Tøffe damer som sparket BF i gang

BF 25 ÅR: – Frustrasjonen hadde bygd seg opp over lang tid. Situasjonen var overmoden. Fordelen var at det på den tiden var en bevegelse blant bibliotekarene for å komme ut av bakevja, en vilje til å lage noe nytt. Tiden var inne for å starte Bibliotekarforbundet.

Rannveig Egerdal Eidet (til høyre) sto sammen med Frode Bakken bak oppropet som i 1992 initierte BF-prosjektet. Kari Mitchell var leder av styringsgruppa som forberedte stiftelsen av BF i 1993. (Foto: Erling Bergan)

Slik beskriver Rannveig Egerdal Eidet tidsånden blant bibliotekarene i årene før BF ble stiftet. Hun var sentral i det som ledet fram til at forbundet ble startet for 25 år siden. Det første offentlige initiativet i april 1992 var det hun og Frode Bakken som sto bak.

Jeg møter henne sammen med Kari Mitchell på Torshov bibliotek, for å få vite mer om hva som lå bak noe så sjeldent som å starte et nytt profesjonsforbund i Norge. Kari Mitchell het den gang Kari Gulbraar, og var leder av styringsgruppa som forberedte BFs stiftelsesmøte.

Bibliotekarer som ledere

Både Rannveig og Kari var høgskolelektorer på bibliotekhøgskolen i Oslo på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet. De underviste begge i faget Organisasjon og ledelse, Kari for fagbiblioteklinja, Rannveig for de som hadde valgt folkebibliotek.

– Da jeg kom inn som lærer hadde Rannveig allerede undervist i flere år og hadde et opplegg. Vi valgte da å samordne dette så langt som mulig, så studentene opplevde at de utdanna seg innenfor samme faget. Vi hadde mye felles. Det var helt nytt at to fag samarbeidet på den måten, sier Kari.

– Det sies at undervisningen agiterte sterkt for at studentene måtte se for seg en jobb som ledere?

– Ja, vi sa vel det. Virkeligheten var jo sånn. I 1985 var det kommet ny folkebiblioteklov som sa at alle kommuner skulle ha fagutdanna bibliotekar som leder av kommunens bibliotek. Det betyr at mange bibliotekarer skulle bli ledere. Mange biblioteksjefer skulle jobbe alene eller med noen få ufaglærte kollegaer på deltid. Og alle ville få et hierarki over seg. På fagbibliotek ville også mange være eneste fagutdannete bibliotekar i en institusjon med mange andre yrkesgrupper. Da er du leder, du må skjønne organisasjonen over deg, og du må skjønne ledelse rundt deg og nedenfor deg. Vi la vekt på det. De måtte ikke tro at de kom ut i store kollegier og kunne skylde på noen. Studentene måtte skjønne organisasjon, sier Rannveig.

Kari Mitchell: Født 1942. // Etter gymnas tok hun forberedende og engelsk mellomfag ved Universitetet i Oslo. // Utdannet seg deretter til fysioterapeut og var det i 15 år. // Leddplager førte til ny utdanning som bibliotekar 1979-1982. // Studiekonsulent ved Statens bibliotekhøgskole i 4 år. // To år på medisinsk bibliotek på Aker sykehus. // Headhuntet til Statens bibliotekhøgskole i 1988, der hun underviste i Organisasjon og ledelse i fagbibliotek. //Hovedbibliotekar for fellesbiblioteket, etter hvert under-direktør for læringssenteret, ved Høgskolen i Oslo og Akershus, fram til hun gikk av med pensjon.

Skole i endring

– Hvordan var studentene på den tida?

– De var fremdeles ganske mye preget av å være mer elever enn studenter. Jeg husker godt at vi fikk det bekreftet når vi rettet eksamensoppgaver. De fleste kom jo rett fra videregående skole. Men etter hvert kom det studenter som hadde gjort noe annet, tatt andre fag før bibliotekarutdanninga. Og skolen endra seg etter hvert også, sier Kari.

– Var lærerne på den tida engasjert i bibliotekorganisasjoner og bibliotekpolitikk?

– Nei, egentlig ikke noe særlig, selv om noen var det. Øyvind Frisvold var med og lagde forarbeid til bibliotekloven, men det var nok unntaket. På mange fagområder var det lærere som hadde undervist der svært lenge på sitt fagfelt. Etter hvert kom det lærere som hadde jobbet i ulike bibliotekinstitusjoner, men de var heller ikke særlig aktive utenfor bibliotekhøgskolen. På de nasjonale bibliotekmøtene annet hvert år var det stort sett bare rektor Tor Henriksen, Kari og meg som dro, sier Rannveig.

Kontakt med bibliotekmiljøet

– Hvorfor var det akkurat dere to, i dette kollegiet på bibliotekhøgskolen, som engasjerte dere så sterkt i opprettelsen av et profesjonsforbund?

– Jeg tror det har sammenheng med faget vi underviste i. Vi sendte praktikanter ut i bibliotekene, vi hadde mye kontakt med bibliotekmiljøet. Det var ikke i like stor grad tilfellet med de som underviste i andre fag, kanskje med unntak av kunnskapsorganisasjonsfolka, sier Kari.

Og Rannveig følger opp:

– Vi underviste i et samfunnsfag, på en måte. Det var organisasjon og ledelse, selv om det het administrasjon. Vi hadde veldig mye kontakt med miljøet. Jeg var på fylkesbibliotekmøter og underviste i budsjettering. Bibliotekene sendte oss sine årsberetninger, planer og budsjetter, og vi lagde en eksempelsamling med materiale fra mange kommuner. Vi hadde bred kontakt. Og da kulturetatene ble innført var denne kontakten med feltet ekstra viktig, og det ble ekstra viktig å kunne organisasjon og ledelse. For plutselig hadde bibliotekene en stor etat over seg, med elleville kultursjefer som kom fra alle mulige tradisjoner.

Rannveig Egerdal Eidet: Født 1948. // Etter gymnaset søkte hun både gartnerskole og bibliotekarutdanning. Det ble det siste. // Utdanninga var den gang ett år som praktikant på bibliotek, så opptaksprøve, fulgt av to år på bibliotekskolen. Ferdig utdannet bibliotekar i 1971. // Jobbet flere år på Deichman (Grünerløkka, Torshov og Nordtvet). Tre år i Statens bibliotektilsyn. // Headhuntet til Statens bibliotekhøgskole i 1986, der hun underviste i Organisasjon og ledelse i folkebibliotek. // Forsvarets høgskole 1993-1994. // Sluttet på Statens bibliotek- og informasjonshøgskole i 1995. // 12 år som rådmann i Sørum kommune.

Offerhyling

– Dere ville forberede studentene på dette?

– Ja. Det var jo en del offerhyling i det norske bibliotekmiljøet, at det var så fælt med alle disse kultursjefene, at ingen skjønte bibliotekarene. Dette ville vi ha slutt på. Bibliotekarene må stå opp og dokumentere sin kompetanse. Det var ekstra viktig å jobbe på en måte så de etter hvert fant sin plass innenfor dette nye kulturområdet.

– Du var ikke så glad i at bibliotekarer koste med misnøyen sin?

– Nei, det stemmer det, sier Rannveig. Uten å blunke.

– Det koses fremdeles med misnøyen, supplerer Kari.

Kom ikke videre

– Bibliotekmiljøet trengte altså et splitter nytt profesjonsforbund. Men dere var vel allerede fagorganisert andre forbund. Hvordan var det?

– Jeg jobbet i to år på biblioteket ved Aker sykehus, der jeg var medlem av Kommuneforbundet. De viste ingen interesse for å høre på hva jeg hadde å si. På høgskolen var jeg leder for NTL-laget. Vi følte at vi jobbet godt lokalt, men vi kom ikke noe særlig videre. Det var nok noe av bakgrunnen for at vi begynte å snakke om et nytt forbund, sier Kari.

– Jeg kom fra Deichman, der vi var organisert i Sosiale Etaters Fagforening. Der var det ikke mye respekt for kompetanse. Jeg syntes at bibliotekarer og folk som jobbet i bibliotek ble oversett i den store massen. Så var det KBF (Kommunale bibliotekarbeideres forening, red.anm.), en faglig interesseorganisasjon i Kommuneforbundet. KBFs rolle forsterket bare behovet for å ha noe eget for bibliotekarer. For meg ble bibliotekloven av 1985 viktig, med krav om at alle landets kommuner skulle ha fagutdannet biblioteksjef til å lede kommunens bibliotek. Da tenkte jeg at et bibliotekarforbund i hvert fall var nødvendig. Og så balla det på seg mot slutten av 80-tallet. På bibliotekhøgskolen var jeg medlem av NTL. Det gikk rykter om ekskludering, noe som kan være forståelig når man driver og lager en konkurrerende forening. Men det skjedde ingenting med det, sier Rannveig.

Rannveig og Kari takker rause arbeidsgivere den gang for at de fikk ta telefoner, fakse og kopiere i arbeidstida, da BF skulle opp og stå. (Foto: Erling Bergan)

Situasjonen var overmoden

Hun legger vekt på at Bibliotekarforbundet ikke ble til som resultat av en idé på begynnelsen av 90-tallet:

– Frustrasjonen hadde bygd seg opp over lang tid. Situasjonen var overmoden. Fordelen var at det på den tiden var en bevegelse blant bibliotekarene for å komme ut av bakevja, en vilje til å lage noe nytt. Tiden var inne for å starte Bibliotekarforbundet..

Etter debattinnlegg, opprop, underskriftslister og åpne møter, ble det nedsatt en styringsgruppe som skulle forberede BFs stiftelsesmøte i juni 1993. Kari Mitchell ledet dette arbeidet.

– Vi forberedte alt som skulle til: Arbeidsprogram, vedtekter, budsjett, inndeling i fylkeslag og mye mer. Vi vervet medlemmer i det som inntil videre het Prosjekt Bibliotekarforbund. Vi startet arbeidet i oktober 1992 og jobbet jevnt og trutt fram mot stiftelsen i juni 1993. Det var ikke mye uenighet i styringsgruppa. Vi var alle der fordi vi ville sørge for at Bibliotekarforbundet ble etablert.

– Det som var av støy var nok utenfor styringsgruppa, skyter Rannveig inn.

Refleksjon og diskusjon

– Tenk på hvor mange år dette varte. I dag ville man opprette en sånn gruppe på facebook, nådd alle og etablert en fagforening på kort tid. Tenk på hva vi brukte av tid, konvolutter, frimerker og fakser. Det var våre arbeidsredskaper den gang. I dag hadde man løst dette på en helt annen måte. Men med kjappheten i dag hadde kanskje ikke resultatet blitt det samme. For det blir kanskje for lite tid til refleksjon og diskusjon nå, for mye likes og ikke-likes, og det er ikke politiske prosesser. Tenk hvor mange mennesker som var aktivt med på hele prosessen med å starte Bibliotekarforbundet!

– Du synes det tok lang tid?

– Vi brukte vel 4-5 år fra noen snakket sammen om dette og fram til BF var etablert. Det var kanskje ikke så lang tid i datidens målestokk, men sammenlignet med i dag så er det nok det.

Rannveig og Kari takker rause arbeidsgivere den gang for at de fikk ta telefoner, fakse og kopiere så mye i arbeidstida. Dette var før epost var allemannseie og før verdensveven var lansert.

Da BF var kommet seg på beina, skiftet både Kari og Rannveig beite. Kari ble hovedbibliotekar ved det nye høgskolesenteret på Bislet. Rannveig tok Forsvarets høgskole og ble etter hvert rådmann i Sørum kommune, en stilling hun hadde i 12 år.

– Jeg var litt lei av bibliotek da jeg sluttet på bibliotekhøgskolen. Det var mye sutring. Og når man har undervist i 8-9 år, så bør man faktisk bli redd for å snu bunken.

Kari Mitchell og Rannveig Egerdal Eidet har et forhold til biblioteket på Torshov. Kari bor i strøket. Rannveig jobbet i Torshov-filialen da den lå i «rotunden» i Soria Moria-bygget. (Foto: Erling Bergan)

Profesjoner i samarbeid

– Er det bedre å være rådmann og ha en hel kommune som sutrer?

– Det er annerledes. Som rådmann får du se profesjoner i samarbeid og utøvd ledelse. Etter å ha stått og prediket ledelse i 8-9 år på bibliotekhøgskolen, så var det på tide å ta det helt ut og bli leder igjen, sier Rannveig.

– Ser profesjonene annerledes ut som rådmann enn som bibliotekar og bibliotekskolelærer?

– Nei, jeg tenker at kompetanse er det vi har bygd samfunnet på. Så har vi ulike yrkeskompetanser, og dess mer vi har av det, desto bedre er det. Poenget er å få de ulike kompetansene til å funke sammen. Å få lærere til å akseptere en bibliotekar på skolebiblioteket. Å få leger og sykepleiere til å akseptere bibliotekarkompetansen på det medisinske biblioteket. Jeg mener fortsatt dypt og inderlig at kompetanse er kjempeviktig. Hver profesjon kan sitt fagområde, men det er ikke noe mål at hver profesjon skal bli seg selv nok.

Både Rannveig og Kari legger vekt på betydningen av å være fagorganisert. Det var viktig som ansatt, det var noe de fremhevet som undervisere for nye bibliotekarer. Og de har sett verdien av fagorganisering og trepartssamarbeidet i samfunnslivet etterpå. Kari har i mange år bodd halve året i Canada, og er svært kritisk til hvor svake lite effektive fagforeningene og forhandlingssystemet er der.

Flere kompetanser

Hvordan ser så disse to BF-veteranene på statusen til bibliotekarutdanningene og bibliotekarene i dag? Er klimaet annerledes nå, med flere bibliotekstillinger som lyses ut uten krav til bibliotekarutdanning? Eksempelvis de fem stillingene som ble lyst ut ved Biblo Tøyen i 2015?

– Men hvilke funksjoner skulle disse stillingene ha? Biblo Tøyen ligger i en bydel med store utfordringer. Det kan hende at de trenger andre profesjoner enn bare bibliotekkompetanse der, på samme måte som at en skole med bare lærere ikke er bra. Vi kan trenge andre kompetanser i bibliotek, akkurat som skolene trenger kompetansen skolebibliotekarene bringer inn, presiserer Rannveig.

Hun mener også det er grunn til å se nærmere på hva som ligger i den bibliotekfaglige kompetansen.

– Er det kat og klass, er det gjenfinningssystemet, eller er det alt det andre? Vi underviste i organisasjon og ledelse, som ikke var noen spesifikk bibliotekfaglig kompetanse. Men den var spesielt viktig for bibliotekarer i denne perioden.

Like relevant i dag

– Tilsier endringene i stillingsutlysninger og sammensetning av kompetanse i bibliotekene at Bibliotekarforbundet som prosjekt burde endre seg, at BF i mindre grad er et svar på dagens behov?

– Nei, jeg kan ikke se det. Det er ikke så mange bibliotek som har ansatt flere med andre profesjonsutdanninger. Jeg kan ikke se at det er noen revolusjon på gang som skulle svekke eller gjøre Bibliotekarforbundet mindre attraktivt, sier Rannveig.

Kari ser heller ikke at grunnlaget for BF skulle være noe mindre i dag:

– Nei, tvert imot. Bibliotekarforbundet er like relevant i dag. Det er flott at forskjellige profesjoner kommer inn i bibliotekene. Men da trengs bibliotekarer med utdanning og erfaring enda mer. Og det gjør også en fagforening som tar vare på deres interesser.

Rannveig Egerdal Eidet og Kari Mitchell avslutter med en anerkjennelse av nye generasjoner bibliotekarer:

– Vi har merket oss at de er både tydelige og synlige i samfunnsbildet, sier begge to.


Artikler i forbindelse med BFs 25 års jubileum: 

(Bibliotekarforbundet ble stiftet 12. juni 1993.)