Kunstig intelligens: – Bibliotekene bør ta veilederrollen

Bibliotekets rolle bør være å informere og veilede brukerne om kunstig intelligens og sikre at de har riktig informasjon, mener Andrea Alessandro Gasparini ved Universitetsbiblioteket på UiO.

– Da internett kom, var bibliotekene et samlingspunkt. Det var et sted hvor du kunne gå og få informasjon, du kunne teste og lære deg internett. Det jeg håper, er at bibliotekene skal bli et slikt sted for kunstig intelligens. For på samme måte som internett var veldig komplisert og uoversiktlig, har også kunstig intelligens mange positive, men også mange negative sider, sier Gasparini.

Han har ansvar for satsingen på kunstig intelligens på biblioteket ved Universitetet i Oslo, og er selv informatiker. Han ser altså en viktig rolle for biblioteket.

– Det er veldig vanskelig både for forskere, studenter, men også menigmann, altså befolkningen, å finne riktig informasjon om disse verktøyene. Så biblioteket bør stå sentralt. Og det gjelder både forskningsbibliotek og folkebibliotek, sier han.

Positivt og negativt

På Universitetsbiblioteket i Oslo begynte de å eksperimentere med kunstig intelligens i 2017. Med midler fra Nasjonalbiblioteket skulle de utvikle en tjeneste for å analysere tekster fra gamle papyruser. Målet var å finne ut hvor de kom fra, og hvem forfatteren var. Tjenesten ble aldri ferdig, men ble en spire til noe annet.

– Samtidig med det har vi også sett på hvilke implikasjoner kunstig intelligens har for forskning og de interne prosessene i biblioteket.

Gasparini forteller at flere og flere av tjenestene de benytter er basert på kunstig intelligens. Søke- og bibliotekverktøyene PubMed og Ex Libris, er to eksempler. Internt på universitetet har de utviklet et program som automatisk sorterer de store mengdene artikler som forskerne leverer. De jobber med verktøy for forskerstøtte, slik som norskutviklede Iris. Slike tjenester er det han kaller en «research buddy», som gir forslag til artikler man bør lese, basert på tematikken man jobber med. Det finnes tjenester som lager automatiske referater av artikler. Noen tjenester lager hele tekster basert på én setning. Andre tjenester igjen leser og analyserer artikler for deg. Dette siste kan være både positivt og negativt.

– Si for eksempel at du er svaksynt, har dysleksi eller har problemer med å lese lengre tekster, så er dette kjempebra. Men plutselig kan det bli misbrukt.

Hvis man som forsker eller student baserer funnene på en analyse foretatt av en kunstig intelligens; hvordan skal man da vite at analysen er riktig – og hva lærer man egentlig?

– Det er også etiske problemstillinger her. Én ting er, hvem eier resultatet? Og en annen: Si at dette brukes i forskning som deretter blir brukt til noe som har med for eksempel sikkerhet eller medisin å gjøre. Tenk hvor farlig det kan bli da!

Hva skal bibliotekarene kunne?

Nettopp derfor er det behov for bibliotekarene, mener han. Gasparini forteller at stadig flere forskere og studenter kommer til biblioteket for å spørre om hvordan de kan bruke kunstig intelligens-baserte verktøy i sitt arbeid eller studier. Da er det viktig at bibliotekarene har nok kompetanse til å kunne svare. Noe de jobber mye med på Universitetsbiblioteket i Oslo, er hvilken minimumskompetanse bibliotekarene bør ha.

–  Jeg sier ikke at de skal ta en bachelor i kunstig intelligens, men kanskje et tredagers kurs hvor man tester litt, får litt forskjellige perspektiver angående etiske problemstillinger og disse forskjellige algoritmene, og hva dyplæring og maskinlæring er. Det tenker jeg vil være nok, mener han, og understreker at han har forståelse for at temaet kan virke overveldende.

– Min erfaring er at mange har følt seg usikre på hvordan de skal forholde seg til kunstig intelligens. Og det er jo helt forståelig. Man kan heller ikke forvente at bibliotekarene skal kunne det, sier han og har en oppfordring:

– Jeg vil si at bibliotekarer bør utfordre ledelsen til å ha det på agendaen. Disse verktøyene forsvinner ikke. Da er det viktig at bibliotekene forholder seg til dem på en eller annen måte.

Saken ble først publisert i Bibliotekaren 4/2022