Stereotype stereotypier

Hvorfor er vi så besatt av hvordan bibliotekarer framstilles? Bibliotekarene Gretchen Keer og Andrew Carlos fra California State University finner forklaringer ved å se på bredere sosiale forhold rundt profesjonen, slik den har vokst fram i USA gjennom generasjoner.

Carlos og Kerr

Artikkelforfatterne Andrew Carlos og Gretchen Keer er bibliotekarer ved California State University

Helt fra begynnelsen av 1900-tallet har bibliotekarer fulgt med på og kommentert hvordan de oppfattes i samfunnet. De siste 10-15 årene har denne interessen for bibliotekar-stereotypier bare økt på, og særlig de som gjelder klesmote, seksualitet og kulturell gruppetilhørighet. Men hvorfor er vi så veldig interessert i dette, hva er grunnen til at vi bruker vi så mye krefter på det og hvorfor drives vi til å endre bibliotekar-stereotypier?

Svarene ligger i å forstå hvilken historie stereotypier har hatt i vår profesjon, og også se på de bredere sosiale forholdene rundt profesjonen.

Vi kan ikke se vår forståelse av bibliotekar-stereotypier atskilt fra historien til bibliotekarprofesjonen, som jo påvirket utviklingen av stereotypiene. Bibliotekarer er ikke selv utvetydig ansvarlige for etablering og opprettholdelse av negative stereotypier, men de er heller ikke helt fjernet seg fra det kulturelle miljøet som ga opphav til stereotypiene. Både utviklingen av disse stereotypiene og den vedvarende interessen for dem har to grunnleggende årsaker: historien om utviklingen av bibliotekarer som profesjon, og tautrekkingen om kjønn, rase, klasse og seksualitet innen bibliotekorganisasjonene.

Det er mange bibliotekar-stereotypier. De mest gjenkjennelige er den middelaldrende, hysjende bibliotekaren med behagelige sko og knute i nakken. Andre stereotypier kan være den sexy bibliotekaren, superhelt-bibliotekaren, hipster-bibliotekaren eller den tatoverte bibliotekaren. Disse stereotypiene kjennetegnes av i hovedsak å være feminine, hvite kvinner. Nyere bibliotekar-stereotypier, spesielt de som bibliotekarer selv byr fram, framstilles ofte som yngre hvite kvinner. Den opprinnelige bibliotekar-stereotypien, som ble etterfulgt av hans snerpete søster, var den pirkete, hvite, mannlige vriompeisen.

AL_stereotype_illoStereotypiens røtter
Bibliotekar-stereotypier kan delvis spores tilbake til den kulturelle usikkerheten ved fremveksten av profesjonen. En sentral debatt i bibliotekhistorien de siste 60 årene har vært hvorvidt bibliotekarer utgjør, bør utgjøre eller kan utgjøre, en profesjon. Og hvis det er en profesjon, om bibliotekarene lykkes i profesjonaliseringsprosjektet.

Bibliotekarprofesjonen i sin moderne form vokste fram i en tid med raske endringer i det amerikanske samfunnet. Viktoriatiden gikk mot slutten og en ny, ungdommelig bykultur spilte etter hvert større rolle enn mer tradisjonelle verdier. Det framvoksende bibliotekfeltet ble dratt med i denne utviklingen, som i stor grad skyldtes den overveldende suksessen til kapitalismens forretningsmodell.

De første amerikanske bibliotekarene kom nesten utelukkende fra den dannede overklassen i New England-statene, eller de ble akseptert som en del av denne klassen i kraft av sin utdanning og sine politiske holdninger. De trodde på mulighetene for å gi de fattige og de uten skolegang et moralsk løft, og de så seg selv som perfekte til å utføre den jobben.

På midten av 1870-tallet vendte imidlertid det amerikanske samfunnet seg bort fra den utdannede klassen som moralsk og økonomisk autoritet. I stedet begynte sønner av utdannede menn å vende seg mot individualistiske sysler. De som var mer opptatt av felleskapets interesser ble ansett å være gammeldagse. På samme tid, etter den amerikanske borgerkrigen, vokste det fram et nytt maskulint ideal: ”the self-made man”.

I sin artikkel “What It Means to Be a Man: Contested Masculinity in the Early Republic and Antebellum America” (History Compass, Vol. 10, No. 11, 2012), beskriver Bryan Rindfleisch hvordan ”the self-made man” kom i konflikt med det gamle maskuline idealet – patriarken – når det gjaldt både raser og klasser. Selv om patriarken sto sterkest i de amerikanske sørstatene, var han, som bibliotekledere på slutten av 1800-tallet, gjennomsyret av kulturelle verdier som verdsatte ”ikke-arbeidende levebrød” som ”symbol på ens høytstående status”. Siden de tradisjonelle biblioteklederne faktisk arbeidet for sitt levebrød, var de en slags hybrid-versjon av denne arketypen. Men de respekterte elitestatusen som patriarken representerte.

Da de unge mennene vendte ryggen til den dannede overklassen, ble denne klassen stadig mer identifisert både med gammeldagse verdier og med femininitet. Kvinner ble sett på som kulturens voktere, og de tok dette ansvaret på alvor. Da den dannede overklassen nesten utelukkende ble uttrykt gjennom ”kvinnen”, ble den dannede kvinnen ”en ny sosial kategori – en underlig overgangsblanding av feminist og husets dronning”. Og da bibliotekar-profesjonen sto imot den hypermaskuline moderne forbrukerkulturen, ble den også en naturlig havn for den nye, søkende moderne kvinnen.

Melvil Dewey

Melvil Dewey var et godt eksempel på en ”self-made man”, som knyttet profesjonell status sammen med makt og innflytelse, hevder artikkelforfatterne.

Melvil Dewey var et godt eksempel på en ”self-made man”, som knyttet profesjonell status sammen med makt og innflytelse. I sitt arbeid som bibliotekinnovatør brukte han forretningslivets taktikk, for eksempel effektivitet og entreprenørskap. Dewey ville profesjonalisere bibliotekfaget og han var i stand til å overbevise sine kollegaer om å gå i samme retning. Denne besluttsomheten resulterte i opprettelsen av American Library Association i 1876 og School of Library Economy ved Columbia College i 1887.

Imidlertid ble ikke denne entreprenør-ideologien omfavnet av bibliotekledere flest før på 1890-tallet, og underveis ga den gamle garde seg ikke uten kamp. Da amerikanske bibliotekarer utviklet seg til å bli en profesjon, begynte nettopp det som hadde definert bibliotekaren som et lærd menneske å bli mindre verdsatt. Moderniseringen dempet den dannede klassens forrang som bærere av det kulturelt korrekte.

På denne tiden var bibliotekarprofesjonen på frammarsj, midt i bølger av arbeidskamper og populærlitteratur. Denne spenningen mellom et idealisert bilde av den utdannete klassen og den kapitalistiske moderniseringens nådeløse framgang, og mellom ”the self-made man” og hans suffragette-søster, kan også i dag merkes innen bibliotekarprofesjonen, i debatter om sensur, teknologiens overlegenhet, informasjonstilgang og sosialt engasjement.

Bibliotekar er en profesjon som i stor grad er vendt mot offentligheten, både på jobben og utenfor. Folk gjenkjenner bibliotekarer i lokalsamfunnet og innleder samtaler med dem. Dette er et vanskelig punkt for bibliotekarer: Når i løpet av dagen kan de ta av seg den profesjonelle masken? Dette strekker seg utover det fysiske stedet. Et eksempel er situasjoner der bibliotekarer har kontakt med brukere gjennom sosiale medier. Rekker forestillingen om profesjonalitet til dette området også?

Med framveksten av elektronisk kommunikasjon, har bibliotekarer nå diskusjonsarenaer som er raskere og oftere oppdatert enn postgang og konferanser. Slike arenaer gir mulighet for kommunikasjon som krysser kulturelle grenser, ikke bare mellom ulike deler av bibliotekarprofesjonen, men også på tvers av ulike geografiske steder. Åpenheten på disse arenaene reiser et interessant spørsmål som gjelder profesjonalitet.

Bibliotekfaget som profesjon
Dagens bibliotekarer diskuterer de samme spørsmålene som har forfulgt bibliotekarprofesjonen fra dens begynnelse: Utgjør bibliotekarer en profesjon? Hvis ja, hva betyr det? Hva betyr det at bibliotekarer er et kvinnepreget yrke? Hvordan kan vi som profesjon motstå samfunnets kjønnsbaserte press om å være passive og veloppdratte, på bekostning av respekt og økonomiske midler? Skyldes mangelen på respekt overfor bibliotekarer simpelthen at profesjonene (og den makt som følger med profesjonene) generelt mister betydning? Eller er bibliotekarer på ett eller annet vis selv ansvarlige for den manglende respekten som de opplever? Er stereotypier en måte vår kultur bearbeider sin ambivalens overfor bibliotekarers status på? Er det sant at folk har en tendens til å respektere sine leger, advokater, professorer og prester, selv om de ikke alltid forstår dem, men at de ikke respekterer bibliotekarer på den samme måten?

Og hvis, som professor Brenton Faber ved Worcester Polytechnic Institute hevder, ”profesjonalitet er en sosial bevegelse for å oppnå kunnskapskontroll, sosial elitisme og økonomisk makt”, ønsker bibliotekarer virkelig å bli betraktet som en profesjon? Står ”profesjonalitet” i realiteten i direkte motstrid til bibliotekarers egen yrkesetikk? Og omvendt, står vår yrkesetikk faktisk i motsetning til vår profesjonelle status? Bibliotekarprofesjonens arbeid dreier seg om å gi informasjonstilgang, i troen på at et robust demokrati baserer seg på velinformerte innbyggere, mens kjennetegnet på en profesjon utvilsomt er adgangskontroll.

Til syvende og sist er bibliotekarenes egne meninger om bibliotekarprofesjonen, og publikums oppfatninger om dette, samstemte på det mest springende punktet. Basert på en rekke artikler i biblioteklitteraturen som tar tak i bibliotekarprofesjonens status og stiller spørsmål ved bibliotekarer som profesjon, samt populære media som tar for seg bibliotekar-stereotypier, kan vi slå fast: Til tross for å være elsket av en rekke fremtredende og ikke-så-fremtredende personer, blir bibliotekarprofesjonen i populærkulturen ofte behandlet som en profesjon med lav status, eller ikke som profesjon i det hele tatt.

StereotypiTautrekking om klasse, kjønn og seksualitet
Bibliotekarprofesjonen har ikke alltid vært kvinnedominert. Det var ikke før på slutten av 1800-tallet at hvite middelklassekvinner i USA kom inn i ”dannede” yrker, som bibliotekarprofesjonen. Kvinner fra andre raser eller etnisiteter fikk innpass i profesjonen først mye senere. De første bibliotekarene i USA var utdannete hvite menn fra etablerte familier i New England-statene. Mange av dem hadde fedre som arbeidet som prester eller professorer. De første mannlige bibliotekarene hadde også skiftet karriere, noe som bidro til stereotypien om bibliotekarer som ”menn som hadde mislyktes i noe annet”. Som funksjonærer med oppgave å vokte over bøker, ble mannlige bibliotekarer sett på som passive, pirkete og kontrollerende.

Da (hvite) kvinner kom inn i profesjonen i 1880-årene, fikk bibliotekar-stereotypien en ny dimensjon. Etter hvert som den mannlige bibliotekar-stereotypien ble mer uttalt, vokste det fram en ny kvinnelig bibliotekar-stereotypi. I 1900 hadde den passive, underdanige og grå bibliotekar-stereotypien vi kjenner i dag blitt synlig. Kvinner ble ansatt for å ta over de mindre ettertraktede oppgavene i bibliotekene, og de fikk lave lønninger fordi de hadde liten forhandlingskraft. Ledere bestrebet seg på å ansette kvinner fordi de var bedre utdannet enn mennene som lot seg tiltrekke av profesjonen, og fordi de ikke var i stand til å kreve tilsvarende lønn.

På slutten av 1920-tallet dominerte i realiteten hvite kvinner bibliotekene. I 1930 var faktisk 90 % av bibliotekarene kvinner. Til gjengjeld prøvde bibliotekarene iherdig å finne forklaringer på dette.

Eksempelvis ble det fra 1960 og fram mot slutten av 1970-tallet gjennomført kjønnsbestemmende personlighetstester både som opptakskrav til bibliotekskoler og ved ansettelser. I testene, som ”California Psychological Inventory Femininity Scale”, ble intervjuobjektene bedt om å svare sant/usant på utsagn som ”Jeg ønsker å være en viktig person i lokalsamfunnet” (det riktige feminine svaret var ”usant”) og ”Jeg er litt mørkeredd ”(”sant”). Det feminine svaret på ”Jeg tror jeg ville like å arbeide som bibliotekar” var selvfølgelig ”sant”. Jo mer ”feminine” svar søkerne ga, desto mer positivt ble de vurdert.

Denne praksisen var ment å gi en vitenskapelig begrunnelse for ansettelser, men logikken var feilaktig. Hvis bibliotekarprofesjonen er kvinnedominert, må alle bibliotekarer (uansett kjønn) være feminine. Både kvinnelige og mannlige bibliotekarer har blitt stående fast i de etterfølgende kjønnsrollestereotypiene. Kvinnelige bibliotekarer ble automatisk ansett å være seksuelt undertrykte og ugifte, for det var umulig i vår kultur å anerkjenne en utdannet, intelligent kvinne med et sunt forhold til seksualitet. Mannlige bibliotekarer måtte være homofile, for det var umulig å fatte at en heterofil (som ble sett som det samme som maskulin) mann kunne være villig til å gjøre ”kvinnearbeid”. Disse stereotypiene levde videre til tross for framveksten av borgerrettigheter, fordi de kulturelle forestillingene og ulikhetene fortsatt eksisterer.

Librarian with an attitude-singletTrenden i bibliotekarprofesjonen har vært å motvirke de negative virkningene av å være et feminisert yrke med en sterk dose profesjonalitet. I ”The Male Librarian and the Feminine Image: A Survey of Stereotype, Status, and Gender Perceptions” (Library and Information Science Research, Oct.–Dec. 1992), retter bibliotekar og forsker James Carmichael oppmerksomheten mot den feministiske kritikken at ”profesjonalitet altfor ofte er blitt utformet på eksisterende maskuline institusjonsstrukturer”. Andre forskere hevder at fordi ”byråkratisk ledelse – abstrakt, rasjonell, objektiv, instrumentell og kontrollerende – i hovedsak har vært maskulin i måten den har blitt implementert og teoretisert over … kan det derfor argumenteres for å se bibliotekarprofesjonen … som maskulin i sitt vesen”. På den måten motstår bibliotekarprofesjonen enkel kategorisering som enten ”feminin” eller ”maskulin”, selv om begge deler blir hevdet (noen ganger nedsettende).

I en spørreundersøkelse sendt til nesten 700 mannlige bibliotekarer, forsøkte Carmichael å få fram hvordan profesjonen så ut fra et mannsperspektiv. Da han spurte om mulige mannlige stereotypier, fikk Carmichael noen forventede resultater som ytterligere forsterket stereotypien av den homofile mannlige bibliotekar og den gammeldagse mannlige bibliotekar, som begge baserer seg på en stereotypi av feminine (eller svake) menn. Resultatene fra undersøkelsen gir imidlertid et mannsdominert, heteronormativt syn på bibliotekarprofesjonen. Bak intervjuobjektenes svar om den homofile mannlige stereotypien, ligger en frykt for å antas å være homofil eller å være for feminin ved å være i en feminin profesjon. Paul S. Piper og Barbara E. Collamer gjentok Carmichaels undersøkelse ti år senere i sitt arbeid ”Male Librarians: Men in a Feminized Profession” og fant at mannlige bibliotekarer er relativt komfortable i yrket, og at de dessuten ikke ser det som en ”kvinneprofesjon”.

Den mest effektive måten å bekjempe de negative effektene av bibliotekar-stereotypier er å arbeide iherdig for sosial rettferdighet for marginaliserte grupper. Å skape alternative forestillinger for å fortrenge tvilsomme stereotypier gjør faktisk situasjonen verre.

Kulturelle endringer
På 1950-tallet var bibliotekarprofesjonen i det som av noen blir omtalt som gullalderen. Offentlig støtte hadde vokst kraftig og bibliotekene ble i økende grad regnet som et supplement til den offentlige skolen. Den bibliotekfaglige litteraturen både merket seg og overså det faktum at kvinner, som utgjorde flertallet av bibliotekarprofesjonen på dette tidspunktet, oftere ble ansatt i deltidsstillinger enn menn, og ble betalt mindre og forfremmet sjeldnere enn menn. Disse forholdene begynte man å ta tak i med oppsvinget i feministiske perspektiver i bibliotekarprofesjonen på 1960- og 1970-tallet.

En gjennomgang av historien til bibliotekarprofesjonen og bibliotekar-stereotypier minner oss om at bibliotekene er en integrert del av det rådende kulturelle klima. Det blir noe virkelighetsfjernt over å diskutere bibliotekar-stereotypier slik de ser ut på overflaten, uten å ta hensyn til de bredere samfunnsmessige forholdene som både gjør dem mulig og forsterker dem. Dette skjer når nye (og like skadelige) stereotypier blir konstruert, noen ganger av bibliotekarer selv, for å erstatte de gamle.

Fordi større strukturelle ulikheter som kjønnsdiskriminering, rasisme og klasseforskjeller påvirker hvordan folkelige fortellinger om bibliotekarer etableres og opprettholdes, løser vi ikke problemet med bibliotekar-stereotypier ved å bedre den enkelte bibliotekars psykiske velvære. Det er viktig å erkjenne at stereotypi-trusselen virker inn i bibliotekarprofesjonen på grunn av den rasemessige, klassebaserte og kjønnsbaserte virkeligheten til den enkelte bibliotekar.

Den mest effektive måten å bekjempe de negative effektene av bibliotekar-stereotypier er å arbeide iherdig for sosial rettferdighet for marginaliserte grupper. Å skape alternative forestillinger for å fortrenge tvilsomme stereotypier gjør faktisk situasjonen verre. Til syvende og sist vil den offentlige oppfatningen endre seg. Men hvis vi ønsker å ha noen innflytelse på dette, må vi både slutte å bruke så mye energi på å passe på hvor kule vi framstår og legge mer energi i å være en profesjon som står for rettferdighet og likeverd mellom alle mennesker.

[Oversatt av Erling Bergan]


The Librarian StereotypeArtikkelen har stått i American Libraries, tidsskriftet til American Library Association, og er et utdrag fra boka ”The Librarian Stereotype: Deconstructing Perceptions and Presentations of Information Work” (2014).