En vei ut av klørne på Elsevier?

Statssekretær Bjørn Haugstad presenterer regjeringens politikk for Open Access i Realfagsbiblioteket på Blindern. (Foto: Skjermdump)

På en pressekonferanse på Realfagsbiblioteket i Oslo 22. august presenterte statssekretær Bjørn Haugstad (H) i Kunnskapsdepartementet de nye nasjonale målene og retningslinjene for åpen tilgang til vitenskapelige artikler. De sier at alle vitenskapelige artikler finansiert av norske skattekroner skal være åpent tilgjengelige innen 2024. Det er i hvert fall dette de har satt som mål.

– Forskningsartikler som er skrevet for fellesskapets penger, skal også gjøres tilgjengelig for alle. De nye nasjonale retningslinjene skal bidra til å sette fart på arbeidet med åpen tilgang i Norge, sier statssekretær Bjørn Haugstad.

I retningslinjene slår regjeringen fast at:

1. Vitenskapelige artikler fra offentlig finansiert forskning skal gjøres åpent tilgjengelige. Forskere skal undersøke mulighetene for å publisere sine artikler i åpne tidsskrifter og velge åpent der det er faglig forsvarlig. Kun i unntakstilfeller kan artikler basert på offentlig finansiering publiseres i tidsskrifter som ikke kan gjøres tilgjengelig i vitenarkiv.
2. Alle vitenskapelige artikler basert på offentlig finansiert forskning skal deponeres i et egnet vitenarkiv senest ved publiseringstidspunktet.
3. Institusjoner og konsortier som forhandler avtaler med forlag, skal sørge for at avtalene fremmer åpen tilgang uten økte totalkostnader.
4. Institusjoner som finansierer forskningsprosjekter, skal bidra til å dekke kostnader til åpen publisering.

– Disse retningslinjene setter et krystallklart mål om full åpenhet innen 2024. Samtidig ivaretar vi hensyn til akademiske frihet og til den enkelte forskers behov for å kunne publisere for synlighet og anerkjennelse, sier Haugstad.

Regjeringen poengterer at retningslinjene understøttes av konkrete tiltak som skal bidra til at målet om åpenhet nås. Pressemeldingen slår fast at regjeringen vil:

• forbedre funksjonaliteten for å deponere artikler via Cristin.
• utrede hvordan et nasjonalt vitenarkiv skal realiseres.
• kreve deponering i vitenarkiv for at artiklene skal telle i den resultatbaserte finansieringen til universitetene og høyskolene – så fort den nødvendige infrastrukturen er tilgjengelig for alle forskningsinstitusjoner.
• bidra til å videreutvikle nye og bærekraftige modeller for finansiering av åpen publisering nasjonalt og internasjonalt.
• utvikle indikatorer og statistikk for åpen tilgang.

Eventyrlige overskudd

De største universitetene og høgskolene i Norge betalte i fjor over 200 millioner kroner for tilgang til vitenskapelige tidsskrifter, i følge Forskerforum. Det er altså det offentlige som finansierer både arbeidet til forskeren og fagfellevurderingen av forskningsartikkelen. Og det er også det offentlige som bevilger pengene som UH-sektoren bruker til å kjøpe dyre abonnement – som gir tilgang til den samme forskningen. Tilbake sitter forlagene som utgir disse tidsskriftene med eventyrlige overskudd. Elsevier er det største av disse forlagene. I 2016 hadde de et overskudd på over ni milliarder norske kroner.

Det nederlandske forlaget Elsevier er storleverandør av tidsskrifter til UH-sektoren. I 2016 hadde de et overskudd på over ni milliarder norske kroner. Open source-publisering kan bidra til å svekke deres dominans.

Nå hjelper det ikke om det kun er artiklene fra norske forskere som kommer ut av klørne til Elsevier og ut i mer åpent lende, selv om det er viktig nok for akademia i Norge. Men de gjøres tiltak mot denne skadelige forlagsmakten også i mange andre land. I fjor valgte 60 akademiske institusjoner i Tyskland å ikke fornye avtalene med Elsevier. I juli i år kunngjorde ytterligere 13 tyske universitet at de ville gjøre det samme. I Nederland var det i 2015 konflikt mellom alle landets universiteter og Elsevier om å gi åpen tilgang til artikler av landets egne forfattere, men universitetene måtte til slutt inngå et kompromiss der kun 30 % ble gjort tilgjengelig innen 2018. I Taiwan har et flertall av universitetene en pågående boikott av Elsevier.

Ute av kontroll?

Underdirektør Håvard Kolle Riis ved Universitetsbiblioteket i Oslo gikk i går ut på Forskerforum.no med en kraftig advarsel om situasjonen. Han anerkjenner den viktige jobben forlag gjør, men poengterer:

– Det vi er imot er at noen forlag tjener så vanvittig mye penger på det. En viktig del av samfunnsoppdraget vårt er å gjøre kunnskap tilgjengelig. Resultatene av offentlig finansiert forskning skal tilfalle alle. Det gjør det ikke nå, det går inn i tidsskrifter som ikke alle har tilgang til. Hovedgrunnen til at vi ikke får gjort noe med det, er markedsmakten til forlagene, sier Riis.

Mot disse markedskreftene er Norge svært små. Universitetet i Oslo har derfor tatt initiativet til et nordisk samarbeid. De har invitert de nordiske universitetsrektorene til et symposium i november, hvor målet er en felles nordisk åpen tilgang-strategi.

Riis anbefaler UH-sektoren i Norden å si nei til forlagene og de betingelsene og prisene de vil ha. En felles nordisk holdning kan gi nok økonomisk volum til at det blir merkbart for forlagene.

– Vi må si fra om at vi ikke lar oss diktere av betingelsene til de store forlagene, sier Riis.

George Monbiot hadde en ramsalt kritikk av forlagenes enorme profitt på akademiske tidsskrift i 2011. Grunnlaget for kritikken har ikke blitt noe mindre. (Foto: David/Chamaeleon-CC)

Monbiots kritikk

Det er seks år siden kommentatoren George Monbiot i The Guardian ga en mye sitert kritikk av pengemaskinen som internasjonalt akademisk forleggeri utgjør:

«Hvem er de mest hensynsløse kapitalistene i den vestlige verden? Hvem driver monopolvirksomhet som får Walmart til å se ut som en butikk på hjørnet og Rupert Murdoch til å se ut som en sosialist? Du vil aldri kunne gjette svaret. Selv om det er mange kandidater, går min stemme ikke til bankene, oljeselskapene eller helseforsikringsselskapene, men – hold deg fast – til akademiske forlag. Det kan høres ut som en gammelmodig og ubetydelig sektor. Langt derifra. Av alle næringslivets svindelforetak er det deres svindel som det haster mest med å henvise til konkurransemyndighetene.»

Monbiots kritikk har ikke blitt mindre aktuell siden han skrev dette i 2011. Men kanskje vi nå ser begynnelsen på tiltak som etter hvert kan føre akademia ut av klørne på forlag som Elsevier?