Superleseombud i Finnmark

Line Olsen fra Øksfjord i Loppa kommune, ble i september kåret til Superleseombud i Finnmark av foreningen Leser søker bok og Finnmark fylkesbibliotek. Kåringen begrunnes med at hun gjennom flere år har brukt av sin fritid til å lese for andre. Hun har forberedt og planlagt lesestundene før hun drar på helsesenteret, der hun leser og har fine samtaler med de som er med i gruppen. Det at hun har stilt opp og vært positiv til leseombudsordningen, gjør at mitt arbeid med å organisere lesestundene er mindre krevende og mye morsommere.

Jorunn Irene Johansen er biblioteksjef i Loppa kommune og fylkesleder i Finnmark BF.

Jorunn Irene Johansen er biblioteksjef i Loppa kommune og fylkesleder i Finnmark BF.

Lørdag 22. november, under Den Internasjonale Litteraturfestivalen i Alta, fikk Line utdelt diplom og gode ord for den flotte jobben hun gjør i Leseombudet. Prisen ble utdelt under litterært vorspiel på Alta bibliotek, som en del av flere innslag av musikalske og litterære opplevelser, både på samisk og norsk.

Hva er et leseombud og hva gjør det

Et leseombud er en person som ønsker å lese høyt for andre, som ikke kan lese selv. Som leseombud vil du dermed være en historieforteller og gledesspreder, et lyspunkt i hverdagen og en som tar med tilhøreren ut i verden.

Man kan lese høyt for eldre, svaksynte, mennesker med utviklingshemming eller demens eller andre som trenger å høre en godhjertet stemme i hverdagen. De fleste leseombud leser på institusjoner som bo- og rehabiliteringshjem, eldresenteret eller bibliotek, men noen leser også i private hjem eller fengsler.

Rammene rundt leseombudsordningen

Loppa bibliotek ble et Bok til alle-bibliotek i 2008. Noe som forpliktet oss til å styrke samlingen med tilrettelagte bøker, gjøre samlingen synlig og tilgjengelig i lokalet, og opprette og vedlikeholde en leseombudsvirksomhet.

Vi startet umiddelbart opp arbeidet med å få kontakt med personer som kunne tenke seg å lese for andre. Rekrutteringen viste seg å være vanskelig via sosiale medier, men kom godt i gang når jeg personlig stilte opp på et medlemsmøte i NKS (Norske kvinners sanitetsforening) og fortalte om hva det innebar å være et leseombud.

Der var det flere som ønsket å være med å bidra, og vi startet samarbeidet med et felles planleggingsmøte på biblioteket, der vi sammen la planer for hvordan vi skulle organisere prosjektet og hvem vi ønsket å lese for. Vi fant ut at leseombudet skulle gi et tilbud til de eldre og syke på det lokale helsesenteret, noe avdelingslederen og beboerne der ble veldig glad for. Vi avtalte også blant annet hvilken dag og klokkeslett som ville passe, hvor mange det ville være hensiktsmessig å ha med i gruppen det skulle leses for og rammene ellers rundt lesestundene samt legge inn faste leseombudsmøter på biblioteket.

Det er mitt ansvar å innkalle til møtene og følge opp leseombudturnusen, som hos oss gjør at samme person leser to uker på rad med pause på ca. 6-8 uker før de må lese igjen, men dette varierer noe etter hvor mange som er med i leseombudet. Det siste året har de ikke vært så mange, så da har vi fått et samarbeid med de ansatte på helsesenteret og har satt de inn som en del av turnusen.

Et superleseombud hedres: Fra venstre Sunniva Knutsen (rådgiver ved Finnmark fylkesbibliotek og fylkeskontakt for Leser søker bok), superleseombud Line Olsen, og artikkelforfatter Jorunn Irene Johansen (biblioteksjef i Loppa og fylkesleder i Finnmark BF). (Foto: Geir Stian Altmann Larsen)

Et superleseombud hedres: Fra venstre Sunniva Knutsen (rådgiver ved Finnmark fylkesbibliotek og fylkeskontakt for Leser søker bok), superleseombud Line Olsen, og artikkelforfatter Jorunn Irene Johansen (biblioteksjef i Loppa og fylkesleder i Finnmark BF). (Foto: Geir Stian Altmann Larsen)

Våre erfaringer med leseombudsordningen

Til å begynne med ble det litt feiling og prøving, men etter litt justeringer, så kom vi og personalet på helsesenteret godt inn i en felles forståelse om sammensetningen av gruppen, hvilken type bøker som fenget og hvilke andre aktiviteter som leseombudet kunne flette inn i lesestunden.

Nå er lesestundene hver torsdag kl. 17:00 og vi har det alltid på denne dagen til denne tiden, for at det skal kunne gjennomføres så strukturert som mulig, både for leseren, beboerne og de ansatte.

I tillegg er selve rammen rundt lesestunden også viktig. Vi har fast lesestue, der den som leser har fast plass, det blir tent stearinlys og institusjonen kjøpte inn ei leselampe. Man presenterer seg og sørger for at alle har funnet sine plasser og kommet til ro før lesestunden kan begynne.

Vi har kommet frem til at en fast gruppe på mellom 6-8 personer, der gruppen bør være sammensatt av personer med en noenlunde lik funksjonsevner, fungerer veldig bra. Gruppen bør ikke være for stor og eventuelle urolige beboere kan ikke være med i gruppen. Det er for at gruppen skal ha mulighet til å konsentrere seg om lesestunden på samme vilkår, og for at den som leser skal kunne lese uten å heve stemmen så mye eller bruke tiden på å ordne med de som er urolig. Både den som leser og de som lytter skal ha noe igjen av lesestunden.

Bøker som blir lest er stort sett lånt til leseombudet fra biblioteket. Boken blir lagt på en fast plass og man kan notere i et skjema som ligger ved, hvordan lesestunden gikk og hvor langt man er kommet i boken. Noen velger også å ta med seg egne bøker.

Varigheten på lesestunden er på mellom 20-40 minutter, men ofte ender det med at leseombudet er der i mellom 1-1 ½ time. Med samtale og kanskje en sang eller to, så bruker man lengre tid.

Vår erfaring med å lese for eldre, der noen i gruppen er demente, er at korte tekster som lettleste bøker, noveller, eventyr og historier fra lokalmiljøet fenger mest. Om mulig, så er det fint å bruke bilder som grunnlag for samtaler. Faktisk er samtalen like viktig som selve lesingen der tilhørerne er passive mottakere. Det er fint og mer givende når deltakerne selv blir aktive, og leseombudet får dermed også høre mange historier fra ”før i tiden”.

Leseombudsordningen er et godt eksempel på at biblioteket kan være med på å representere kultur og litteratur til de som ikke når det så lett.

Man kan også ha med ting som illustrerer temaet. Som for eksempel en kjepp dersom en leser om fiske, en engel om en leser om jul osv.

I tillegg synes vårt leseombud, at det er koselig å hjelpe personalet med å forflytte beboerne fra lesestuen over til matsalen til kveldsmaten. Vår erfaring er at når man da trekker seg rolig ut av lokalet, så er det ingen av beboerne som blir urolige og selv ønsker å dra hjem til sine.

Lesingen bør gå sakte, flere leser på dialekt og de prøver å legge vekt på tilstedeværelse og innlevelse. Men dette er individuelt, et hvert leseombud må finne ut hva som fungerer for en selv.

Temaene kan være lokale sagn, eventyr, jul, å være fisker/fiskerkone, naturopplevelser fra kommunen vår, bøker fra lokalområdet, 2. verdenskrig, reiseskildringer, dikt og nyhetsstoff. Det har vist seg å være veldig givende å bruke stoff som kan vekke gjenkjennelse og minner.

Det hender at pårørende som er på besøk blir med i lesestunden. De kommer med gode tilbakemeldinger om hvor kjekt de synes det var og dette har faktisk også ført til at en beboer som har hatt slag og ikke lenger kan lese selv, nå har fått seg en cd-spiller og lydbøker av sine pårørende.

Flere bruker også sang, gjerne en salme eller en sang de eldre kjenner godt. Noen synger med mens andre uten språk holder rytmen og viser gjennom smil eller tårer at sangen betyr noe for dem. Ei har også hatt med musikkspiller slik at de har hatt musikk til sangen. Hun føler at sangene bidrar til at deltakerne våkner mer opp.

En givende oppgave

Både pasienter, pårørende, ansatte og de frivillige i Leseombudet gir uttrykk for at dette er et fint tiltak. De som er i Leseombudet sier det kan være litt tungt å dra ut rett etter middag, men når de går derfra, så har de en god følelse og føler de har gjort en givende oppgave.

Som Line selv uttrykker det i et intervju med Ut av hylla, bloggen for Bok til alle-bibliotekene, når hun blir spurt om hvorfor hun ble leseombud:

Jeg liker å lese sjøl, og det er viktig å lese og å bli lest for når man sjøl ikke kan lenger. Jeg trives med det. Jeg har ofte tenkt at jeg håper dette tilbudet er noe som består til jeg blir gammel, og selvsagt lenger enn det også, sier leseombudet som også kan fortelle fine historier om lesestundene sine.

– Folk sitter ofte med tårer i øynene, de finner ikke ord for å uttrykke seg, men så er det småting som gjør at jeg forstår at dette har gjort inntrykk. Jeg er lærer, og et par ganger i året har barneskolen vært og besøkt avdelingen som ikke bare har mennesker med demens. Elevene har blant annet bidratt med sang og dans for de som bor der, dette til stor glede for alle.

Line oppfordrer flere til å bli leseombud. Man kan stresse som fy for å rekke helsesenteret til riktig tid, men alt er glemt så snart jeg er der. Det er en veldig takknemlig jobb, og timen jeg skal være der kan fort bli til to.

Ønsker med dette å vise at leseombudsordningen er et godt eksempel på at biblioteket kan være med på å representere kultur og litteratur til de som ikke når det så lett. Dette i seg selv er jo veldig positivt og givende!

Lesersøkerbok

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *