Professor Lankes på KORG-dagene: Gjør verden til et bedre sted!

Institutt for arkiv-, bibliotek- og informasjonsfag (ABI) arrangerte også i år spennende KORG-dager for ansatte i bibliotek, arkiv og andre informasjonsvirksomheter. Hovedforedraget var "Librarianship is a Technical Profession", av professor R. David Lankes fra University of South Carolina, School of Library and Information Science.

– Oppdraget til bibliotekarer er å forbedre samfunnet gjennom å tilrettelegge for kunnskapsutvikling og hjelpe sine egne samfunn i å gjøre beslutningene smartere, sier Lankes. Oppdraget er ikke dokumenttilgang, men å fremme læring og kunnskap, påpeker han. (Foto: Jeremy Hill)

Et av spørsmålene han stilte, var hvilken teknisk ekspertise bibliotekarer bør ha. For å kunne svare på dette, må en ifølge Lankes først si hva en bibliotekar er.

Definisjon av «bibliotekar»
En mulig definisjon er at en bibliotekar, det er en person som jobber i bibliotek.

– Dette er problematisk ved at mange bibliotekarer ikke jobber i bibliotek. Så er det mange som jobber i bibliotek, som ikke er bibliotekarer, sier Lankes og forkaster denne definisjonen, mens han peker på neste mulighet, som er å definere ut fra en humanistisk tradisjon. Bibliotekaren her er en kurator av samlinger, og de søker standarder for å velge og organisere dokumenter. Alternativt kan vi ta utgangspunkt i en mer moderne informasjonstradisjon, der bibliotekaren er en slags «super informasjonsbehandler», som har kompetanse på å navigere data og informasjon for å møte brukerens behov.

– Problemet med disse to tradisjonene er at de bare er tradisjoner, og bygger mer på perspektiver og nostalgi, enn å være gjennomførbare, sier han og påpeker behovet for et pragmatisk rammeverk som tar det beste fra disse synspunktene. Et slikt finner vi i «New librarianship», der profesjonen defineres ut fra tre elementer: Oppdrag, metoder og verdier. Dette dreier seg om den innvirkning en bibliotekar søker, de midler som brukes for å oppnå dette, og det etiske rammeverk det skjer innenfor. Vi skal nå se hvordan disse elementene til sammen definerer profesjonen.

Bibliotekarens oppdrag
– Oppdraget til bibliotekarer er å forbedre samfunnet gjennom å tilrettelegge for kunnskapsutvikling i sine samfunn. Bibliotekarer forsøker å hjelpe sine egne samfunn i å gjøre beslutningene smartere, sier Lankes, og understreker at oppdraget ikke er å gi tilgang til dokumenter, men å fremme læring og kunnskap, og slik forbedre andres prestasjoner. Kunnskap er ikke en bok eller en bitstrøm. Det er en menneskelig forståelse av verden, og kan ikke skrives ned, kopieres eller overføres intakt. Vi gjør samfunnet vi tjener smartere ved å fremme konversasjon.

– Hvorfor konversasjon? Fordi det er slik vi lærer, og dette er basert på moderne læringsteori. Når vi lærer er vi konstant involvert i konversasjoner, med en lærer, venn, ekspert, og oftest – med oss selv. Vi har ofte konversasjoner med oss selv. Denne interne dialogen er din jobb, sier Lankes. Oppdraget til bibliotekaren er altså å hjelpe samfunnet gjennom læring og kunnskap, men dette er ikke unikt for oss. Også lærere og Google kan sies å gjøre det samme. Vi trenger dermed enda et element i resonnementet, nemlig de metoder som brukes for å oppnå læring.

Fire metoder for læring
Vi kan tilrettelegge for læring gjennom konversasjon på fire måter. Det er å gi tilgang til dokumenter og data, men også andre mennesker. Biblioteket knytter sammen mennesker i samfunnet. Når vi skal bidra til læring, må vi bort fra ideen om at kunnskap kan overføres, og heller tenke at vi deltar i en prosess, slik at bibliotekaren må bygge relasjoner med brukeren:

– Hei, hva arbeider du med? Hva er du interessert i idag?, eksemplifiserer Lankes.

Når brukeren trenger tilgang, bidrar vi med den nødvendige kunnskap og trening, for eksempel om søking og hvordan de kan bruke systemet og teknologien. Biblioteket gir også en fysisk eller digital plass, designet for ulike typer av læring.

– Et bibliotek skal være en trygg plass å få tilgang til farlige ideer, sier han og understreker at dette må skapes gjennom aktivt samfunnsengasjement og ved at brukerne føler seg velkommen uavhengig av for eksempel etnisitet og sosio-økonomisk klasse. Og, til slutt, er motivasjon metode nummer fire.

Men oppdrag og metoder er fortsatt ikke nok til å definere profesjonen, for også Google kan si dette. Vi trenger et tredje og siste element, som er hvilke verdier som er inkorporert i vår samhandling med samfunnet.

Profesjonens verdier
Profesjonens verdier er de verdier vi følger i vår samhandling med samfunnet, og har vokst frem over flere århundrers praksis. Lankes lister opp seks viktige verdier:

  • Service
  • Læring
  • Respekt for forskjellighet
  • Åpenhet
  • Intellektuell ærlighet
  • Intellektuell frihet og trygghet

Nøytralitet og upartiskhet er ikke blant våre verdier, for objektivitet er ikke mulig. Vi kan heller ifølge Lankes tilføye en generell tilslutning til rasjonalitet og etterlysning av bevis. Ut fra alt dette, kan vi besvare spørsmålet om hvilken teknisk kompetanse bibliotekarer bør ha.

Vi vet ikke lenger hva som er i databasene, hvilke data som samles om brukerne, hvordan disse deles og hvilken teknologi vi tar i bruk, påpeker Lankes. Han legger vekt på at vi trenger tekniske kompetanser for å holde orden på dette. (Foto: Jeremy Hill)

Teknisk kompetanse
– En av kompetansene bibliotekarer må ha er å forstå begrepet «omskapende sosialt engasjement». Dette betyr at vi er her for å gjøre verden til et bedre sted, understreker Lankes og forteller videre at bibliotekarer må forstå hva det betyr å forbedre. Det er å ha en visjon av hva «bedre» betyr, kunne forhandle med samfunnet om dette og kunne arbeide for at visjonene realiseres. Lankes vender så tilbake til det innledende spørsmålet, nemlig hvilken teknisk kompetanse bibliotekarer bør ha. For det første forandrer det vi trenger å vite om teknologi seg hele tiden, og vi må være villige til å ikke bare lære på nytt, men å også gjøre dette sammen med samfunnet.

For det andre, må bibliotekarer kunne bygge og støtte en plattform for online tilgang, kunnskap, miljø og motivering.

Dette innebærer at bibliotekarer må kunne utdanne brukere. Ikke i dokumentenes innhold, men hvordan finne dem, og f.eks hvilke opphavsrettslige regler som gjelder. Kompetanse på utdanningsteknologi blir nødvendig. Bibliotekarer trenger også kompetanse på informasjons- og teknologipolicy, med blant annet regler for akseptabel bruk. Internett er et sosialt sted, selv om biblioteket ofte betraktes som et stille sted:

– Folk har i økende grad tatt i bruk sosiale nettverk som Twitter og Facebook, og bruker sosiale mekanismer for søk, der de ser etter andre som kan hjelpe dem å identifisere hva som er viktig. Hva med bibliotekenes websider, kan brukerne finne hva andre synes er en god bok, kan de finne anmeldelser, kan de ha en konversasjon online, kan de lære online sammen? spør Lankes og understreker at vi også må evaluere teknologien ut fra egne verdier.

– Mens vi tidligere gransket databaser med fokus på boolske søk og søking etter kjente dokumenter, må vi i dag vurdere hvordan teknologi påvirker samfunnets privatliv, muliggjør transparens og støtter intellektuell frihet, sier han. Lankes påpeker at vi ikke lenger vet hva som er i databasene, hvilke data som samles om brukerne, hvordan disse deles og hvilken teknologi vi tar i bruk. Bibliotek i USA har for eksempel tatt i bruk Adobes e-bokleser, uten å forstå at Adobe sendte data over internett om hvem som leste hva, på hvilken side, og hvor lenge. Vi trenger tekniske kompetanser for å holde orden på dette.

– Hva bør vi overlate til andre? Å bygge, programmere og installere. Vår jobb er bruken, hvordan vi bruker alt dette for å oppnå en forandring, avslutter Lankes.

[Artikkelen har også stått i Bibliotekaren nr 6/2017]