Skolebibliotekene i vårt bilde

Det tas viktige initiativ for styrking av skolebibliotekene for tida. Media viser interesse. Forskning underbygger det NBF og BF hevder: Det trengs et løft, ikke minst i personalressurser. Men hva skal til for at skolebibliotek får mer kompetent personale? Spørsmålet om kompetanse i skolebibliotek virker fremdeles uavklart.

I januar var en bred vifte av organisasjoner, blant annet BF og NBF, ute med felles brev til kunnskapsministeren: «I dag har skolebibliotek ikke den rollen i skolen som Stortinget ønsker», slo de fast. De etterlyste satsing, med god grunn.

Men hvilket bilde har vi bibliotekarer av personalsituasjonen i gode skolebibliotek i framtida? Og prioriterer vi de virkemidlene som kan føre oss dit? I denne artikkelen ser jeg kun på grunnskolenes bibliotek.

Kompetansemangel i 2000 skoler
Det var 2858 grunnskoler i Norge i 2016. For hvert år som går blir antall skoler færre, og antall elever pr skole øker. Men Norge er et vidstrakt land, og vi vil alltid ha et stort antall grunnskoler her i landet.

Skolebibliotek ved hver skole kan være alt fra et bøttekott til en fremragende tjeneste med kvalifiserte bibliotekarer. Lov og forskrifter gir ingen kvalitetssikring av skolebibliotek. Det er opp til hver kommune og hver skole å prioritere dette. Noen skoleledere ser hva skolebibliotek betyr for resultater og trivsel, for leseferdigheter, kunnskapsinnhenting og refleksjon. Andre ser ikke hvordan de skal finne penger til skolebibliotek, eller de velger å se vekk.

Linda Strand på Dingemoen skolebibliotek

Skolebibliotekar Linda Strand på Dingemoen barneskule i Fjaler. I den statlige satsinga Program for skolebibliotekutvikling var Dingemoen en av åtte såkalte «ressursskoler». Linda Strand er ikke fagutdannet bibliotekar, men har sin opprinnelige utdanning fra Politihøgskolen. Da bildet ble tatt tok hun 20 studiepoengs kurs ”Innføring i bibliotekkunnskap” som fjernstudent ved Høgskolen i Oslo og Akershus. (Foto: Erling Bergan)

Harde fakta om skolebibliotek i Norge er mangelvare. Verken bibliotekstatistikk eller skolestatistikk forteller særlig mye. Nettstedet «Utdanningsspeilet», som ifølge Utdanningsdirektoratet «presenterer tall og analyse» av grunnopplæringen i Norge, gir følgende megetsigende svar når vi søker på ordet bibliotek: «Her var det ikke noe».

Nasjonalbibliotekets skolebibliotekstatistikk viser for 2010 (siste tilgjengelige år) at det i grunnskolene var 693 personer registrert som «personale med bibliotekfag», som i denne sammenheng defineres som «personar med bibliotekfagleg utdanning svarande til minst ei halvårseining».

Det kan være grunn til å spørre om dette tallet er rett, om det kan være for høyt. Men la oss si at det stemmer, og at antallet har økt noe i årene som gått siden 2010, at det i dag er rundt regnet 2000 grunnskoler som mangler personale med noen som helst slags bibliotekfaglig kompetanse. Er det mulig å gjøre noe med det?

Bred front
I en felles henvendelse til kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i januar i år, krever en rekke organisasjoner – blant dem Bibliotekarforbundet, Norsk bibliotekforening og Utdanningsforbundet – styrking av skolebibliotekene. I listen over hva de krever må gjøres, finner vi: «skolebiblioteket har kvalifisert bibliotekfaglig personale».

Kravet virker langt fra urimelig. Men samtidig virker det svært lite realistisk. Dersom vi regner utdanningen i skolebibliotekkunnskap ved Universitetet i Agder som den viktigste leverandøren av «kvalifisert bibliotekfaglig personale» til grunnskolene i Norge, med sitt opptak av 15 nye studenter pr år, og hvis vi samtidig regner at alle disse vil ha 30 års yrkesaktive liv i skolebibliotek og at kun 20 % velger andre karriereveier eller faller fra, vil denne utdanninga – etter 30 år – dekke under 20 % av personalbehovet.

Nå er det imidlertid mulig å ta bare enkeltmoduler av bachelorstudiet i Agder. Og så er det jo også bibliotekarer med utdanning fra Oslo og Tromsø som befolker bibliotekene i grunnskolen. Men utdanningsmengden – uansett hvordan man regner på dette – står ikke i noe realistisk forhold til målsettingene om «kvalifisert bibliotekfaglig personale».

Langt fra målet
Den nasjonale satsingen «Program for skolebibliotekutvikling» som startet for snart ti år siden, hadde som ett av sine resultatmål at «50 prosent av skolebibliotekarene i grunnskolen skal ha utdanning innenfor skolebibliotek» innen 2013. Studiet i skolebibliotekkunnskap ved Universitetet i Agder har vært et viktig virkemiddel for å nå dette målet. Men fra 50 studieplasser i 2011, har dette altså krympet til 15 studieplasser i 2016. I samme periode har antall søkere med dette studiet som sitt førstevalg mer enn doblet seg. Av de 55 kvalifiserte søkerne med skolebibliotekkunnskap som sitt førstevalg i 2016, var det altså bare plass til 15 studenter. Interessen øker, men studietilbudet minker.

Nå finnes det flere måter å løse skolebibliotekenes behov for kompetanse og arbeidskraft. Skoler kan inngå samarbeid med folkebiblioteket, eller det kan lages kombinasjonsbibliotek sammen med folkebiblioteket. Men om man tar utgangspunkt i at folkebiblioteket ikke skal tappes for personale i et slikt samarbeid, vil problemet med tilgangen på kvalifisert personale være like uløst.

Godt dokumentert
Noen husker kanskje Møreforsknings rapport «Skulebibliotek i Norge : Kartlegging av skulebibliotek i grunnskule og vidaregåande opplæring» fra 2007. Den viste blant annet at 87 % av grunnskolene hadde eget bibliotek, og nesten alle disse hadde eget rom til biblioteket. Så skolebibliotekene fantes for så vidt i de fleste grunnskoler. Men undersøkelsen viste også at det var store problemer, ikke minst på personalsida. Tre av fire grunnskoler hadde en personalressurs på under 7 timer pr uke knytta til biblioteket. Riktignok var det en framgang på 12 % siden 1997. ”Hovudinntrykket er likevel at grunnskulane må klare seg med ein særs liten personalressurs”, konkluderte rapporten.

Så selv om årsstatistikken er mangelfull, er det tilstrekkelig dokumentasjon til å kunne slå fast at det er store mangler ved skolebibliotekenes kompetanse- og personalsituasjon.

Klassekampen-oppslag om skolebibliotek

Det er ikke skolebibliotekarer med allround-utdanninga, fra Høgskolen i Oslo og Akershus eller Universitetet i Tromsø, som fronter suksessfulle skolebibliotek når avisene skal lage fortellinger eller når Norsk bibliotekforening deler ut priser. Her et oppslag fra Klassekampen i februar i år.

De gode eksemplene
Når Klassekampen i to store oppslag presenterer situasjonen på dette feltet, gjør de det med eksempler fra skolebibliotek som fungerer godt. 15. februar presenterer de skolebibliotekarene Kandida Zweng ved Gamlebyen skole i Oslo, og 18.februar bibliotekar Line Hansen Hjellup ved Spangereid skole i Vest-Agder. Sistnevnte er også nestleder i NBFs spesialgruppe «NBF Skole». Dette ser ut til å være gode eksempler på reflekterte, kunnskapsrike og aktive ansatte som jobber i skolebibliotek. De representerer – så vidt vi kjenner til – ikke bibliotekarutdanninga i Oslo eller Tromsø, men annen utdannings- og erfaringsbakgrunn. Blant annet moduler av skolebibliotekarutdanninga fra Universitetet i Agder.

I og med at disse oppslagene kommer i flukt med det felles skolebibliotekinitiativet som NBF og BF står bak, kan bemanningen av skolebibliotekene i Spangereid og Gamlebyen ses som eksempler på veien framover for opprustning av skolebibliotek.

En velkjent motsetning
Det siste skolebiblioteket i grunnskolen som fikk tittelen «Årets bibliotek», en utmerkelse opprettet av Norsk bibliotekforening, var skolebiblioteket ved Stokmarknes barne- og ungdomsskole i 2007. Da kommenterte Grethe Fjelldalen, avdelingsleder ved Sandefjord videregående skoles bibliotek, tildelingen slik: «Først vil jeg gjerne gratulere Stokmarknes barne- og ungdomsskole for årets bibliotekpris! Flott at prisen går til et skolebibliotek, men jeg lurer på hvilke signaler Norsk Bibliotekforening sender ut når prisen tildeles en skole som kun har prioritert å ha biblioteket bemannet 8 timer i uka? Det jobbes daglig ute i de enkelte kommuner og fylkeskommuner for en forståelse for at bruk av fagutdannede bibliotekarer i skolen (og som følge av det; gode åpningstider) gjør en forskjell. For oss som jobber i skolen kan en slik pris virke som et tilbakeslag for dette arbeidet.»

Daværende BF-leder Monica Deildok fulgte opp: «Det er lett å tenke seg de argumentene som kommer kreative og sparelystne skoleledere og skoleeiere dalende til hende. ”Se på Stokmarknes, der har de fått til store ting med en 20% stillingsressurs! Og biblioteket har til og med blitt kåret til Årets bibliotek 2007!” Det er klart at dette representerer et tilbakeskritt i forhold til å sikre bibliotekarkompetanse i grunnskolen, men også i forhold til økte stillingsressurser i skolebibliotek generelt, enten det dreier seg om å tilsette fagutdannede bibliotekarer, lærere med bibliotekkunnskap eller andre.» Og: «Med tildelingen av årets bibliotek 2007 til et skolebibliotek med 8 timers bemanning i uka har alle som arbeider for mer kompetanse, flere personalressurser og ikke minst høyere bevissthet om og status for bibliotekarer og bibliotekansattes arbeid, fått et skudd for baugen.»

Til dette svarer den prisvinnende skolebibliotekar Inge Hovden ved Stokmarknes skole, på nettsidene til Skolebibliotekarforeningen i Norge: «Skolebiblioteket er en arena hvor pedagogiske og bibliotekfaglige yrkesinteresser møtes. Det er nødvendig med en forståelse av at begge yrkesinteresser må være representert i skolebibliotekets virksomhet. Erling Bergan skriver i sin kommentar: “Med slike perspektiver kan tildelingen av prisen til Stokmarknes skole bli problematisk i skolekretser og nyttig i bibliotekkretser.” Dersom en ikke forstår betydningen av pedagogisk kompetanse i et skolebibliotek er en slik påstand naturlig, men ut fra en forståelse av hva et skolebibliotek er tror jeg heller at tildelingen er nyttig i skolekretser og problematisk i bibliotekkretser. Hvordan skal vi ellers forstå at det er blitt en slik debatt om tildelingen i bibliotekkretser?»

Her fikk altså undertegnede noe å tenke på. Jeg håper dette også kan gi grunnlag for refleksjoner for flere bibliotekarer, når vi leser dette nå ti år seinere.

Utfordringer for BF
I Bibliotekarforbundets målprogram står det: «Arbeide for fagutdannet bibliotekar i alle skolebibliotek i den videregående skole og sikre bibliotekarkompetanse i grunnskolen.»

Hva som ligger i «sikre bibliotekarkompetanse i grunnskolen» kan tolkes i mange retninger. Bør skolene ha bibliotekarkompetanse i eget personale, eller er det like akseptabelt at dette finnes i et folkebibliotek som skolen har samarbeidsavtale med? Og hva er BFs holdning til studietilbudet ved Universitetet i Agder, som er vesentlig redusert de siste årene? Kan målet om bibliotekarkompetanse i grunnskolen nås uten en vesentlig økning av antall studieplasser ved UiA? Og hva mener BF er tilstrekkelig bibliotekarkompetanse for skoler som vil ha kompetansen i eget personale: Er det bibliotekstatistikkens «bibliotekfagleg utdanning svarande til minst ei halvårseining», er det BFs egne medlemskriterier som krever bachelornivå med minst 1 år bibliotekfag innenfor eller utenfor graden, eller er det full bachelor i bibliotekfag?

Jeg har fokusert på grunnskolenes bibliotek i denne artikkelen, fordi dilemmaene for bibliotekarene er så store her. Omfanget er så stort. De mulige veivalgene er så forskjellige. Det gjør at politisk arbeid for å bedre skolebibliotekene er såpass vanskelig. Når spørsmålet om kompetansebehov er uavklart, blir det vanskelig å fremme reelle politiske forbedringsforslag. Man har ikke har tatt stilling til om skolebibliotekene i grunnskolen bør fylles med kompetanse fra ordinær bibliotekarutdanning i Oslo eller Tromsø, eller fra lærerutdanning med skolebibliotekfaglig påbygning fra Universitetet i Agder, eller full bachelor fra den skolebibliotekfaglige utdanninga ved UiA, eller fra lærerutdanning med andre tilleggskompetanser, eller fra samarbeid med bibliotekfaglig personale ved det lokale folkebibliotek, eller gjennom satsing på kombinasjonsbibliotek der bibliotekfaglig personale inngår. Eller alt dette?

Når BFs nåværende målprogram sier at BF skal arbeide for å «sikre bibliotekarkompetanse i grunnskolen», dekker det derfor over et uavklart veivalg.

Dersom veivalget er standard bibliotekarutdanning, burde BF se nøyere på hvilken plass skolebibliotek og pedagogisk kompetanse har i bachelorstudiet «Medie- og dokumentasjonsvitenskap» ved Universitetet i Tromsø, en utdanning BF regner som fullverdig bibliotekarutdanning. Med dette veivalget burde BF også se på om ikke kravet burde være å øke antall studieplasser kraftig.

Dersom veivalget er skolebibliotekarutdanninga ved Universitetet i Agder, burde BF i hvert fall kreve at antall studieplasser ikke gikk ned, men heller opp – tråd med søkertallene.

Dersom veivalget er samspill med folkebiblioteket, bør realismen i et slikt veivalg eksemplifiseres gjennom kommuner som får det til på en god måte.

Et spørsmål som ikke blir borte
BF har dyktige medlemmer som jobber i grunnskolebibliotek. De er ikke mange, men de er viktige. I diskusjonene om hvordan BF bør forholde seg til kompetansekravene, vil disse spille en viktig rolle. Bibliotekstudentene bør også komme på banen, for å bringe inn koblinga mellom utdanning, rekruttering og kompetansebehov.

Når BF skal forholde seg til felles utspill med andre organisasjoner, når de skal kommentere pristildelinger, når de skal vurdere skoleplaner, eller når de skal takle stillingsutlysninger og tilsettinger, vil slike avklaringer kunne være til god hjelp.

Om dette peker i retning av at landsmøtet bør vurdere presiseringer i målprogrammet eller andre typer vedtak, eller om det er forbundsstyret som bør håndtere dette som pågående politikkutforming, er opp til andre å vurdere. Men uansett hvordan spørsmålet om kompetanse i grunnskolebibliotek håndteres, blir det ikke borte.

[Artikkelen er også publisert i Bibliotekaren 4/2017]