– Ytringsfriheten slåss vi gjerne for

I noen uker i mars har ytringsfrihet blitt diskutert på postlista biblioteknorge. Utgangspunktet var BFs uttalelse etter Charlie Hebdo-massakren, og Odd Letnes som mente at "det virker som om Bibliotekarforbundet har stilt seg på ytringsfundamentalismens ytterfløy." Redaktør Erling Bergan har ført ordet for BF. Vi ber ham gjøre opp status i debatten.

Erling Bergan2-web

– Personer har krav på vern mot diskriminering og hat, guddommer har det ikke, sier Erling Bergan. (Foto: Embret Rognerød)

– Ytringsfrihet er spennende og viktig. Og det er nyttig med ulike innfallsvinkler. Men det har kommet helt urimelige anklager mot BF i denne debatten, sier Bergan.

– Hva slags anklager?

– Begrepet «ytringsfundamentalismens ytterfløy» er jo åpenbart ment svært nedsettende. Begrepet fundamentalisme klinger vanligvis ikke særlig godt. Nå gjenstår å se hva Odd Letnes legger i dette. Ytringsfriheten er en fundamental rettighet, og da blir det vanskelig å forestille seg en ytterfløy. Det ville også være vanskelig å forestille seg hva for eksempel en «demokratiets ytterfløy» skulle bety?

– Men ytringsfriheten er ikke ubegrenset?

– Nei, det er den ikke. Det er viktige begrensninger i ytringsfriheten. Ikke minst gjelder det straffelovens paragraf 135a, som blir paragraf 185 når ny straffelov trer i kraft fra 1. oktober. Den hjemler fengselsstraff for grovt diskriminerende eller hatefulle ytringer mot noen på grunn av deres etnisitet, religion, homofili eller funksjonshemming.

– Det er altså grenser for hva man kan si om religion?

– Begrensingene som ligger i paragraf 135a må ikke forveksles med lovgivning mot blasfemi, en bestemmelse som er fjernet i den nye straffeloven.  Den har ikke vært brukt siden saken mot Arnulf Øverland på 30-tallet. Blasfemi – eller gudsbespottelse – er definert som offentlig å forhåne eller på en krenkende eller sårende måte vise ringeakt for trosbekjennelser, troslærdommer eller gudsdyrkelse som er lovlig her i landet.

– Blasfemi er altså lovlig?

– Ja. Straffeloven beskytter ikke mot krenkelse av religiøs tro, men mot diskriminering av personer og grupper på grunn av deres religiøse tro. En svært vesentlig forskjell. Personer har krav på vern mot diskriminering og hat, guddommer har det ikke.

Erling Bergan peker på at det er Stortinget som har vedtatt at ytringsfriheten også inneholder retten til å ytre seg krenkende om religion. Saksordfører Anne Marit Bjørnflaten (A) sa under behandling av blasfemiparagrafen i Stortinget i 2009, da den ble vedtatt fjernet også formelt: «Vi hegner enda sterkere om ytringsfriheten, gjennom at bl.a. ærekrenkelser avkriminaliseres, og blasfemiparagrafen fjernes.»

 

Ramsalt behandling

– De religiøse har altså et vern mot diskriminering fordi de er religiøse, men de må tåle at deres religion krenkes. På samme måte som politiske retninger må religioner tåle kritikk, harselas, satire og krenkelser. Det som noen måtte se som kritikkverdig, uforståelig, irrasjonelt, latterlig eller grusomt med et religiøst eller politisk byggverk må tåle ramsalt behandling. Det gjelder også om dets representanter sier at de, på vegne av et religiøst eller politisk byggverk, føler seg krenket.

– Er det da fritt fram for hatefulle ytringer mot religiøse mennesker i det offentlige rom?

– Nei, det er det ikke, og det bør det ikke være. Jeg har nevnt straffeloven som setter en grense mot diskriminering. Vi kjenner jo også saker der politi og rettsvesen griper inn mot ytringer som har form av trusler. I tillegg er det jo en viktig del av det offentlige ordskiftet å bidra til saklig og god debattskikk.

– Satire er vel en form som har problemer med å være så hensynsfull og saklig?

– Avistegnere som vår egen prisbelønte Finn Graff har tegnet en imam med bombe på hodet, ikke ulikt Kurt Westergaards profet med bombe i turbanen. Det er ikke urimelig for tegnere å herje med dette temaet. I 2011 ble en tidligere president i Afghanistan drept av en selvmordsbomber med nettopp bombe i turbanen. Westergaard har fått et økseangrep mot seg. Etter Charlie Hebdo-massakren sier Graff til Dagbladet at han begynner å bli redd for at religiøse fanatikere skal bli fornærmet på noe han tegner. Da er det viktig at vi står opp for ytringsfriheten.

Bergan viser til et oppslag i Dagbladet 7. januar i år. På spørsmål om hvorfor det er «viktig at illustratører og tegnere kan gjøre som de vil», svarer Finn Graff: – Det har med ytringsfrihet å gjøre. Man må få lov til å drive harselas med hvem man vil, uten at man skal frykte for livet sitt.

– Og det er nettopp dette det dreier seg om nå. Derfor sa vi etter Charlie Hebdo-massakren i januar, at det ikke dreier seg om hva slags satire man liker eller misliker. Det dreier seg om retten til å kunne ytre seg krenkende, og om å tåle krenkelser.

 

Amal Aden på Kvam folkebibliotek desember 2014 - Foto Even Norheim Johansen-Hardanger folkeblad

– Er vi ikke stolte når Kvam bibliotek inkluderer Amal Aden som foredragsholder, selv om hun må ha politibeskyttelse, spør Erling Bergan. Her fra Adens foredrag i Kvam bibliotek i desember i fjor. (Foto: Even Norheim Johansen/Hardanger folkeblad)

Inkluderende

– Odd Letnes vil at bibliotekene skal være inkluderende, ikke krenkende. Hva sier du til det?

– Det er en kunstig motsetning. Jag kan jo spørre tilbake: Skal ikke biblioteket nettopp inkludere bøker og debattanter som noen finner krenkende? Er vi ikke stolte når Kvam bibliotek inkluderer Amal Aden som foredragsholder, selv om hun må ha politibeskyttelse? Er vi ikke stolte av at William Nygaard utgir Sataniske vers på norsk, så bibliotekene kan inkludere den i sine samlinger? Er vi ikke stolte av at Yahya Hassan inkluderes i norske litteraturfestivaler, med livvakter?

– Ragnar Audunson hevder at du «argumenterer for krenkingenes nødvendighet». Hva sier du til det?

– Et samfunn som ikke har litteratur, satiretegninger og debattanter som religiøse og politiske ledere mener krenker deres tro, er et fattig samfunn. Og da er det et poeng å kanalisere de krenkedes reaksjoner inn i åpne debatter, heller enn destruktive reaksjonsmåter som hindrer debatt. Ingen bør kunne nedlegge veto mot ytringer, fordi de påberoper seg en krenket tro. At det med nødvendighet er krenkelser i et samfunn, betyr selvfølgelig ikke at det er nødvendig for hver enkelt av oss å krenke hele tiden.

– Det dukket opp innlegg om arbeidet mot «hatprat» på tampen av postliste-diskusjonen. Er retten til å krenke også en invitasjon til «hatprat»?

– Dette fortjener absolutt en diskusjon. Nå må ikke det viktige arbeidet med å begrense hatefulle ytringer settes opp mot ytringsfrihet. Men for eksempel moderering av kommentarfelt på nett er et tiltak på linje med at avisredaksjoner siler innlegg, eller at ikke alle slipper til i et debattpanel. Samtidig må vi ikke falle for fristelsen å la hatprat bli en sekkebetegnelse for skarpe ytringer vi ikke liker. Det er fremdeles personer og grupper som skal ha vern, ikke religionene i seg selv.

– Er debatten om ytringsfrihet og krenkelser ferdig nå?

– Denne runden er nok over. Men temaet er vi langt fra ferdig med. I Bibliotekarforbundet vil spørsmålene rundt ytringsfrihet og krenkelser bli tatt opp både i forbundsstyret og på andre arenaer, for å finne gode måter å følge opp dette. Men jeg tror vi har gitt et klart inntrykk av hvor Bibliotekarforbundet står i denne omgang. Ytringsfriheten slåss vi gjerne for. Og det har vi fått mange gode tilbakemeldinger på.