturviter og bibliotekar Vanja Øyrås belyst i sin masteroppgave «Serieromanens plass i norske folkebibliotek».

Stengte dører for «kjøkkenromanene»

—Serieromanene har ikke hatt en naturlig plass i folkebibliotekenes samlinger sett gjennom historien. Hovedbegrunnelse er at de ikke har tilstrekkelig litterær kvalitet. Det står i folkebibliotekloven at kvalitet, allsidighet og aktualitet skal vektlegges i bibliotekenes tilbud. I odelstingsproposisjonen til loven står det at i valg av skjønnlitteratur må den litterære kvaliteten være avgjørende, sier Øyrås.

Hvem var det som ikke fikk «sin» litteratur i biblioteket?
— Cecilie Naper, forsker ved OsloMet, har gjort noen interessante funn, sier hun. I 2007 fant hun stor forskjell på de som leser typisk biblioteklitteratur og de som leser serieromaner. Sistnevnte har markant mindre utdanning, og 79 % av dem leser ikke bøker utgitt på kulturforlag.

— Dette kommer også til syne i mitt materiale, der noen av bibliotekarene beskriver at serieromanlesere ikke vil lese noe annet. De vil kun lese serieromaner. Ved å ikke ha disse bøkene i samlingene, holdes disse leserne utenfor. De er ikke interessert i alternativene, sier hun, og påpeker at dette er viktige argumenter for at bibliotekene bør ha serieromaner.


Her har skjedd en kjempemessig holdningsendring, ikke bare til serieromaner, men til hvilken rolle leseren skal ha i kvalitetsvurderingen.

Vanja Øyrås

Kvalitetsbegrepet endrer seg

—Hva er utbredelsen til serieromanen i folkebibliotekene i dag?
— I dag ser vi at 97 % har serieromaner. Her har det skjedd en kjempeutvikling. I dag er det vanlig å ha serieromaner i samlingene, men jeg finner også at disse bøkene ikke kjøpes inn på lik linje som annen skjønnlitteratur, sier hun. Undersøkelsen hennes, der hun sendte ut spørreskjema til bibliotekenes samlingsansvarlig, viste at det i stor grad er et resultat av gaver fra lånere. Resultatet viste også at det har skjedd en holdningsendring.

Skjemaet inneholdt påstander, som respondenten kunne være enig eller uenig i: «Publikums ønsker bør veie tyngre enn bibliotekarens kvalitetsvurdering ved innkjøp av skjønnlitteratur», var en slik påstand. Jofrid Karner Smidt undersøkte i sin doktorgradsavhandling fra 2002 akkurat samme påstand. Da fant hun at 80 % av bibliotekarene var uenig. I Øyrås sin undersøkelse fra 2023 svarte 64 % at de er enige i at det er publikums ønsker som skal være førende.
— Her har skjedd en kjempemessig holdningsendring, ikke bare til serieromaner, men til hvilken rolle leseren skal ha i kvalitetsvurderingen, sier Øyrås. Fokus har flyttet seg fra kvalitet på samlingene til kvalitet for leserne og hva deres preferanser er.

— Vil det si at kvalitetsbegrepet har endret seg?
—En kan si at kvalitetsbegrepet har blitt mer demokratisert, og at det har blitt en større verdipluralisme i samfunnet vårt. Dette gjør lovteksten vanskeligere å utøve for bibliotekarene, for den er innrettet mot objektive tekstlige ulikheter. I samfunnet er det nå flere, og til dels motstridende perspektiver på kvalitet, noe som gjør kvalitetsvurderingen til en vanskeligere øvelse, sier hun. Verdien av det vi tradisjonelt har betraktet som kvalitetslitteratur står imidlertid sterkt blant bibliotekarene.

— Det er en kjempeforskjell i hvordan bibliotekarene vekter det å formidle serieromaner, kontra kvalitetslitteratur, sier Øyrås. Der kun 31 % er positive til å formidle serieromaner, mener 76 % at det er viktig å gjøre publikum interessert i kvalitetslitteraturen.

Estetiske normer og funksjoner

Med utgangspunkt i spørreundersøkelsen valgte Øyrås ut seks bibliotekarer til kvalitative intervjuer. Tre var positive til serieromaner, mens tre var restriktive.
— Jeg ville med utgangspunkt i disse holdningene undersøke om de også hadde ulike syn på hvilken verdi serieromanen kan ha i lånernes liv, sier hun. Øyrås bruker her Smidt sin terminologi, der bibliotekarene kan vektlegge estetiske normer mot mer funksjonsorienterte kvalitetsvurderinger.

— Bibliotekarene distingverer seg fra rådende grupper på det litterære felt ved at de er villig til å se på litteratur også som brukskunst, og med det åpner for andre kvaliteter enn rent estetiske, sier hun. Gjennom intervjuene fant hun at bibliotekarene vektet estetiske normer ulikt.

— De som var avvisende til serieromaner har et litteratursyn som ligger tettere på de rådende grupper i det litterære feltet, slik som forfatterforeningen og litteraturkritikere, sier hun. Her er etterlevelse av estetiske normer viktig. De positive var mer opptatt av hva som er god litteratur for leseren, og de ser flere funksjoner.

— Alle ser at serieromaner kan ha en rent underholdende funksjon, men de restriktive stopper der, mens de positive fortsetter, sier hun. De ser en rekke ulike funksjoner, og beskriver hvordan serieromanene kan være et botemiddel mot ensomhet og et virkemiddel mot demens, samt en god språkstøtte. En av bibliotekarene var opptatt av at serieromanene er både egnet til å skape leseglede, men også lesere. Voksne lesere som har lest lite, mestrer gjerne dette formatet, sier hun. Leseren kan også lære noe av denne type litteratur, og det ligger ofte grundige undersøkelser under. Frid Ingulstad fikk Kongens fortjenestemedalje fordi hun skaper leseglede, men også fordi hun gjør folk interessert i norsk historie.

— Det er mange alternative kvaliteter enn estetiske normer man kan legge til grunn i vurderingen av serieromaner.

Det finnes forskjell på bøker

Bibliotekene må likevel ikke glemme sitt samfunnsoppdrag.
De bibliotekarene som er mest positive, har også en formidling mer orientert rundt etterspørsel og de er ikke like bevisste de kulturpolitiske rammene, slik som formidlingen av kulturfondbøkene. Noen er også kritiske til innkjøpsordningene, sier hun.


—Det som er litt skummelt, er om vi blir så orientert rundt hva den enkelte leser foretrekker, at vi ikke klarer å snakke om at det finnes forskjell på bøker. Da begynner det å bli vanskelig å legitimere de fordelene kvalitetslitteraturen har, og det vi har lagt til rette for i bibliotekpolitikken, nemlig å få frem mangfoldet og bredden vi har i norsk litteratur, sier hun. Da er det helt nødvendig at bibliotekarene forstår hensikten bak innkjøpsordningene og vektlegger dette i sin formidling.
— Jeg ser ikke noen grunn til at dette ikke skal kunne sameksistere med å ta vare på hver enkelt leser, også de som leser serieromaner. Det tror jeg vi klarer.

Masteroppgaven kan du lese i ODA