Søkesystem på parti med dyslektikere?

Hva skjer når brukere med lese- og skrivevansker møter bibliotekenes nulltoleranse for skrivefeil? Gerd Berget har tatt doktorgrad på "Search and find? An accessibility study of dyslexia and information retrieval". Her tar hun oss gjennom forskningen sin.

Førsteamanuensis Gerd Berget ved Institutt for arkiv-, bibliotek- og informasjonsfag ved Høgskolen i Oslo og Akershus disputerte 23. september til doktorgraden på temaet: "Search and find? An accessibility study of dyslexia and information retrieval". (Foto: Erling Bergan)

Førsteamanuensis Gerd Berget ved Institutt for arkiv-, bibliotek- og informasjonsfag ved Høgskolen i Oslo og Akershus disputerte 23. september til doktorgraden på temaet: «Search and find? An accessibility study of dyslexia and information retrieval». (Foto: Erling Bergan)

Faglige databaser og bibliotekkataloger er viktige kilder for akademisk litteratur. Studenter benytter i stadig større grad søkesystemer som Google, og har tillit til at de finner «alt» der. Søkemotorer har som regel enkle søkegrensesnitt, bestående av en søkeboks og en knapp. Man kan søke i fulltekst, og systemene har ofte høy toleransegrense for stavefeil. Google tilbyr også hjelpemidler, som en autofullfør-funksjon, som foreslår søkestrenger etter hvert som brukerne skriver inn søket sitt.

Søkemotorene er enkle å søke i, og studenter vil ofte oppleve å finne noe relevant informasjon der. Likevel erstatter de på ingen måte bibliotekenes ressurser, som i langt større grad bidrar med akademiske tekster. Studenter må derfor også bruke bibliotekkataloger og artikkeldatabaser for å finne pensumstoff og kilder til skriftlige arbeider. Slike søkesystemer har ofte mer avanserte søkegrensesnitt. Disse basene tilbyr som regel ikke fulltekstsøk, men søker i metadata som forfatternavn, titler og emneord. Det stiller litt andre krav til brukernes søkeferdigheter.

Selv om noen databaser tilbyr synonymkontroll og autoritetsregistre, er det større krav til brukerne om å anvende søkeord som samsvarer med databasens språk. Bibliografiske databaser har også ofte et relativt lavt toleransenivå for skrivefeil, og tilbyr gjerne ikke funksjoner som autofullførlister. Slike systemer krever godt utviklede lese- og skriveferdigheter.

En gruppe som ofte strever med lesing og skriving er dyslektikere. Spørsmålet er da, hva skjer når dyslektikere møter bibliotekenes nulltoleranse for skrivefeil?

Bakgrunn
Dyslektikere strever ofte med å bruke biblioteket, både med å fysisk finne frem i samlingen samt å søke i databasene. Et økende antall studenter med dysleksi begynner på høyere utdanning. Studenter er avhengig av biblioteket og tilgang til fagstoff for å kunne gjennomføre utdannelsen sin. Utilgjengelige bibliotek kan dermed bli et stort hinder for å gjennomføre en utdanning. Det er derfor behov for mer tilgjengelige søkesystemer.

Det er forsket lite på hvordan dysleksi påvirker informasjonssøk, og det har dermed vært usikkert hvordan man utformer best mulige søkesystemer for dyslektikere. Dette var noe av bakgrunnen for doktorgradsprosjektet «Dysleksi, informasjonssøk og mestring». Målet var å få svar på spørsmål som: Bruker dyslektikere lenger tid på å formulere søkestrenger enn personer uten dysleksi? Formulerer de kortere søkestrenger? Staver de mer feil? Er de mer avhengige av eksterne hjelpemidler? Kunnskap om slike aspekter av søkingen er vesentlige for å kunne si noe om hvordan man best utvikler søkesystemer for dyslektikere.

Studien inkluderte 40 studenter, 20 med dysleksi og 20 i en kontrollgruppe. Det ble gjennomført tre eksperimenter, der ett av dem brukte en bibliotekkatalog. Deltakerne ble bedt om å løse ti søkeoppgaver i Bibsys Ask, som var det mest brukte søkesystemet i fagbibliotek i Norge da studien ble gjennomført. Selv om Bibsys Ask ikke lenger er i bruk, sier resultatene noe om generell atferd, og kan derfor overføres til andre systemer, som Oria og Bibliofil. Det var forventet at dysleksi kunne påvirke søkeatferden og søkeprestasjonene, men det var uklart hvordan og i hvilken grad.

Search and find-bokaDysleksi og søk
Dysleksi er en lærevanske som finnes i minst 5 – 10 % av befolkningen. Det er imidlertid antatt at så mange som 15 – 20 % kan ha en eller annen form for dysleksi. Det er uklart hva som er årsaken til dysleksi, men det er en enighet om at det kan kobles til en svikt i det fonologiske systemet. Dysleksi påvirker som regel aktiviteter knyttet til lesing og skriving, men de fleste har også redusert arbeidsminne, konsentrasjonsvansker og problemer med hurtig benevning. Sistnevnte refererer til evnen til å koble for eksempel objekter til et verbalt innhold, med andre ord å relativt raskt huske hva en ting heter. Vansker knyttet til dysleksi varer hele livet, også i voksen alder og etter at man har lært å lese og skrive.

Informasjonssøk krever en rekke kognitive ferdigheter. For eksempel vil det være vesentlig med gode benevningsevner for å formulere effektive og gode søkestrenger. Når systemet ikke tilbyr hjelpefunksjoner som autofullfør, blir dette ekstra viktig. Det er også behov for gode staveferdigheter når man søker i systemer med lav toleranse for feil. Gode leseferdigheter kreves når man skal evaluere lange trefflister.

Et godt arbeidsminne er også en viktig forutsetning for en effektiv søkeprosess, blant annet fordi det er vesentlig å huske hva man allerede har søkt på eller kunne bruke nye termer man har kommet over underveis i søkingen. Mange av disse kognitive ferdighetene er som nevnt nedsatt hos personer med dysleksi. Derfor kan dysleksi ha potensielt stor negativ påvirkning på søkeferdigheter og søkeprestasjoner, særlig i systemer uten hjelpefunksjoner og med lav toleranse for skrivefeil.

Dyslektikere har fått liten oppmerksomhet i studier om søkeatferd, og vi vet derfor lite om hvordan dysleksi påvirker søking. Slik kunnskap er viktig for å kunne utforme gode retningslinjer for denne brukergruppen, slik at bibliotekene blir mer tilgjengelige.

Metode

Deltakerne
Studien inkluderte 40 studenter, 20 hadde dysleksi og 20 utgjorde en kontrollgruppe. Deltakerne i kontrollgruppen var satt sammen slik at de samsvarte med dysleksigruppen i forhold til kjønn, alder, studieretning og studieår. Dysleksidiagnosen var dermed det eneste som skilte de to gruppene.

Deltakergruppen bestod av 60 % kvinner og 40 % menn i alderen 19-40 år med en gjennomsnittsalder på 24 år. Studentene gikk på enten bachelor- eller masterprogrammer med et gjennomsnittlig studieår på 2,4 for begge gruppene, altså nesten halvveis med andre året på et bachelorstudium. Deltakerne kom fra en rekke ulike utdanninger, som sykepleie, ingeniørfag og forskjellige humanistiske og samfunnsfaglige emner. Studenter fra bibliotekutdanningen var ikke med, på grunn av den omfattende søkeopplæringen de får i sitt studieprogram. Av alle deltakerne var det 8 dyslektikere og 9 i kontrollgruppen som hadde fått formell opplæring i søking. Gruppene hadde omtrent like mye søkeerfaring.

Alle deltakerne ble screenet med en dysleksitest for å være sikker på at alle var plassert i riktig gruppe. Det er ikke uvanlig at personer kan ha dysleksi uten å selv være klar over det, så det var viktig å sørge for at ingen i kontrollgruppen tilhørte denne kategorien. Det ble også gjennomført en synstest, for å forhindre at nedsatt syn skulle påvirke resultatene.

Prosedyre
Deltakerne løste ti forhåndsdefinerte søkeoppgaver i Bibsys Ask. Instruksjoner ble gitt gjennom forhåndsinnspilte lydfiler. Dette ble gjort for å unngå at brukerne skulle se riktig staving av søkeordene, og for å motvirke ordavkodingsfeil i dysleksigruppen. I tillegg fikk deltakerne se et bilde som var illustrerende for oppgaven samt oppgavenummeret, så de selv kunne følge progresjonen underveis (se Figur 1). Studentene ble bedt om å gjennomføre første og siste søk i Bibsys for hver oppgave, men fikk bruke andre ressurser underveis i søkingen ved behov.

figur1-gberget

Figur 1: Stimuli til oppgave 3

Søkesystemet
Det enkle søkegrensesnittet i Bibsys Ask ble brukt for alle oppgavene (se Figur 2).

figur2-gberget

Figur 2: Enkelt søk i Bibsys Ask, gjengitt med tillatelse

Bibsys Ask (nå erstattet av Oria) var en bibliografisk database brukt av fag- og forskningsbibliotek i Norge, i tillegg til en rekke andre institusjoner. Databasen hadde ingen toleranse for skrivefeil og tilbød ingen søkehjelp. Ved null treff ga systemet kun beskjed om at brukeren måtte modifisere eller korrigere termer hvis søket ga null treff (se Figur 3).

figur3-gberget

Figur 3: Tilbakemeldinger fra Bibsys Ask ved null treff, gjengitt med tillatelse

Deltakerne ble bedt om å løse ti forhåndsdefinerte søkeoppgaver på norsk (se Tabell 1). Ved å gi deltakerne identiske oppgaver ble det mulig å sammenligne de to gruppene direkte i forhold til for eksempel søketider og antall søketermer. Alle ble gitt oppgavene i samme rekkefølge med økende vanskelighetsgrad. Mange dyslektikere har lav selvtillit, og blir lett usikre og stresset i testsituasjoner. De mest utfordrende oppgavene ble derfor gitt til sist for at ikke deltakerne skulle miste motet underveis og gi opp før alle oppgavene var løst.

 

Oppgave Oppgavetekst Forventede søkeord
1 Finn et dokument om Vigelandsparken? Vigelandsparken
2 Hvilket år ble boken «Helleristninger i Hedmark og Oppland» publisert? helleristninger
Hedmark
Oppland
3 Finn en bok skrevet av Sigrid Undset om Kristin? Sigrid
Undset
Kristin
4 Finn et dokument om sceneteknikk og lyssetting? sceneteknikk
lyssetting
5 Finn et dokument om digital mobbing? digital
mobbing
6 Hvem har skrevet bøkene om Albert og Skybert? Albert
Skybert
7 Finn en bok om norske vinnere av Nobels fredspris norske
vinnere
Nobels
fredspris
8 Finn en bok om Knut Hamsun og nazismen? Knut
Hamsun
Nazisme
9 Finn et dokument om kvinner i Algerie Kvinner
Algerie
10 Finn et skuespill skrevet av William Shakespeare? William
Shakespeare

Tabell 1: Søkeoppgaver og forventede søketermer


Oppgavene var basert på kjønnsnøytrale, generelle emner, og var ikke relatert til noen av studieprogrammene. Ett relevant dokument var tilstrekkelig for å besvare hvert spørsmål. Oppgavene inneholdt ord med karakteristikker som ofte er vanskelige for dyslektikere, som sammensatte ord (fredspris), doble konsonanter (Oppland), konsonantklynger (helleristninger), tause vokaler (Algerie) og ord med store avvik i uttale og staving (Shakespeare). Oppgavene var antatt å være vanskeligere for dyslektikerne enn kontrollgruppen uten dysleksi.

Resultater
Hovedresultatene fra studien er oppsummert i Tabell 2. Dyslektikerne brukte langt mer tid på hver oppgave enn kontrollgruppen. De formulerte også mange flere søk for hver oppgave, både i bibliotekkatalogen og i andre søkekilder. Alle de eksterne søkene ble gjennomført i Google, med unntak av en student med dysleksi som også brukte en ordbok på nettet.

 

Dysleksigruppen Kontrollgruppen
Søketid per oppgave (s) 48 29
Totalt antall søk per oppgave 2,5 1,7
Antall søk i Bibsys per oppgave 2,1 1,6
Antall søk i eksterne kilder per oppgave 0,4 0,1
Andel av søkestrengene med skrivefeil 44 % 26 %

Tabell 2: Oppsummering av resultater fra søkene


Studentene med dysleksi stavet mye mer feil enn kontrollgruppen. Dyslektikerne hadde feil i hele 44% av søkestrengene. Til sammenligning hadde studentene uten dysleksi feil i 26% av søkene.

Brukerne med dysleksi inkluderte også færre termer i søkestrengene enn kontrollgruppen. Det var imidlertid ikke forskjeller i lengde på det første eller siste søket per oppgave, så her lå forskjellene i de mellomliggende søkestrengene.

Deltakerne brukte litt ulike strategier når søkestrenger ikke ga resultater, for eksempel ved å bruke eksterne nettsider som hjelpemiddel eller ved å modifisere søkene ved å endre antall søkeord, forandre på stavingen eller erstatte ord. Den eneste strategien som ble brukt betydelig mer av dysleksigruppen var søk i eksterne nettsteder (primært Google), for å finne riktig stavemåte.

Hva sier resultatene om biblioteksystemenes tilgjengelighet?
Dyslektikere både skriver og leser som regel saktere enn brukere uten dysleksi, og har også ofte flere stavefeil. Det var derfor antatt at dyslektikerne ville bruke mer tid på hver oppgave enn kontrollgruppen. Denne hypotesen ble bekreftet. De økte søketidene kan hovedsakelig forklares med flere søk i Bibsys og hyppige oppslag i eksterne søkekilder. Det er derfor rimelig å anta at mer tilgjengelige søkegrensesnitt kan redusere søketidene for brukere med dysleksi.

Det var flere grunner til at dysleksigruppen formulerte flere søk enn kontrollgruppen. I noen tilfeller var resultatlistene for lange (på grunn av for upresise søk) eller de inneholdt ikke det materialet brukerne lette etter. I tillegg var det et høyt antall skrivefeil, som gjorde at mange søk resulterte i null treff. Disse funnene indikerer at dysleksi har en negativ effekt på søkeprestasjonene i systemer med lav toleranse for skrivefeil og mangel på hjelpefunksjoner.

Det var forventet at dyslektikerne ville formulere kortere søkestrenger enn kontrollgruppen. Det var antatt at lavere skrivehastighet og større sannsynlighet for skrivefeil ville gjøre at brukerne formulerte så korte søk som mulig. Dette kunne både redusere søketiden og antall feil. Dyslektikerne formulerte kortere søk enn kontrollgruppen, primært i de mellomliggende søkene, men ikke i første og siste søk for hver oppgave. Det tyder på at dyslektikere og ikke-dyslektikere søker med omtrent likt presisjonsnivå, som vil gi relativt like resultatlister.

Lengden på søkestrengene påvirker både dokumentmengden og selve innholdet i resultatlistene. Presisjon og fullstendighet refererer til søkesystemets evne til å gjenfinne relevante dokumenter. Det er imidlertid et motsetningsforhold mellom disse målene. Korte og generelle søk resulterer i lange, upresise trefflister, mens lengre og mer spesifikke søk gir høyere presisjon. For brukere med lesevansker kan det være en fordel med høy presisjon, slik at lengden på resultatlisten reduseres og det er større sannsynlighet for at de mest relevante dokumentene rangeres høyt opp.

Flere dyslektikere brukte søkefunksjonen i selve nettleseren for å finne det de lette etter i resultatlisten istedenfor selv å lese gjennom all teksten. Denne atferden kan være et forsøk på å redusere arbeidsbelastningen, og samtidig løse motsetningsforholdet mellom fullstendighet og presisjon. Søketaktikken kan også indikere et behov for en annen utforming av trefflistene i søkesystemene, for å bedre imøtekomme brukere med dysleksi.

Det var mange mellomliggende søkestrenger som var kortere i dysleksigruppen enn kontrollgruppen. Det så ut til at studentene brukte en elimineringsmetode for å finne skrivefeilen, for eksempel:

Q1-1: «knut hamsun nasismen»,
Q1-2: «knut hamsun»,
Q1-3: «knut hamsun nazismen».

I dette eksemplet fjernet brukeren ett ord i Q1-2 for å verifisere stavingen av forfatternavnet før emneordet ble inkludert med en annen stavemåte. En lignende tilnærming ble brukt i flere søk, men i noen tilfeller inkluderte brukeren ett og ett ord før de til slutt ble kombinert:

Q2-1: «Sigrid Unseth»,
Q2-2: «Unset»,
Q2-3: «Kristin»,
Q2-4: «Kristin Unset».

Eksemplene over viser at mangelen på hjelpemidler under søkingen og en lav toleranse for feil kan føre til et langt høyere antall søk som er nødvendige for å løse en oppgave. Systemet kunne for eksempel ha gitt brukeren mer utfyllende informasjon ved null treff, som «null treff i databasen for termen Unseth» som en respons på Q2-1. I eksemplet over ville det ha fjernet behovet for søk Q2-2 og Q2-3 og ville ført til en halvering av antall søk.

Dyslektikerne hadde langt flere feil enn kontrollgruppen. Antallet feil økte i sammenheng med lengden på søkestrengen. Dette var forventet, siden et høyere antall søkeord øker sannsynligheten for at det oppstår skrivefeil. Stavefeilene kom som regel i forbindelse med vanskelige eller ukjente ord, som helleristninger og Algerie. Problemene med slike ord kunne vært redusert dersom systemet hadde tilbudt en autofullførfunksjon. Flere studenter i begge grupper trakk frem mangelen på et slikt verktøy som et av de største problemene med bibliotekkatalogen. Autoritetsfiler kan løse enkelte slike utfordringer. I søk på Hamsun og Shakespeare så det ut til at autoritetsfiler var til hjelp, for her fikk brukere enkelte ganger treff på tross av at navnet ikke var stavet likt som i katalogposten.

Til tross for mangelen på hjelpefunksjoner, ser det ut til at toleransenivået for feil var det største problemet for dyslektikerne. Dette ble særlig tydelig i det høye antallet søk som ble gjort i Google, der deltakerne fikk relevante treff på tross av feilstavede søkestrenger. En bruker fikk for eksempel treff med søket «helerystninger i hedemark og oppland», som inneholdt tre skrivefeil. Dette er også i tråd med flere av dyslektikernes uttalelser om at de ofte søkte i Google først, for deretter å kopiere og lime søkeordene inn i bibliotekkatalogen. Dette ble også gjort i dette eksperimentet, spesielt i oppgaver med litt krevende ord, som Shakespeare, der mange av studentene gikk rett til Google uten engang å forsøke å Bibsys Ask.

Flere studenter begrunnet bruken av Google med tidligere erfaringer med mislykket søking i biblioteksystemet. Uten denne strategien ville antallet søk med skrivefeil sannsynligvis vært enda høyere enn resultatene viser. At så mange studenter brukte Google som ordbok tyder også på at de synes det er enklere å bruke søkemotoren enn å gå til nettbaserte referanseverk. Noen deltakere nevnte at de som regel brukte Google enda mer enn i dette eksperimentet, fordi de fulgte instruksjonene om å forsøke å løse oppgaven i Bibsys først. Bruken av Google ville dermed mest sannsynlig vært enda mer utbredt dersom de hadde søkt slik de normalt gjorde.

En høy toleranse for feil kan med andre ord potensielt redusere eller motvirke effekten av dysleksi. Det er imidlertid viktig å være klar over at dyslektikere ofte har andre typer skrivefeil enn brukere uten dysleksi. Det bør derfor implementeres programvare som også fanger opp disse feilene. Slik teknologi finnes allerede i annen programvare, og bør derfor være relativt enkelt å inkludere i bibliotekenes søkesystemer. Deltakerne uten dysleksi gjorde feil i omtrent en fjerdedel av søkene, noe som tyder på at en større toleranse for feil også ville gagne denne brukergruppen.

Totalt 19 dyslektikere og 13 i kontrollgruppen søkte i Google når de fikk null treff i Bibsys istedenfor å modifisere søket i katalogen. Flere av deltakerne løste imidlertid selv feilene da de skrev søket inn i Google. De kunne dermed løst oppgaven direkte i Bibsys istedenfor å gå til Google. Dette kan tyde på at brukerne ikke vil bruke mye tid på å lete etter feil, men går heller direkte til det systemet de foretrekker å søke i.

Brukerne stolte relativt ukritisk på forslagene fra Google. I to søk etter norske vinnere av Nobels fredspris fikk brukerne forslaget «norske nobel vinnere» av Google, som ble kopiert og limt inn i Bibsys. I dette tilfellet ga det feil i Bibsys, som hadde brukt termene «norske nobelvinnere». Brukerne forstod ikke dette, og fortsatte å søke med denne søkestrengen lenge før de oppdaget feilen. Dette viser at i en del tilfeller vil ikke strategien med å kopiere direkte fra hjelpefunksjonen til Google nødvendigvis fungere i en katalog som ikke søker i fulltekst.

Oppgaven med Nobels fredspris viste seg å gi mange utfordringer, og flere av brukerne med dysleksi strevde med å formulere søkestrenger som samsvarte med metadataene. En dyslektiker formulerte hele ni søk før vedkommende fikk riktig treff. Selv om flere av søkestrengene ikke var feilstavet, ga det likevel ikke relevante treff, noe som forvirret brukeren og resulterte i mange forsøk før riktig dokument var inkludert i trefflisten:

Q3-1: «nobelsfredspris»,
Q3-2: «alfred nobel»,
Q3-3: «norske fredsprisvinnere»,
Q3-4: «fredsprisvinnere»,
Q3-5: «norskeprisvinnere»,
Q3-6: «norske nobel vinnere»,
Q3-7: «norske nobelvinnere»,
Q3-8: «norske vinnere av norbels fredspris»,
Q3-9: «norske vinnere nobels fredspris»

Forandring av staving var en av de mest brukte strategiene i begge gruppene. Dyslektikerne virket særlig bevisste på feil relatert til doble konsonanter og sammensatte ord, og endret søkene i henhold til det, for eksempel:

Q4-1: «scene teknikk»,
Q4-2: «sceneteknikk».

En annen student prøvde ulike stavemåter basert på doble konsonanter samt nd- og dt-lyden, som også kan være vanskelige for dyslektikere:

Q5-1: «Sigrid Undsett»,
Q5-2: «Sigrid Unsett»,
Q5-3: «Sigrid Unnsett»,
Q5-4: «Sigrid Unnsedt» (…)

Dersom systemet hadde foreslått søkestrenger i dette tilfellet, ville det sannsynligvis ha hjulpet dyslektikerne mye. En annen strategi deltakerne brukte var å erstatte enkeltord med andre ord som de anså som enklere å skrive. Dette var særlig tydelig i oppgaven med Albert og Skybert (oppgave 6). På denne oppgaven søkte 25% av dyslektikerne med «Albert Åberg», til tross for at ordet Åberg ikke var inkludert i oppgaven. Her brukte studentene kunnskaper om emnet for å unngå en vanskelig term. Flere kommenterte også etterpå at dette var et helt bevisst valg for å unngå å stave Skybert. Samme strategi ble brukt av 25 % i kontrollgruppen. Dette tyder på at erstatning av vanskelige ord er en vanlig strategi, ikke bare blant brukere med dysleksi.

Taktikken med å bytte ut ord ble også brukt i mellomliggende søk. For eksempel strevde en av dyslektikerne med å finne boken «Helleristninger i Hedmark og Oppland», og byttet ut ordet Hedmark, da det viste seg å være vanskelig å stave:

Q6-1: «helleristinger»,
Q6-2: «helleristinger hedmark»,
Q6-3: «helleristinger hedemark»,
Q6-4: «helleristinger i oppland»

Strategien med å erstatte ord vil ikke alltid fungere like godt i bibliografiske databaser som i fulltekstdatabaser på grunn av høyere krav til samsvar mellom søkestrengene og dokumentrepresentasjonene. Her kan imidlertid synonymkontroll og tesauri hjelpe brukerne, slik at de kan anvende denne søkestrategien. Det ser ut til å være til stor hjelp for alle typer brukere at de selv kan ha litt større kontroll med hvilke ord de skal søke med.

Flere dyslektikere nevnte at de ofte endte opp med å spørre om hjelp fra en bibliotekar. En bruker hadde gitt helt opp å søke i bibliotekkatalogen, og ba alltid om hjelp. Dette er i samsvar med forskning som viser at dyslektikere er mer avhengige av hjelp på biblioteket enn andre, særlig studenter med dysleksi. Det er imidlertid en utfordring for biblioteket at mange dyslektikere er redde for å spørre bibliotekarene fordi de har dårlig selvtillit, og ikke vil avsløre at de ikke klarer å bruke katalogen eller navigere i hyllesystemet. Man får dermed en situasjon der de brukerne som kanskje trenger bibliotekarene mest er de som vil bruke dem minst. For disse studentene blir bibliotekene dermed ekstra utilgjengelige.

Konklusjon
Resultatene fra denne studien indikerer at dyslektikere strever med å bruke søkesystemer uten hjelpefunksjoner og med lav toleranse for feil. Dyslektikerne brukte mer tid, formulerte flere søk, formulerte kortere søk og skrev mer feil enn kontrollgruppen. De var også mer avhengige av eksterne kilder som Google for å klare å løse oppgavene. Det ser imidlertid ut til at dersom man implementerer funksjoner som reduserer kravet til korrekt stavede søk, kan den negative effekten av dysleksien reduseres eller fjernes.

Basert på dette søkeeksperimentet ser det ut til at følgende funksjoner bør inkluderes for at bibliotekenes søkesystemer skal være tilgjengelige for brukere med dysleksi:

  • Tilbakemelding om hvilken del av søkestrengen det ikke er match for i basen (for eksempel «Ingen treff på termen Unseth»)
  • Foreslå termer når ord er stavet feil («Mente du Undset?»)
  • Synonymkontroll (slik får brukerne mulighet til å unngå ord som er vanskelige å stave)
  • Foreslå termer mens brukerne skriver (autofullfør)
  • Høy toleranse for skrivefeil, inkludert et system for tolking av skrivefeil som typisk gjøres av dyslektikere

Brukere uten dysleksi skriver også mye feil når de søker. Tidligere forskning viser at det å formulere søk er den vanskeligste delen av søkeprosessen, og at det er vanlig at 10 – 15 % av søkestrenger generelt inneholder feil. I denne studien var tallet enda høyere, også for ikke-dyslektikere. Det kan henge sammen med at oppgavene var formulert slik at de inneholdt ekstra mange ord som var potensielt vanskelige å stave.

Skrivefeil kan oppstå av mange ulike grunner, for eksempel om man skriver for fort, på et uvant tastatur, søker med ukjente ord eller dersom brukeren er trøtt eller ukonsentrert. De foreslåtte tiltakene for å bedre biblioteksystemene vil dermed også gagne personer uten lese- og skrivevansker og føre til at bibliotekene generelt blir mer tilgjengelige for alle.

Resultatene fra denne studien viser at det er behov for at bibliotekene vier oppmerksomhet til mange ulike brukergrupper, for eksempel dyslektikere, som utgjør en stor andel av brukerne. Selv om Bibsys Ask er erstattet av Oria er det fortsatt mange utfordringer for dyslektikere når de skal søke etter faglitteratur. Resultatene kan også overføres til andre søkesystemer, som Bibliofil. Dette er derfor aktuelle temaer å arbeide videre med, både for folkebibliotek og fagbibliotek. I en tid der nettet flommer over av informasjon er det viktig at bibliotekene ikke blir studentenes sistevalg. Det er også viktig at brukerne tas på alvor, og at bibliotekene følger den teknologiske utviklingen i andre søketjenester på nettet.

Litteratur
Berget, G. (2016). Search and find? An accessibility study of dyslexia and information retrieval. Oslo: Universitetet i Oslo.
Berget, G. & Sandnes, F. E. (2015). Searching databases without query-building aids: implications for dyslexic users. Information research, 20(4), paper 689.
Berget, G. & Sandnes, F. E. (2016). Do autocomplete functions reduce the impact of dyslexia on information-searching behaviour? The case of Google. Journal of the Association for Information Science and Technology, 67(10), 2320-2328.
Gwizdka, J. (2010). Distribution of cognitive load in Web search. Journal of the American Society for Information Science and Technology, 61(11), 2167-2168.
Mortimore, T. & Crozier, W. R. (2006). Dyslexia and difficulties with study skills in higher education. Studies in Higher Education, 31(2), 235-251.