Tilstandsendring?

Sunniva Evjen ser et stort mangfold blant bibliotekstudentene. Mange er taletrengte, noen er stille. Noen er lederemner, andre vil drive med utvikling. Noen ser store linjer, andre har blikk for detaljer. Men de har engasjement for faget felles. De vil endre stereotypiene, hevder hun.

sunniva-evjen-web

Sunniva Evjen er førsteamanuensis ved Institutt for arkiv-, bibliotek- og informasjonsfag (ABI) ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA)

For de fleste yrkesgrupper fins det noen stereotypier, som i større eller mindre grad har rot i virkeligheten. For bibliotekarer er de observerbare mytene mange: knuten i nakken, hysjingen, lagerfrakken, det strenge blikket. Likeens eksisterer det en mye om at bibliotekaren også selv er stille, innadvendt – og kanskje til og med litt kjip, der hun beskyttede holder en hånd over samlingen.

Men slik er jo ikke virkeligheten, det vet vi. Gjør vi ikke?

Frisk rolledebatt
I høst har debatten om bibliotekarrollen gått friskt, utløst av en stillingsutlysning fra Deichmanske bibliotek i Oslo. Et av hovedtemaene var at bibliotekaren er mindre ettertraktet som bibliotekansatt, fordi bibliotekene i dag har ”andre behov”. Dette ble særlig knyttet til bibliotekenes utadrettede virksomhet, der planlegging og gjennomføring av arrangementer og aktiv formidling er sentrale komponenter. Er det noe som tilsier at dagens bibliotekarer ikke kan fylle en slik rolle – slik de har gjort ganske lenge?

I naturvitenskapen fins begrepet hysterese. Det er et fenomen der en tilstandsendring som følge av en ytre påvirkning ikke forsvinner når påvirkningen fjernes, men først etter at en motsatt rettet påvirkning har virket med en viss styrke (Sandstad, 2009). Den fins i ferromagnetiske stoffer, i kondenserte stoffer – men den hentes også inn for å forklare samfunnsfenomener. På arbeidsmarkedet nevnes ofte begrepet i forbindelse med langtidsledige: Selv om årsaken til økt ledighet forsvinner, er det fortsatt mange som ikke kommer seg i jobb.

For hysterese kan også kalles en selvforsterkende mekanisme. I vår sektor kan man tenke seg at selv om det lukkede biblioteket, slik det engang var, er blitt borte er det fortsatt det bildet som sitter igjen hos mange. Selv om den hysjende bibliotekaren er like sjelden som en nødvendig juleplate, er det slik stereotypien er, og det skal noe til å endre den. Det er ikke nødvendigvis nok å møte én «vanlig bibliotekar» for å endre oppfatning av bibliotekarer som gruppe, eller besøke ett ”vanlig” bibliotek for å forstå at det hysjes lite på bibliotekene i dag. Og i stedet for å gi en god dag i stereotypiene, som i utgangspunktet fins i omgivelsene, omfavner vi dem, diskuterer dem og bruker dem for å kritisere vår egen yrkesgruppe. På den måten forsterker vi en tendens vi egentlig ikke ønsker.

Bibliotekstudenter på Bislet 2014

Nye bibliotekstudenter på Bislet høsten 2014. Det er de som vil endre bildet av bibliotekarer, skriver Sunniva Evjen (Foto: Erling Bergan)

Født bibliotekar
På min siste dag i min første praksisperiode som bibliotekarstudent, sa biblioteksjefen til meg: ”Du er den fødte bibliotekar, Sunniva”. Det er fortsatt et av de fineste komplimentene jeg har fått i yrkessammenheng. Jeg tror ikke hun mente at jeg var innmari god til å rydde i hyller, hadde en kjapp ”hysjefinger”, eller den strammeste knuten i nakken. Derimot tror jeg hun så at jeg oppriktig trivdes og likte det jeg fikk drive med, enten det var å snakke med folk om bøker, eller om været. At jeg ikke fikk panikk da en lett medisinert bruker kom innom for å kjefte, men i stedet tok en prat med ham om den kalde krigen. At jeg ikke ville revolusjonere biblioteket på en dag, men kanskje hadde noen gode ideer likevel. Jeg hadde ingen opplevelse av at det var noe som helst negativt ved å være ”født bibliotekar”, tvert imot.

Å bruke stereotypier som en forenkling av virkeligheten, er noe de fleste gjør. Vi kjenner dem igjen, og vi ler litt av dem: den storkjefta nordlendingen, den brautende bergenseren, den dumme blondinen. Vi vet jo at det ikke er sånn! De færreste mener vel at bibliotekarer flest kan puttes inn i den klassiske stereotypien. Hvorfor virker det da som om bibliotekarfordommene også fins hos oss?

Bidrag fra studentene
Bibliotekar-rolledebatten gikk lenge – og svært mange hadde innspill. Både fagforening, utdanning, bibliotekledere, ansatte og studenter deltok – og i tillegg til den interne diskusjonen på Biblioteknorge-lista, kom flere til ordet i avisene. Et innspill fra Kristin Storrusten, som egentlig handlet om behovet for mangfold i bibliotekarstanden sett i sammenheng med studentene på bibliotekarutdanningen, satte på ny sinnene i kok. Som lærer på bibliotekarutdanningen var det selvsagt ekstra gledelig å lese bidrag fra studenter, som artikulerte sitt syn, og viste stolthet over egen kompetanse og trygghet på egen rolle. Jeg tror det er sånn stereotypier kan endres – med en motsatt rettet påvirkning.

Stort engasjement for faget
De to årene jeg har jobbet på institutt ABI (som vi nå heter) har jeg sett et stort mangfold blant studentene. Mange er dyktige, mange er taletrengte, noen er stille. Noen er opptatt av kunnskapsorganisasjon, andre vil formidle skjønnlitteratur. Noen er klare lederemner, andre vil drive med utvikling. Noen ser store linjer, andre har blikk for detaljer. Mange har utdanning fra før: lærere, litteraturvitere, IT-folk, halvstuderte røvere. Mange har interesser og kunnskap de kommer til å bruke inn i yrkeslivet: spill, poesi, IT, språk, musikk, politikk – og så videre. Det de har felles – slik jeg oppfatter det – er et stort engasjement for faget sitt, og jeg vet de kommer til å sette sitt preg på bibliotek-Norge i årene som kommer. De er de, samt mangfoldet av bibliotekarer i Norge, som er en motsatt rettet påvirkning av en viss styrke, det er de som er tilstandsendringen.

Kilder:
Sandstad, J. (2009, 9. februar). Hysterese. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/hysterese

(Artikkelen har stått i Bibliotekaren nr 10-2015)