Opprør og konsolidering – veien til et levedyktig BF

BF 25 ÅR: Er Bibliotekarforbundet et nødvendig resultat av utviklingstrekk eller av noen personers handlinger? Eller begge deler? Vi har sett nærmere på BFs unnfangelse, svangerskap, fødsel og krabbestadium, med god hjelp fra den sentrale initiativtageren Frode Bakken og den første forbundslederen Randi Rønningen.

ET DRISTIG SPRANG: Det er lørdag 12. juni 1993 og 69 bibliotekarer er samlet i 1. etasje på Statens bibliotek- og informasjonshøgskole i Dælenenggata for å stifte Bibliotekarforbundet. Her forteller Frode Bakken og Randi Rønningen om viktige hendelser og utviklingstrekk før og etter dette møtet.

Profesjonen vokser fram

I norsk sammenheng er bibliotekarenes historie noen hundre år gammel. Og legger vi en form for profesjonsutdanning til grunn, kan vi ikke gå lenger tilbake enn til slutten av 1800-tallet. Det var da Haakon Nyhuus i 1897 kom hjem etter sju år ved Chicago Public Library, at det ble profesjonell sving på sakene. Han ble sjef for Deichman året etter, og revolusjonerte hele tenkningen rundt bibliotekdrift. Han utviklet moderne folkebibliotek etter amerikansk-engelsk mønster, profesjonaliserte det «indre arbeidet» og åpnet hyllene for publikum.

Selv om Nyhuus regnet seg selv som den eneste med tittel bibliotekar på Deichman, etter hvert med unntak av hans nestkommandrende Karl Fischer, var det ingen tvil om at han arbeidet for at det skulle bli mange flere med tittelen bibliotekar her til lands. For han presenterte allerede i 1907 ideen om en egen bibliotekarutdanning i Norge, noe som ble realisert med det første avgangskullet i 1940, og deretter årlig fra 1945. Men fram til krigen var det mange norske – i likhet med Nyhuus – som kom tilbake fra USA med en bibliotekarutdanning. Og de som hadde utenlandsk utdanning betød mye for oppbygging av profesjonen i Norge.

Foreningene vokser fram

Bibliotekarene i staten organiserte seg tidlig i en egen forening. I 1920 ble Statsbibliotekargruppen etablert, en forening som har gått inn i Forskerforbundet og skiftet navn flere ganger, i dag kjent som FBF – Forskerforbundets bibliotekforening. I 1930 ble NBL – Norske Bibliotekansattes Landsforbund – stiftet. De gikk etter hvert inn som en delforening i det som nå heter Delta. Og i 2001 slo de sammen med andre delforeninger der til å bli del av Kulturforbundet, som er en del av Delta.

Men tilbake i 1950 var det uenighet i NBL, og en gruppe brøt ut og stiftet KBF – Kommunale Bibliotekarbeideres Forening. Denne sognet til LO, innenfor det som nå heter Fagforbundet. KBF vokste i størrelse og ble etter hvert en kritisk faglig og politisk kraft i bibliotekmiljøet. Toneangivende bibliotekarer som Bjørn Bringsværd og Frode Bakken var aktive i ledelsen av KBF i en årrekke.

INITIATIVTAGER: Frode Bakken registrerte at det murret i rekkene i mange bibliotekorganisasjoner. Da var det på tide med et opprør. (Foto: Erling Bergan)

Gratisprinsipp og edb

I første halvdel av 80-tallet fikk Frode Bakken og KBF gjennomført forskningsprosjektet ”Bibliotekarbeid, arbeidstakerinteresser og EDB”, et omfattende og viktig arbeid for å håndtere usikkerheten som mange opplevde da vi var på vei ”Inn i informasjonssamfunnet”, som rapporten fra prosjektet het.

Samtidig var det gjentatte små og store kamper rundt det bibliotekpolitisk viktige gratisprinsippet i folkebibliotek, der også KBF var aktive.

– På landsmøtet i Bodø i 1980 behandlet vi KBFs edb-politiske program, så sa vi: Etter å ha analysert og vurdert dette, setter vi oss ikke mot en edb-innføring, men det er under forutsetning av at vi beholder gratisprinsippet, sier Frode Bakken i dag.

Han trekker fram en rekke eksempler på politiske angrep mot gratisprinsippet opp gjennom årene, ikke minst fra Arbeiderpartistatsråder. Men de ble alle slått tilbake, samtidig som det skjedde en voldsom innføring av edb i bibliotekene.

Kjepper i hjula

I dette bibliotekpolitiske arbeidet, innvevd med viktige arbeidstakerinteresser, sto KBF sentralt som en aktiv og kritisk stemme.

Men i spørsmål som gjaldt lønns- og arbeidsforhold var medlemmene, i det store og hele, prisgitt det store Kommuneforbundet som KBF var en del av. Som mange av de andre variantene av del-fagforeninger innenfor større forbund, hadde KBF få midler til egen disposisjon og liten innflytelse på lønnsutviklingen. Som for bibliotekarer ikke var mye å skryte av på den tiden.

Det murret i rekkene i mange av disse foreningene hvor bibliotekarene var med.

– På 70- og 80-tallet var KBFs moderorganisasjon Kommuneforbundet en gammel Arbeiderpartibastion, som stakk kjepper i hjula og gjorde det vanskelig for radikalere som ville få gjort noe, som ville gjøre positive ting med KBF. Skiftende ledere prøvde, men fikk ingen drahjelp fra forbundet, minnes Frode.

Det pågikk ganske heftige diskusjoner om å sanere og samle organisasjonslivet i 1991-93. Forsiden på BAFs tidsskrift nr 2-1992 viser det.

Felles organisering?

Også i de andre delorganisasjonene for bibliotekansatte inn andre forbund, var det registrert lignende frustrasjon.

I 1982 ble det tatt initiativ for å få KBF og NBL til å nærme seg hverandre, blant annet med et fellesnummer av deres to tidsskrifter. Samtidig kom det innlegg i KBFs medlemsblad som argumenterte for en samling av bibliotekansatte i både statlig og kommunal sektor innen LO-forbundene, en overgang fra KBF til BAF – Bibliotekansattes Fellesorganisasjon. Dette førte ikke fram i første omgang, men i 1988-89 ble initiativet til samling av bibliotekansatte innenfor LO gjennomført, BAF var en realitet i 1990.

Men den var fremdeles ikke mer enn en tilleggsorganisering for medlemmer av NTL, Kommuneforbundet (nåværende Fagforbundet) og NOPEF (nåværende Industri Energi). Det var disse store forbundene som håndterte lønns- og arbeidsforhold, som prioriterte lønnskrav og kjørte forhandlingene. Det var ingen ressurser å snakke om i KBF og det ble det heller ikke i BAF.

En slutt og en begynnelse

BAF var nærmest et siste forsøk. Det var klart at man enten måtte få en tydeligere og mer innflytelsesrik posisjon som fagforening, eller ta konsekvensen dersom det ikke går og nedlegge organisasjonen. På landsmøtet i 1990, da KBF ble omdannet til BAF, fremmet Frode Bakken et forslag med tittelen «Kartlegge mulighetene for en samling av de fleste bibliotekansatte i en organisasjon»: Hele forslaget lød slik:

«Landsmøtet pålegger det nye styret å ta kontakt med alle de øvrige landsomfattende fagforeninger/sammenslutninger for bibliotekansatte med henblikk på å kartlegge mulighetene for en samling av alle eller de aller fleste bibliotekansatte i en organisasjon. Styret står fritt på basis av drøftingene med de andre organisasjonene å utrede og fremme forslag til neste landsmøte i BAF om en samling som om nødvendig kan medføre:
at en ny felles organisasjon for alle eller de fleste knyttes til en annen hovedorganisasjon en LO .
at en nyorganisering medfører at bibliotekarer og merkantilt personale etablerer seg i to forskjellige grupperinger.»

Det meldte seg sterkt kritiske røster til dette forslaget på landsmøtet. Noen mente det pekte i retning «gult» forbund, et skjellsord på den tida for forbund som står utenfor LO.

– Jeg skjønte at forslaget kunne bli stemt ned og gikk i stedet for at det ble oversendt styret uten realitetsbehandling, sier Frode Bakken i dag. Han vedgår at dette var et valg som kan ha betydd en del for at BF ble startet tre år seinere.

I BAF-styrets arbeid etter landsmøtet ble manglende gjennomslag innad i LO-forbundene et påtrengende problem. Og på landsmøtet i 1991 ble Frode Bakkens forslag fra året før tatt fram igjen og simpelthen vedtatt som BAFs virkeplan. Det brente åpenbart et blått lys for organisasjonen.

Raseri og handling

I januar 1992 ble det, i tråd med virkeplanen, holdt et uformelt møte med representanter fra, FBF, NBL og BAF. Men da Frode Bakken senere på våren etterspurte resultatet av møtet, fikk han vite at lite var kommet ut av det og at BAF-styret ikke hadde gjort noe mer med saken.

– Jeg ble rasende! Jeg hadde jo fremmet dette forslaget på BAF-landsmøtet tidligere og blitt hånet av de som mente at dette var usolidarisk. Nå var dette noe styret skulle følge opp, men som de saboterte.

– Og da var det ikke lenge etter at du og Rannveig Egerdal Eidet kom med oppropet for å etablere Bibliotekarforbundet?

– Det gikk bare en dag! Jeg var rasende. Pampene i BAF hadde sviktet oss. Det måtte bli et grunnplansopprør. Jeg vurderte hvem som kunne være i stand til å gjøre noe med dette, og ringte Rannveig. Hun var helt med på dette. Vi startet med et opprop med en del kjente navn, og en underskriftsaksjon som på kort tid samlet nærmere 500 underskrifter til støtte for et nytt forbund.

– Dette må vel regnes som et opprør?

– Ja, dette var et opprør mot foreninger som egentlig er våre venner. Man skal jo være lojal, men av og til er det nødvendig med opprør. Vi måtte ryste disse organisasjonene i sine grunnvoller. Resultatet ble Bibliotekarforbundet, som i dag er en velfungerende organisasjon, sier Frode Bakken.

Aksjonen de startet appellerte ikke bare til å etablere BF, men var også en sterk appell til styrene i BAF, NBL og FBF om å bidra til dette. Begrunnelsen var dels oppsplittinga av bibliotekarer i flere organisasjoner, dels at bibliotekarene hadde sakket lønnsmessig akterut – mer enn de ufaglærte i bibliotekene.

I BAF ble dette håndtert gjennom forhandlingsmøter med forbundene og LO. Men dette førte ikke fram. Begge de siste lederne av BAF konkluderte med at virksomheten levde ”på sidelinja av viktige avgjørelser”. Som en konsekvens av dette ble BAF nedlagt med stort flertall i uravstemming i 1992.

Farvel til de merkantile

Et lite hopp tilbake i tid er nødvendig her. For både KBF og NBL var rene bibliotekar-organisasjoner fram til sekstiåtterne overtok hegemoniet og åpnet dem for alle bibliotekansatte i 1970. I oppropet som Bakken og Eidet rettet til foreningene i 1992 het det blant annet: ”Det synes å være et meget svakt grunnlag for å hevde at bibliotekansatte assistenter og fullmektiger har vunnet noe av betydning på at de har vært organisert sammen med fagutdannede bibliotekarer i NBL og BAF i perioden ca 1970-1992.” Og videre: ”Fagutdannede bibliotekarer på landsplan er en meget liten gruppe og bør ikke uten meget tungtveiende grunner splittes opp i flere organisasjoner.”

Stor oppslutning

Frode Bakken, Rannveig Egerdal Eidet og ytterligere 10 bibliotekarer – medlemmer fra alle de berørte foreningene – stilte seg bak oppropet.

I løpet av 14 dager ble oppropet undertegnet av 472 bibliotekarer. Initiativet ble fulgt opp med et åpent møte i Sandvika bibliotek 23. oktober 1992 der 110 personer var tilstede. Alle de berørte foreningene var også invitert, og ga sine synspunkter. Og disse synspunktene varierte nok noe mer enn blant den vanlige møtedeltaker. For foreningene betød jo dette initiativet at de enten skulle/burde nedlegge organisasjonen sin, eller stå i fare for å miste mange medlemmer over til et nytt forbund for bibliotekarer. Og de store forbundene som de små bibliotekansatte-delforeningene var med i, hadde nok også sagt hvor skapet skulle stå.

BFs FØRSTE LEDER: – Veldig spennende, veldig morsomt og innmari skremmende! Jeg lurer fremdeles på hvordan jeg torde det, sier Randi Rønningen om å bli valgt til BFs første leder i 1993. (Foto: Erling Bergan)

Prosjekt ”Bibliotekarforbund”

Forsamlingen på møtet i Sandvika ga sin tilslutning til opprettelse av Prosjekt ”Bibliotekarforbund”, altså et forberedende arbeid for å få et slikt forbund opp og stå. Samtidig heter det i beretninga fra dette møtet at ”Initiativtakerne anerkjente det arbeid som alle organisasjoner på biblioteksektoren har gjort for å fremme bibliotekenes og de bibliotekansattes interesser. Man ønsket dette arbeidet videreført og forsterket gjennom en sterk organisasjon.”

– Møtet i Sandvika betød en formalisering av prosjektet. Det var starten av selve planleggingen fram mot vårt eget forbund. Det var god stemning på møtet, vi skulle jo starte noe nytt! Nå må vi ta ansvar selv for vår egen lønn, og ikke stole på disse andre som skal ivareta våre interesser, sier Randi Rønningen, som året etter ble valgt til BFs første leder.

Sandvika-møtet avsluttet med å velge en styringsgruppe som bestod av Kari Gulbraar, Live GuIsrud, Turid Holtermann, Randi Rønningen, Solveig Werner og Erling Bergan. Kari Gulbraar (nå Kari Mitchell) fungerte som styringsgruppas leder.

Forberede en ny organisasjon

Styringsgruppa hadde seks møter og en arbeidshelg til å forberede forslag til hvordan organisasjonen skulle se ut. Dessuten ble det drevet verving av medlemmer, noe som resulterte i 500 medlemmer fram til april 1993. Det ble utarbeidet forslag til vedtekter, kontingentsatser, inndeling i lokallag, arbeidsprogram, budsjett, navn på tidsskrift, m.m. Alle forslagene ble samlet i et eget hefte som ble sendt ut til alle medlemmer i Prosjekt ”Bibliotekarforbund”, med invitasjon til å være med på stiftelsen av forbundet 12. juni 1993, på daværende Statens bibliotek- og informasjonshøgskole i Dælenenggata i Oslo.

Stiftelsesmøtet samlet bare en del av medlemmene, på grunn av reiseavstander og reiseutgifter. Men noen av deltakerne fikk dekket deler av utgiftene sine av et magert prosjektbudsjett.

Vedtakene gikk som forventet og om selve stiftelsesmøtet er det egentlig ikke så mye mer å si. Deltakerne tok oppgaven alvorlig, jobbet seg gjennom sakene og fattet til slutt det formelle vedtaket om å stifte Bibliotekarforbundet. Det nyvalgte styret, med Randi Rønningen som leder, ble overlatt ansvaret med å få intensjonene og vedtakene realisert.

Ingeborg Motzfeldt og Leif Mathisen var møteledere under BFs stiftelsesmøte i 1993.

Å finne sin plass

– Veldig spennende, veldig morsomt og innmari skremmende! Jeg lurer fremdeles på hvordan jeg torde det, sier Randi Rønningen i dag om hvordan hun opplevde å bli valgt til Bibliotekarforbundets første leder. Og legger til:

– En ting var å få på plass alle formalitetene i et nytt forbund. Like viktig var arbeidet for å komme inn i hovedorganisasjonen. Forbundsstyrets viktigste oppgave i 1993 var å forberede og sende søknad om medlemskap i AF.

Søknaden ble sendt 6. august, og ble først behandlet i AFs styre, som sendte den videre til behandling av AFs representantskap, med positiv innstilling. På representantskapsmøtet 12. november stemte tre av 38 forbund mot å oppta Bibliotekarforbundet som medlem i AF. Disse tre representerte 31,5 % av medlemmene. Siden det etter AFs vedtekter ble krevd 3/4 flertall for å bli opptatt, ble derfor BFs søknad avvist.

Håndtering av AF-avslaget

– Førte avslaget til at hele BF-prosjektet sto i fare?

– Uten en hovedsammenslutning har forbundet simpelthen ikke livets rett. Det var en svært vanskelig situasjon for oss.

– Vurderte du å gi opp?

– Vi kunne søke på nytt året etter. Men det lå vel i bakhodet at det hadde blitt vanskelig å drive BF videre om vi ikke kom inn på andre forsøk. Da hadde nok prosjektet dødd. Det er grenser for hvor lenge vi kunne ha greidd å opprettholde både egne og andres engasjement, sier Randi.

Noen av vedtakene på stiftelsesmøtet forutsatte at BF ble medlem av AF, blant annet at vedtekter og arbeidsprogram skulle ta til å gjelde. Det hadde derfor ikke vært vanskelig å argumentere for å nedlegge arbeidet. Men forbundsstyret fortsatte, de utga fremdeles ”Bibliotekaren”, de planla nye arrangement og de ba om mere penger.

Årsaken var dels at signalene fra AF var veldig klare på at avslaget på BFs søknad om medlemskap skyldtes ting utenfor BFs kontroll og at en ny søknad året etter kunne få et positivt resultat. Og minst like viktig var det at arbeidet med å opprette BF hadde fått en så god mottakelse blant bibliotekarene.

DU TROR DET IKKE FØR DU FÅR SE DET: Fagbibliotekarforeningen (FBF) tvang gjennom en avtale med det nystiftede Bibliotekarforbundet 1993. Avtalen ga dem monopol på de fleste bibliotekarer i UH-sektoren på 90-tallet, mot at BF slapp inn i hovedorganisasjonen AF. Avtalen opphørte da AF ble oppløst i 2000.

Avtale med FBF

I forbindelse med søknaden om medlemskap i AF var det nødvendig å inngå en avtale med Forskerforbundet, som allerede organiserte bibliotekarer i AF gjennom FBF. Avtalen som ble inngått viste en grenseoppgang mellom BF og Forskerforbundet om verving av medlemmer og anga hvordan de to forbundene skulle samarbeide.

Etter at første gangs behandling av BFs søknad i AF ikke fikk tilstrekkelig flertall i 1993, krevde Forskerforbundet/FBF endringer i avtalen før de kunne støtte vår nye søknad i 1994. Avtalens kontroversielle pkt 3 lød slik:

«Som hovedregel skal bibliotekarer i statlige og private forsknings- og utdanningsinstitusjoner være organisert i Norsk Forskerforbund/Fagbibliotekarforeningen, mens bibliotekarer ansatt i fylkeskommuner og kommuner skal være organisert i Bibliotekarforbundet.»

Avtalen ga FBF anledning til å hindre bibliotekarer som jobbet i utdanningssektoren i staten å bli medlem av BF.

– Jevnlige møter mellom BF og FBF skulle godkjenne eller forkaste innmeldinger i BF. Jeg opplevde det som absurd. Det var veldig spesielt at jeg som leder og du som nestleder i BF, siden vi begge jobbet i forsknings- og undervisningsinstitusjoner, egentlig ikke skulle ha lov til å være medlem av Bibliotekarforbundet.

– Hvordan var disse møtene mellom FBF og BF?

– Det var ikke hyggelige møter. Vi satte oss ikke sammen for å løse et problem, men for at FBF skulle kunne ta oss på at vi hadde innmeldte medlemmer som ikke skulle være hos oss.
Dette var en svært krevende situasjon og ga grunnlag for ikke så rent lite irritasjon med FBF og Forskerforbundet.

Kunne starte på ordentlig

Men da representanskapsmøtet i Akademikernes fellesorganisasjon fredag 11.november 1994 vedtok å ta opp Bibliotekarforbundet som medlem, med tilstrekkelig flertall, kunne BF begynne ”på ordentlig”. 588 medlemmer i BF – på 200 kroner året og ofte annet fagforeningsmedlemskap intakt – måtte konverteres til fullt betalende BF-medlemmer. Vi startet 1995 med 304 av disse som ”bekreftede” medlemmer, og med kun 13.255 kroner på konto. Men allerede i 1995 passerte vi 618 medlemmer og en omsetning på 1 million kroner.

– Det var ekstremt spennende å se om tilstrekkelig mange bibliotekarer ville bli med videre når det ble alvor, når medlemskapet i Bibliotekarforbundet skulle erstatte et annet fagforeningsmedlemskap man hadde hatt.

Med medlemskap i AF kunne Bibliotekarforbundet få tariffavtaler i alle sektorer. I statssektoren fikk vi forhandlingsrett gjennom hovedorganisasjonen – slik det gjelder for alle forbund – også i dag. I kommunesektoren fikk vi forhandlingsrett gjennom et fellesskap av 13 forbund – den såkalte 13-gruppa. Men allerede to år etterpå fikk BF selvstendig forhandlingsrett overfor KS. Tilsvarende ordning gjaldt for tariffområdet Oslo kommune. På øvrige tariffområder fikk vi også forhandlingsrett og avtaler.

BF hadde knapt blitt registrert som medlem av AF før det kom brev om innsending av krav til tariffoppgjøret. Aller først måtte vi forsøke å forstå det som stod i brevet fra AF. Begreper som mellomoppgjør, lønnsglidning, indekstall, konsumpris, solidaritetsalternativ, reallønnsnedgang, lønnskomponenter, PAI-statistikk, overheng, rammer, m.m. var enda ikke blitt dagligdagse ord blant styremedlemmene. Men styret var ikke i tvil om det skulle sendes inn krav, vår holdning var at det var bedre med ufullstendige krav enn ingen krav i det hele tatt.

Streik allerede i første oppgjør

I januar 1995 ble vi bedt om å utforme planer for konfliktberedskap. Dette gikk for så vidt greit, selv om styret var svært usikre på konsekvensene av en eventuell streik. Det som virkelig fikk styret til å skjelve var de økonomiske konsekvensene av en streik. Som nystartet forbund hadde BF svært dårlig økonomi. Mange medlemmer i streik allerede det første ordentlige regnskapsåret vårt, ville få store og uheldige konsekvenser for BFs økonomi. BF informerte AF om dette og ble tatt hensyn til.

Men med på streiken, det skulle vi være. Og streik ble det!

– Vi hadde 4 medlemmer som var tatt ut i streik ved Trondheim folkebibliotek og ett medlem ved Universitetet i Oslo. Det var ikke noe stort streikeuttak, kanskje vi ble skjermet fordi vi var et ferskt forbund, husker Randi Rønningen.

Det var her BF skaffet seg sine første erfaringer med streikeuttak, at det er viktig å ta ut medlemmer som gjør at virksomheten de jobber ved må stenge. Å sitte streikevakt utenfor en åpen virksomhet fungerer dårlig.

Streiken ble avsluttet uten at BFs økonomi ble rammet særlig hardt. Og medlemmene som var i streik fikk utbetalt nettolønn og ble dermed ikke skadelidende. Dette er også erfaringer som BF har tatt med seg videre og som fungerer den dag i dag.

Lønnsnemd for alle

Men tariffoppgjøret 1998 ble mer turbulent. Det ble streik i offentlig sektor og BF hadde på det meste 140 medlemmer ute i streik i både kommunal og statlig sektor. Også dette greide BF å håndtere økonomisk, takket være at streiken ble avsluttet med tvungen lønnsnemd før omfanget kom ut av kontroll.

Randi husker stemningen:

– Det ble panikk både i AF og BF da arbeidsgiver truet med å ta ett og ett forbund i lønnsnemd. Men heldigvis sto de fast på at AF var en enhet.

BF hadde medlemmer i streik ved folkebibliotekene i Fredrikstad, Sarpsborg, Bærum, Asker, Hamar, Drammen, Porsgrunn, Skien, Kristiansand, Stavanger, Bergen, Molde, Trondheim, Bodø og Tromsø. Og ved fylkesbibliotekene i Buskerud, Rogaland, Hordaland og Troms. I tillegg var det medlemmer ute i streik ved Vest-Agder sentralsykehus, Sentralsjukehuset i Rogaland, Fylkessjukehuset i Molde og ved Statens næringsmiddelkontroll. Et voldsomt omfang for et lite og ferskt forbund.

– Streiken viste at BF og FBF kunne samarbeide. Vi gikk blant annet sammen i tog for streikekravene, sier Randi.

Men streiken ga også et forvarsel om at det var sterke spenninger i AF. Noe som allerede hadde kommet til uttrykk da Lægeforeningen meldte seg ut og var med på den nye hovedorganisasjonen Akademikerne i 1997.

ORGANISASJONSBYGGING FRA SCRATCH: BFs første leder Randi Rønningen i sving som medlemsverver blant bibliotekstudentene i Dælenenggata i 1994. (Foto: Erling Bergan)

Organisasjonsbygging

Fylkeslagene ble sparket i gang i 1995. Vi kom også i gang med forsikringsordninger, ordinært kontingenttrekk, deltakelse i AF-organ, og alt annet som følger av å være i gang på ordentlig. Høsten 1995 fikk BF sin første ansatt, da Sølvi Kristiansen (nå Karlsen) ble organisasjonssekretær. Og det ble hun i BFs første kontorlokaler – i Lakkegata 21, der vi delte plass med fire andre forbund.

– Å få kontorlokaler sammen med blant annet radiografene og ergoterapeutene var viktig for BF. Vi vurderte kontor sammen med bibliotekhøgskolen, men jeg er glad vi valgte fellesskap med de andre forbundene. De satt på en kompetanse som vi ikke ville fått i Dælenenggata, sier Randi.

Lokale forhandlinger

I 1996 kom BF i gang med lokale forhandlinger. Det ble regnet som spesielt utfordrende for et lite forbund med spredt medlemsmasse å lykkes i lokale forhandlinger. Men det har vist seg å være en av BFs store suksessfaktorer.

– Lokale forhandlinger har vært en suksess i BF. En ting er at de BF-tillitsvalgte forhandler lønn. Men de gjør også bibliotekarene mer synlig, når de møter arbeidsgiver direkte, både i lønnsforhandlinger og andre formaliserte møter som de har med organisasjonene.

Tillitsvalgte gjør seg gjeldende

Med lokal organisering av BF kom også lokal innflytelse. De tillitsvalgte som BF-medlemmene valgte rundt på arbeidsplassene forberedte seg godt og gjorde seg gjeldende. Under årsmøtet for BF-medlemmene i Bærum i februar 1997, avsluttet hovedtillitsvalgt Kirstin Vinje slik: ”Med BF har vi åpenbart blitt mer synlige i landskapet. Personalsjefen i kommunen spurte meg for en tid siden om det var blitt så mange flere bibliotekarer i Bærum nå enn før. Årsaken til at han spurte, var at han nå møtte bibliotekarer – altså BF-tillitsvalgte – stadig vekk: på informasjonsmøter, i forhandlinger, i ansettelsessaker, osv.”

I 1996 ble forbundslederen for første gang frikjøpt – i første omgang i 20 % stilling. Allerede året etter var det økonomiske handlingsrommet stort nok til å ha BF-leder på fulltid.

Og med det hadde bibliotekarene i Norge for første gang valgt en som jobbet på fulltid bare for deres interesser. En viktig milepæl.


Artikler i forbindelse med BFs 25 års jubileum: 

(Bibliotekarforbundet ble stiftet 12. juni 1993.)