Problematisk offentlighet

Desinformasjon, både i nyhetsmedier og sosiale medier, utgjør et demokratisk problem. Dette ble tematisert i årets Holbergdebatt, avholdt i Universitetsaulaen i Bergen en ettermiddag tidlig i desember. Holbergdebatten bygger på verdier som opplysning, demokrati og ytringsfrihet, og tittelen i år var "Propaganda, fakta og falske nyheter". Debatten ble arrangert av Holbergprisen i samarbeid med Fritt ord og Norsk PEN, avdeling Vestlandet.

Jonathan Heawood, tidligere journalist, grunnlegger og direktør ved pressereguleringsorganet IMPRESS, var innleder under årets Holbergdebatt i Bergen. (Foto: Aud Gjersdal)

Offentlighet i endring

Jonathan Heawood, tidligere journalist, grunnlegger og direktør ved pressereguleringsorganet IMPRESS, fokuserte på problemer vi kan se i den nye offentlige sfære som vokser frem. Han innledet med å vise til hvordan vi i små samfunn med kjente personer kan fatte gode beslutninger, fordi vi kjenner kilden til informasjonen vi er avhengig av, og vet om informasjonen er troverdig. Men vi bor i store globale samfunn, og vi trenger fortsatt å kommunisere, også i den offentlige sfære. Denne sfæren er nå i forandring.

– Den gamle offentlige sfære er truffet av en serie eksplosjoner: Internett, mobiltelefon-teknologi, søkemotorer og sosiale medier, sier han, og peker på at Google og Facebook er de mektigste aktørene her, og som forandrer måten offentligheten fungerer på.

– Vi må nå begynne å snakke om hva som skjer, og hva vi som borgere vil gjøre med det, understreker Heawood, og peker på fem viktige utfordringer for den offentlige sfære som nå utvikler seg:

1. Skjulte gatekeepere

Den nye offentlighet har problemer med gatekeepere. Forleggere, produsenter, eiere og redaktører kontrollerte tilgangen til den gamle offentlighet. Den nye offentligheten som er åpen for alle, har fortsatt gatekeepere, men de er skjulte.

– De nye gatekeeperne er algoritmer. Det er hemmelige beregninger som bestemmer hvilket innhold som viser seg i newsfeeden og i søkeresultater, sier han. Algoritmene hindrer oss ikke i å entre offentligheten, men bestemmer hva vi ser når vi er der. De kan sende våre uttrykk helt nederst i søkeresultatet eller newsfeeden.

– Men hvis vi betaler gatekeeperne nok, eller lærer hvordan en kan manipulere algoritmene, så kan vi få publikum til det vi vil de skal se, enten det er virkelige nyheter, falske nyheter, reklame eller propaganda. Så gatekeeperne er ikke borte, de har bare gått under jorden, sier Heawood. En annen utfordring ligger i journalistikken.

2. Journalistikken

Før var aviser og kringkastere for en stor del finansiert av reklame. Kanskje brakte dette mediene for nær markedets interesse. Men det finnes en konflikt mellom på den ene siden eiere og annonsører som skal selge produkter, tjenester og ideer, og journalister som vil si sannheten. Eierne har makten til å vinne denne konflikten, og sannheten må vike for disses politiske eller kommersielle agenda. Derfor ble det etablert normer for journalistikken. Normene gir journalistene en plikt til sannferdighet. Journalistikken, dens organisasjoner og et mangfold av medier bidrar til at publikum blir presentert for alternative perspektiver. Derfor spiller den også en viktig rolle i samfunnet.

– Hvis reklamemodellen forsvinner som en følge av de nye mediene, og de profesjonelle standardene forsvinner samtidig, da mister vi noe veldig verdifullt, sier han, og peker på neste problem, nemlig propaganda.

3. Propaganda

I den gamle offentligheten kunne vi skjelne mellom nyheter, reklame og propaganda.

– De ulike former for informasjon ble presentert på ulike måter, forskjellige steder, og i ulike kontekster, og vi kunne skjelne mellom dem, sier han. Nå er det få indikatorer som distingverer mellom reklame, nyheter og propaganda og disse formene for kommunikasjon behandles som om de hadde samme verdi.

– De gamle distinksjonene mellom ulike former for innhold hjalp oss å navigere og var et kart i medielandskapet. Vi har nå mistet det kartet, og det er lett å gå seg vill, og bli forvirret, sier Heawood. Neste problem er personvern.

4. Personvern

Den nye offentlige sfære har problemer med personvern. Heawood peker på at vi ofte tror at vi opptrer privat når vi søker etter informasjon, ser på vevsteder, sender epost, og bestiller bøker. I realiteten deler vi sannsynligvis høyst privat informasjon med mektige selskaper, som igjen kan dele data med annonsører eller regjeringer.

– Vi trenger en privat sfære som komplementerer den offentlige sfære. Vi trenger et sted å gå når vi vil tenke og uttrykke oss uten frykt for å bli observert og bli et mål som følge av det, sier han, og viser til George Orwell sin bok «1984», som viser at Orwell også var en forkjemper for personvern. Her var det mest skremmende i boken at personene aldri kunne være i det private rom, for de hadde ikke noe gjemmested for Storebror.

– Og siden de aldri kunne være privat, kunne de aldri virkelig utrykke seg, sier Heawood, og peker på den siste utfordringen i den nye offentlighet: Kynisme.

5. Kynisme

– Den nye offentlighet er i stor grad definert av en kynisk holdning til informasjon, sier han, og viser til at skeptisisme er noe annet enn kynisme. Skeptikere stiller spørsmål og lytter til svarene de får. Kynikeren derimot, vet svaret, og at de ikke kan stole på noen, ingen institusjon, politiker eller forsker: Ingen.

– Dette er en kynisk holdning som ikke er til noens fordel, og gjør oss sårbare for å bli manipulert. De som ikke stoler på noen svømmer i en sjø av halvsannheter, løgner og konspirasjonsteorier, og dette gjør det vanskelig for oss å handle kollektivt, for dette er avhengig av felles informasjon og felles sannheter, sier han, og peker på at en kultur av kynikere er en kultur av passivitet, der de mektige ikke blir utfordret.

En bedre offentlighet

Det er nå identifisert fem viktige problemer i den nye offentlighet.

– Der finnes mennesker som trives i disse uregulerte og kaotiske omgivelsene: Terrorister, propagandister, skruppelløse annonsører og leverandører av falske nyheter, sier Heawood. Han påpeker at også den gamle offentlighet var preget av mektige krefter, men siden vi så det, kunne makten balanseres ved hjelp av kulturelle normer, profesjonelle standarder, reguleringer og offentlig støtte.

– Disse inngrepene forsøkte å skape en offentlig sfære der vi som borgere og konsumenter var i stand til å fatte gode beslutninger basert på god informasjon, sier han. Men aktørene i den nye offentlighet fremstiller seg som bare å være en plattform for at vanlige folk kan dele informasjon, og motsetter seg regulering. Nye medier er dermed sårbare for mektige interesser, og det er vanlige folk som betaler prisen. Heawood ser to muligheter: Enten kan en sitte og vente på at det blir bedre, men da må en antakelig vente lenge. Et bedre alternativ er å ta ansvar for å løse problemene.

– Vi må ta ansvar for den nye offentlige sfære. Vi har verktøyene, og må lære å bruke dem og ikke la dem bruke oss. Hvis vi gjør dette rett, så kan vi begrense dem, og den offentlige sfære, slik at fremtidige generasjoner kan fatte gode beslutninger basert på god informasjon og konstruktiv debatt, avslutter Heawood.