Spill i bibliotek – underholdning og brukerperspektiv

Anders Grønning fremhever den type læringseffektivitet som spillteoretikerne snakker om. Når det spilles ute i det offentlige rom, får man i tillegg til selve spillet også den sosiokulturelle innfallsvinkelen. Ønsket om å fungere i fellesskapet hever motivasjonen for å lære, påpeker Grønning, som fremhever New Amigos som eksempel på språklige møter.

Anders Grønning

Anders Grønning er bibliotekarstudent ved Høgskolen i Oslo og Akershus. (Foto: Privat)

I Bibliotekaren 2/2017 hadde jeg en artikkel om spill i bibliotek. [«Et løft for spill som kultur», publisert også her på nettsidene, red.anm.]  Det jeg først og fremst prøvde å gjøre med den, som jeg innledningsvis nevnte i artikkelen, var å komme med en opplevelse av hvordan bibliotekene delte sine begrunnelser og erfaringer, og hvordan de stemte med mine oppfatninger som spillengasjert.

Som student ser jeg meg selv mer som en velinformert bruker enn en faglig kritiker når det gjelder hva som foregår i arbeidslivet. Dette var da også utgangspunktet for artikkelen min. Med ett bein på skolebenken, tenker jeg likevel at hvis man låser seg for mye i sine egne intensjoner, heller enn å ta hensyn til eventuelle reaksjoner, står man mer utsatt til for kritikk fra de stemmene som virkelig betyr noe. Vi har tross alt et parti i regjering hvorfra flere representanter har uttalt seg kritisk til biblioteket (Hansen, 2011), og særlig når det gjelder formidlingen av spill (NRK, 2009).

Hva brukerne trenger
For å kunne gi spillformidlingen et utgangspunkt som er lett gjenkjennelig og enkelt å forsvare, føler jeg vel at den i første rekke bør handle om hva brukerne trenger av biblioteket. Dette ble nok misforstått i den retning at jeg synes at markedet bør definere spillformidlingen, men selv om de to kan henge tett sammen på spillområdet, er det likevel et skille der i mine øyne. Når man snakker om brukere så finnes det for eksempel grupper som markedet kunne vært flinkere til å imøtekomme, og hvor bibliotekene kan spille en rolle. Dette vil jeg se nærmere på i denne artikkelen. Kildene jeg viser til kan illustrere hva jeg mener med å basere spillformidlingen på forskning.

Begrepet språkkafé
Brukerne jeg snakker om er spillerne av New Amigos. New Amigos er et språkspill og en struktur som lar folk møtes. Personlig hørte jeg første gang om New Amigos gjennom en liten notis hos Deichman. Siden dette ble annonsert som et spilltilbud, ble jeg nysgjerrig. Etter å ha satt meg mer inn i konseptet kom jeg også i kontakt med utvikleren bak New Amigos, og fikk vite mer om deres intensjoner. Jeg ble da overbevist om at jeg burde gjøre det jeg kunne for å hjelpe disse utviklerne å formidle spillet sitt overfor bibliotekene, og tok på meg en frivillig rolle som representant for den gode saken deres. De har derfor vært behjelpelige med materiell, kilder og info, men resten har utelukkende gått på beundring og gjensidig interesse. Etter å ha sjekket litt rundt for interesse og bevissthet om spillet, gikk jeg i gang med denne artikkelen.

New Amigos er et språkspill og en struktur som lar folk møtes som sidestilte parter, gjerne på biblioteket. Her er en gjeng spillere på Tøyen bibliotek i Oslo. (Foto: Lakki Patey)

New Amigos historie startet i 2000 da utvikleren, Lakki Patey, begynte å jobbe med sin visjon om kulturelle forskjeller som en styrke. Jo større avstand mellom kulturene, jo mer har de å tilføre hverandre mener han. Likeverdigheten som kreves mellom mennesker for å nå en slik erkjennelse, kan likevel være vanskelig å oppnå. Oftere er det slik at den ene parten kommer til den andre for å få hjelp med noe. Her trengte de altså et møtepunkt som sidestilte partene, og løsningen ble språket. Ser man for eksempel på arabisk er det rangert som et av de viktigste språkene å lære, ut fra jobb, studie og ferieformål (British council, 2014, s. 22). Denne rangeringen er objektiv, og uavhengig av eventuelle meninger om kulturen. Snur vi bordet og ser saken fra flyktningens perspektiv, kan New Amigos gjøre vedkommende til en ressurs fra dag én. I stedet for å sitte inaktiv opp mot året mens søknaden blir behandlet, kan man forberede seg på den obligatoriske norskopplæringen, og korte ned forløpet frem mot en jobb.

Større i Europa enn her hjemme
Fra et økonomisk perspektiv gir bibliotekene her noe tilbake til det nasjonale budsjettet, da døgnprisen for en flyktning i snitt er langt høyere enn for et spill (Schanche, 2011, s. 29). Slik kan bibliotekene vise betydningen av spill i bibliotek, i et språk politikerne forstår. Ute i Europa har spillet allerede høstet støtte fra politikere, og har en større funksjon enn her hjemme. Det har blitt tatt inn i varmen av språkinstitutt og skoler, har høstet den Europeiske språkprisen (Isaksen, 2016), vært nominert til årets spill i Nederland (Siste.no, 2006), gått som årlig konkurranse i tyske skoler (Deutsch-Russisches Forum, 2017), og til og med ved en anledning blitt brukt i dialog mellom Putin og Merkel. At vi ikke har sett noe tilsvarende her hjemme i Norge har trolig litt med timing å gjøre. Da spillet ble lansert, hadde ennå ikke bibliotekene noen formell møtestedsfunksjon, og språkkaféer i bibliotek fantes ikke.

Siden spillet var ment å skulle føre nye mennesker sammen, inngikk Lakki derfor samarbeid med offentlige kaféer om å sette opp et tilbud for fremmedspråklige der. Saken som den gang ble dekket av Aftenposten, har i ettertid blitt erklært av Språkrådet som opphavet til begrepet språkkafé. Siden Lakki hadde håp om å nå enda flere mennesker, sa han og samboeren opp leiligheten i Oslo for å prøve lykken ut i Europa. Her kjørte de rundt i bobil i tre år og etablerte språkkaféer, pratet med brukere, og polerte spillet sitt etter deres innspill. Nå, drøyt femten år senere, har møteplassformuleringen og den nye strategien mot bibliotek som læringsarena, gitt språkkaféene en formell rolle i biblioteket. Dermed har også New Amigos fått et nytt potensiale i hjemlandet.

Når det spilles ute i det offentlige rom, får man i tillegg til læringseffekten den sosiokulturelle innfallsvinkelen, hvor ønsket om å fungere i fellesskapet hever motivasjonen for å lære, påpeker Anders Grønning. Her fra Hitra bibliotek. (Foto: Lakki Patey)

En gjenforening med biblioteket og språkkaféene
Språkkaféer begynner å bli ganske vanlig. Det er imidlertid ikke alle av dem som har New Amigos. Kanskje tenker noen at New Amigos er et alternativ til språkkafèen, eller at det er for ressurskrevende å drive, men ser man nærmere på de to er det heller snakk om et ganske naturlig ekteskap. Språkkaféen bygger på en tydelig norsk setting, ledet av frivillige. Med New Amigos er målet naturlige møter mellom likemenn. Slik sett trekker det gjerne til seg yngre mennesker, åpne for nye språk og måter å lære på, som studenter.

Kanskje har man hørt om bibliotek som har tatt til seg New Amigos, som Trondheim, Tøyen, Bergen, og sett bilder fra møtene med bord fulle av folk. En vanlig tanke kan da være at dette kun er noe for storbyene, som har mange innvandrere. Da er det verdt å huske at hele poenget med New Amigos er at innvandrernes bidrag til nordmenn skal være like verdifullt. Det trengs tross alt kun en håndfull fremmedspråklige for å utdanne et lokalsamfunn av nordmenn i spansk eller arabisk. Slik har selv mindre bibliotek som Andenes og Steinkjer funnet en bruk for New Amigos. Strukturen betyr at brukerne kan klare seg på egen hånd så snart kontakten er etablert, så det egner seg også godt for bibliotek med få frivillige.

Den uformelle praten
Denne strukturen er også relevant for læringen. På språkkafeen blir man gjerne møtt med et nytt innhold og nye personer fra gang til gang. Dette er positivt for de som søker den uformelle praten, men i mindre grad for de som vil utvikle språkferdighetene systematisk. I min egen tid på språkkafé, så jeg flere som fulgte et språkopplæringskurs utenfor biblioteket, men som tok med seg oppgaver inn for å få hjelp. Målet deres handlet slik sett først og fremst om språk, men på språkkaféen kan man ikke velge bort snakk om arbeid og høytider, dersom det står på planen. Selv om jeg også møtte folk som virket å ha stort utbytte av disse temaene, ser jeg også at det kan virke forstyrrende på den som vil øve på grammatikk – særlig siden lærebøkene i norsk for innvandrere også tar for seg de samme temaene.

Her kan New Amigos være et supplement på to måter. Først fordi spillet gir et grunnvokabular å bruke på språkkafé. Deretter fordi det lar brukeren ta strukturerte steg mot nivå B1, som er målet for mange innvandrere. Jeg så flere som kom uten å kunne noe norsk, og jeg hadde heller ingen forutsetninger for å forstå dem. Det eneste redskapet for å lede dem inn i en samtale ble da forslag på engelsk og improvisert tegnspråk. Jeg så ingen som gikk, men lurte samtidig på hvor mange som satt hjemme og ikke hadde mage til en slik læringskurve. Forskning på språkkaféer har nemlig vist at trygghet er en faktor for læring (Gilst, 2010, s. 78–80).

Æresbegrep og like premisser
Det samme gjelder maktbalansen, som i dag er slik at nordmannen gjerne fremstår som lærer eller hjelper. For mange er nok dette en kjærkommen utstrakt hånd, men man kan også tenke seg at det er problematisk for innvandrere som ikke ønsket å flytte, som hadde høy stilling i hjemlandet, eller kulturer hvor æresbegrepet står sentralt. I alle tilfelle burde vi ha arenaer som skaper møter på like premisser. Ikke bare for bibliotekenes del, men for Norge som demokratisk nasjon, og signalene vi sender om integrering. At vi bruker ressurser på et slikt tilbud, uttrykker på en tydelig måte at «kulturen din har jeg faktisk bruk for» – en fin markering i de tider vi lever i, med store murer og grensepolitikk på agendaen.

New Amigos

Avgjørende for å kunne si at spillet står på egne bein, er muligheten for å spille uten en fremmedspråklig til stede. Til dette formålet har utviklerne laget en egen «logisk» fonetisk uttale som gjør det mulig for nordmenn å lære hverandre arabisk uttale på et grunnleggende nivå. (Foto: Lakki Patey)

Spillformidling og læringsarena
Den siden av New Amigos som det kanskje snakkes minst om, er rollen det har som spill. Læringsspill har gjerne ord på seg for å sukre kunnskapen med underholdning, men her er gangen motsatt. Som tidligere spillanmelder med erfaring hovedsakelig fra kommersielle spill, er jeg imponert over hvor mange fengende mekanismer de har greid å flette inn i dette, på overflaten, enkle spillet.

I kjernen ligger en slags blanding av geni og ludo. I første runde skal man oversette fra målspråket til sitt eget. Greier man utfordringen, vinner man kortet og er ett steg nærmere reiserunden. Her skjer oversettelsen motsatt vei. Underveis er progresjon og repetisjon tilpasset for å gi en dynamisk spillopplevelse. Når jeg feilet, kom kortene fortere tilbake i bunken og ga meg et nytt forsøk. Når jeg lyktes, kunne jeg prøve meg på enda et kort, eller kanskje stjele et fra motstanderen. Mellom oversettelse og uttale, fikk jeg også bryne meg på kulturelle spørsmål, som geografi, på et medfølgende kart.

Avgjørende for å kunne si at spillet står på egne bein, er muligheten for å spille uten en fremmedspråklig til stede. Til dette formålet har utviklerne laget en egen «logisk» fonetisk uttale som gjør det mulig for nordmenn å lære hverandre arabisk uttale på et grunnleggende nivå, noe jeg personlig har prøvd, og hatt stor glede av. Det skyldes ikke minst spenningen som oppstod når jeg plutselig skulle prestere på et fremmed språk overfor noen jeg ikke kjente. Måten dette aktiverte fokuset mitt på, gjør faktisk at jeg husker den første spansken min nå en måned senere.

Dette er akkurat den type læringseffektivitet som spillteoretikerne prater om, og når det spilles ute i det offentlige rom, får man i tillegg den sosiokulturelle innfallsvinkelen, hvor ønsket om å fungere i fellesskapet, hever motivasjonen for å lære (Johnston, 2016, s. 3–4). Spillopplevelsen jeg delte med motstanderen sitter da også like godt igjen som læringen. Jeg ble veldig oppmerksom på de vennlige forslagene hans, og ville instinktivt gjøre meg nytte av dem i neste runde. Han var respektfull og hjelpsom, jeg ville være respektfull og hjelpsom. Det noe uvanlige her er, tross alt, at man hjelper hverandre med å vinne. Slike opplevelser kan det da heller ikke bare være jeg som har hatt, hvis man ser på oppmøtet hos bibliotekene som bruker det.

Bibliotekene som signalbygg
En av de største utfordringene jeg har hørt om fra spillansvarlige under arbeidet med bacheloroppgaven, er hvor personavhengig spillformidling er nå i dag. På litteratur har bibliotekene blitt sterke gjennom å stå sammen om innkjøpsavtaler, samarbeidsnettverk og driftssystemer. Dette har da også vært viktige elementer i tre av de største satsningene på spillområdet, deriblant «Et løft for spill i bibliotek». En slik funksjon kan være å uttrykke etterspørsel på brukernes vegne. Ser man på New Amigos, finnes det foreløpig i 30 språkkombinasjoner, men kun ni versjoner av dem er utviklet mot norsk. Hva da for eksempel med det store flertallet av polske innvandrere, der flere blir stående som ufaglærte i lavtlønnede yrker? Eller filippinske aupair som ønsker å utvide oppholdet sitt med studier og arbeid? Utviklerne vurderer stadig slike muligheter, og en tigrinja-utgave er på vei. Det er også en digital versjon hvor man kan spille på tvers av landegrenser.

For at alle de store innvandrergruppene skal få et likestilt tilbud, må det likevel en felles innsats til. Det gjelder ikke minst om vi skal få på plass en skolekonkurranse slik Tyskland har greid. Om man hadde greid å stable på fote en slik kampanje, så kunne man virkelig ha snakket om modellbibliotek, og bibliotek som signalbygg. Det er sikkert begrensninger her i ressurser og lignende, som jeg som student ikke kan eller bør uttale meg om, men intensjonen er så god som den kan få blitt, og med tanke på reaksjonene brukerne allerede har gitt, må vel dette være en sak verdt å jobbe for..

Denne artikkelen er ment å tilby et brukerperspektiv, kombinert med et blikk fra sidelinjen mellom skole og arbeidsliv. For å gi et grundigere innblikk i bibliotekenes perspektiv, vil jeg i neste utgave av Bibliotekaren intervjue de ansvarlige ved en av de mest aktive New Amigos-bibliotekene: Bergen Offentlige. Ønsker du allerede å se nærmere på New Amigos, og hvordan du kan bruke det i ditt bibliotek, sjekk ut denne lenken: http://pages.newamigos.com/new-amigos-nor-ara-for-bibliotek-1/

Litteratur:

  • British council. (2014). Languages for the future: Which languages the UK needs most and why (Languages for the future). UK.
  • Deutsch-Russisches Forum. (2017). Bundescup -Spielend Russisch lernen-. Hentet 20. mars 2017, fra http://www.spielendrussisch.de/
  • Gilst, A. V. (2010). Perceptions of voulenteer roles in English conversation circles. TESL Canada Journal, 28(1).
  • Hansen, C. B. (2011, juli 8). Vil ha avgift på bibliotek. Hentet 20. mars 2017, fra http://www.dagbladet.no/a/63553433
  • Isaksen, R. (2016). Pris til norsk-arabisk språkspill / Nyheter fra SIU / For media / siu SIU. Hentet 20. mars 2017, fra https://www.siu.no/For-media/Nyheter-fra-SIU/pris-til-norsk-arabisk-spraakspill
  • Johnston, J. (2016). The use of conversation-based programming in public libraries to support integration in increasingly multiethnic societies. Journal of Librarianship and Information Science, 11(1).
  • NRK.no (2009, mai 22). – Bibliotek bør holde seg til bøker. Hentet 20. mars 2017, fra https://www.nrk.no/kultur/–bibliotek-bor-holde-seg-til-boker-1.6620325
  • Schanche, P. (2011). Inntekter og utgifter for kommuner som bosetter flyktninger (No. 7139). Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.
  • Siste.no. (2006). Norsk spill nominert til pris. Hentet 19. mars 2017, fra http://bit.ly/2ndf2nu