Parodier og travestiers stilling i opphavsretten

Opphavsmannen kan ikke motsette seg at andre bruker åndsverk slik at nye og selvstendige åndsverk oppstår. Parodier og travestier som bevisst bygger på andre verk, kan også regnes som ”fri utnyttelse”. Den rettslige vurderingen er likevel ganske komplisert.

Cyrille Nolin

Cyrille Nolin er juridisk rådgiver i Nasjonalbiblioteket

Hvor langt strekker opphavsretten seg når beskyttet materiale blir gjenstand for en spottende etterlikning eller ett komisk vrengebilde?

Opphavsmannen kan ikke motsette seg at andre benytter hans åndsverk på en slik måte at nye og selvstendige åndsverk oppstår. I tillegg vil det for parodier og travestier som bevisst bygger og spiller på andre verk, også kunne være tale om ”fri utnyttelse”. Den rettslige vurderingen er likevel ganske komplisert.

Spørsmålet ble vurdert av svensk Høyesterett i 2005. Saken gjaldt utnyttelsen av Gunilla Bergströms Alfons Åberg. Alfons betyr hallik på dansk, det gjorde man et poeng ut av i et radioprogram. Ved kryssklipping fra (gangster-)filmen ”Pusher” ble Alfons fremstilt som en aktiv deltaker i narkotikahandel og ofte innblandet i slåsskamper grunnet narkotikagjeld. Flertallet, tre av fem dommere, kom til at innslaget var en travesti og dermed også et selvstendig verk. Retten ser ut til å bygge på et prinsipp om at parodier og travestier, på grunn av hensikten med kunstformen, skal anses som selvstendige verk. I den konkrete vurderingen la retten blant annet vekt på at poenget var å fremkalle en komisk og overraskende effekt. Videre trekker retten frem at virkningene av at innslaget er å anse som et selvstendig verk medfører at hverken Gunilla Bergströms litterære eller kunstneriske anseelse eller egenart ble krenket. At store deler av opphavsrettslig beskyttet materiale ble gjengitt ord for ord ble heller ikke gitt noen utslagsgivende betydning.

Norsk rett ser ut til å bygge på samme prinsipp som svensk Høyesterett. Selv om parodier og travestier ofte gjengir vesentlige deler av originalverket, er ikke hensikten å tilegne seg opphavsmannens skapende innsats og slå mynt på den. Parodien eller travestien bør altså ikke konkurrere med opphavsmannens økonomiske interesser.

ILL-Albert Åberg og cannabisProblemet med denne tilnærmingen er at begrepene parodi og travesti ikke har noe fast innhold og at det ikke alltid er lett å si hva som her er en utilbørlig utnyttelse av opphavsmannens verk. Antakelig er det enklere å vurdere parodiens eller travestiens rettslige stilling på bakgrunn av en konkret vurdering av om vi står overfor et selvstendig verk eller en bearbeidelse. De selvstendige verkene kan karakteriseres ved at endringene og forvrengningene står i fokus, ikke opplevelsen av likheten med originalverket. Det vil med andre ord ha betydning om parodien eller travestien egentlig er en kommersiell utnyttelse av originalverket, eller om hovedfokuset er den komiske forvrengingen av verket.

Problemstillingen er aktuell ved for eksempel skolerevyer. Her vil ofte sarkastiske og humoristiske endringene stå i fokus, og i så fall kan vi gå ut fra at vi har med selvstendige verk å gjøre. Forestillinger som bygger videre på vernede verk, og som ikke tar sikte på å være parodier eller travestier, vil også måtte vurderes enten som selvstendige verk eller bearbeidelser. Slike verk omtales gjerne som variasjonsverk. Hvis arbeidet er en bearbeidelse må forestillingen klareres med rettighetshaver. Der hensikten er kritikk, harselas, satire e.l. vil det gjerne være lettere å karakterisere arbeidet som et selvstendig verk enn der fremføringen først og fremst smaker av kommersiell utnyttelse av originalverket.

(Artikkelen sto i Bibliotekaren 2014-05)