Nina Karlstrøm mellom forskerne og forlagene

Et steinkast fra den himmelstrebende Monolitten i Frognerparken ligger Oslokontoret til Unit, det nye direktoratet for IKT og fellestjenester for UH-sektoren. Der foregår forhandlingene rundt Open Access og Plan S, det mest himmelstormende vi har vært borti på bibliotekfeltet gjennom mer enn førti år. Og akkurat den ettermiddagen vi har intervjuavtale om dette med seksjonssjef og forhandlingsleder Nina Karlstrøm er spenningsnivået ekstra høyt der i gården.

Tekst: Anders Ericson, frilansjournalist.

Mange forbinder med rette Nina Karlstrøm med forskingsbasene i Cristin i Gaustaddalen, men som hun var sammen med på flyttelasset til Unit. Flere kjente størrelser er også her nå, som Bibsys, Oria og Alma.

Hun har klart å presse inn en halvtime med oss, for egentlig sitter hun midt i forhandlinger med de store internasjonale tidsskriftforlaga, der hun altså leder forhandlingene for Unit. Så hun advarer om at hun kan bli avbrutt underveis, noe hun også blir. Vi må bare hoppe i det:

– Når vi, med stort sett folkebibliotekbakgrunn, har prøvd å lese oss opp på dette, støter vi hele tida på nye begrep vi må slå opp, særlig i debattinnlegga fra forskerstanden i disse tider. Men dette er da virkelig komplekst, Nina Karlstrøm?

– Ja, det er en kompleks verden. Men det var jo tilbake i 2017 at regjeringa vedtok at innen 2024 skal alle norske artikler som er finansiert av offentlige midler være åpent tilgjengelige. Vi har noen retningslinjer med noen tiltak som skal sørge for at dette blir realisert. Ett tiltak som berører oss i Unit direkte er at avtaler vi nå forhandler med forlag skal fremme åpen tilgang. Vi går derfor inn for overgangsavtaler om priser for lesetilgang, men der vi samtidig krever at artikler med en norsk, såkalt korresponderende, forfatter skal gjøres fritt tilgjengelig i hele verden.

– Og det er dere i ferd med å få til, men kanskje ikke hver gang?

– Vi er i ferd nå med å få til en veldig stor avtale.

Snart offentlig

Hun nøler for hun kan ikke å gå i detaljer ennå. Men vi får vite at dagen etter vil statsråd Iselin Nybø gjerne kunne offentliggjøre noe rundt dette i Stortinget. Hun vil være der for å svare på en interpellasjon om Plan S. Egentlig er det noen dager for tidlig, sier forhandlingslederen, men når dette leses er trolig detaljene offentlige.

I Unit har de stor tro på denne strategien:

– For eksempel i Tyskland har forlaget Wiley nettopp annonsert en svær avtale på 9500 artikler med tyske forfattere som blir tilgjengelig globalt, sier Karlstrøm, og legger til:

– Dette grepet med korresponderende forfattere er jo for å unngå å betale dobbelt, at hvert lands forfattere av en artikkel skal betale. Det er konsortiet til den «første» forfatteren som betaler.

– Og hvor kommer Plan S inn i bildet?

– Plan S støtter ikke såkalt hybrid publisering, det vil si at man kjøper fri enkeltartikler i lukkede tidsskrifter. Unntaket er der det er forhandla fram overgangsavtaler sentralt, og det er en sånn avtale vi nå er i ferd med å inngå med denne forleggeren.

– Etter 2020 skal ikke norske forskere normalt kunne publisere i et forlags lukka tidsskrift, men fordi Unit inngår sånne avtaler kan de fortsette med det i tre år. Så må vi følge med og gå i dialog med forlaget og få det til å gå over til å bli et Open Access-forlag. Til slutt ønsker vi denne typen avtaler med alle forlaga.

Forhandler på overtid

– I et foredrag i Stockholm sa Røttingen fra det norske Forskningsrådet at Springer og Wiley er relativt åpne for dette, mens Elsevier er mer tilbakeholdne?

– Vi samtaler med alle vi. Vi forhandler faktisk med alle på overtid nå, vi skulle vært ferdige første desember.

– Svenskene og tyskerne har brutt med Elsevier, hører vi?

– Og Ungarn. Vi venter på hva de gjør i Polen og Irland. Og ved University of California.

– Og målet er at de høye profittene skal ut av regnestykkene?

– Vi i Unit er først og fremst opptatt av åpen tilgang. Men det er én type mål. Andre jobber for å spare penger, og noen vil endre hele publiseringssystemet. Men det er vanskelig å jage alle disse tre måla på én gang.

– Max Planck-instituttet har regna på at hvis du la sammen alle abonnementsutgiftene i alle bibliotek og delte på antall artikler, så er det mer enn nok penger. Det stemmer ikke som pessimister sier at åpen tilgang blir så mye dyrere.

– Du låter optimistisk. For det er vel ganske mye nå som drar i retning av Plan S?

– Ja, mange ønsker dette, men så sier noen at det ikke nytter så lenge Kina og USA ikke er med. Men jeg var på en stor konferanse i regi av Open Access 2020, og der overraska Kina alle med å komme med en støtteerklæring og sa at de også jobber i denne retninga. De skal sjøl bli åpne, de trenger at egen og internasjonal forsking blir tilgjengelig for alt det som skjer i næringslivet der. Og de publiserer jo mest i hele verden. Det samme gjelder India. Og i USA registrerer vi at en ny Chief Scientific Advisor er på plass og at han er åpen for samtaler.

Tidsskrift som fagfellesskap

– Også forskere sier at de er enige i intensjonen, men det er blitt litt av en debatt nå?

– Jeg skjønner at forskere er bekymra, når de opplever uro rundt kanaler de publiserer i, og som er noe mer enn et tidsskrift for dem, men et fagfellesskap. Men Plan S handler ikke om å tvinge forskerne, men forlaga.

– Men det er store forskjeller her. Du har de fire, for ikke å si de tjue store. Og så har du den lange halen av tidsskrift hvor det publiseres lite og med lite prosjektfinansiering fra sånne som Forskningsrådet. Som tidsskrift på norsk innen humaniora og samfunnsvitenskap. Tjuefem slike tidsskrift får i en treårsperiode støtte fra tre aktører, Forskningsrådet, Kunnskapsdepartementet og forskningsinstitusjonene med en sum basert på tidligere abonnementsutgifter. Universitetene i Bergen, Oslo (UiO), Trondheim og Tromsø har alt slutta seg til og flere biblioteker får oppfordringa.


[Artikkelen er også publisert i Bibliotekaren nr 1 – 2019]