På sporet av skolebiblioteksuksess: Marit leser høyt

I 2016 ble hun tildelt Bibliotekprisen for Buskerud. Og for noen måneder siden var Gulskogen skolebibliotek en av tre nominerte til Årets bibliotek. Marit Gautneb gjør åpenbart mye riktig.

SENTRALT PLASSERT. Tilbudet til skolebibliotekar Marit Gautneb er godt synlig for skolen gjennom store vindusflater ut mot «gågaten» i skolen. (Foto: Erling Bergan)

KOM INN! Vi ankommer Gulskogen en fredag formiddag. Skolen ligger 2-3 kilometer fra Drammen sentrum, på en flate mellom jernbanen, boliger og et industriområde. Skolens arkitekt har plassert bygningskuber i forskjellige farger utover området, bundet dem sammen med overbygde passasjer i andre etasje og holdt en lang «gågate» åpen under dette.

Det står Gulskogen skole med store bokstaver på veggen, så jeg må være nær. Men i hvilken kube ligger skolebiblioteket? Jeg begynner å gå innover mellom bygningene, og plutselig kommer Marit Gautneb ut av en dør, med et stort smil og utstrakt hånd.

– Hei! Biblioteket er her. Kom inn!

Biblioteket har store vindusflater ut mot «gågaten». Elevene ser godt hvor det er. Og bibliotekaren ser meg når jeg kommer. Dette er ingen avsides krok i skolen. Biblioteket er sentralt plassert.

– Vi har fine lokaler med mye lys. Men det er for dårlig blending mot sola. Jeg bruker smarttavle til å vise billedbøker hver dag når jeg leser høyt, men det er vanskelig å se når sola skinner inn her, sier Marit.

En byskole i Drammen

I følge Statistisk sentralbyrå hadde vi 2848 grunnskoler i landet i 2017. Av disse hadde 187 mer enn 500 elever. I Drammen kommune har 5 av de 23 grunnskolene mer enn 500 elever. Gulskogen er en av disse, med sine 600 elever.

Gulskogen skole er den eneste 1.-10.-skolen i Drammen kommune. Marit forteller at bydelen har litt over 30 % flerspråklige innbyggere, og kanskje litt større sosiale og økonomiske forskjeller enn landsgjennomsnittet.

– Vi har velkomstklasse fra 1. til 4. klasse, for flyktninger og barn av arbeidsinnvandrere. Vi har 40-50 elever i denne klassen nå. For biblioteket er det spennende med elever som ikke kan et ord norsk når de begynner på skolen. Velkomstklassen kommer på biblioteket en gang i uka, sammen med lærerne. Jeg leser høyt og de får låne bøker.

– Det funker?

– Ja, veldig. Vi må lære dem å bla i bøker. Mange har ikke tatt i en bok før. Det gjør oss bevisst på våre innlærte ferdigheter, hva vi kan og hva vi tar som en selvfølge.

Marit er likevel raskt ute med å korrigere eventuelle stereotypier vi måtte få om bydelen og skolen:

– Skoleresultatene ligger på og over landsgjennomsnittet, spesielt i norsk. Det er gøy.

Gode lokaler

Skolen er 16 år gammel, biblioteket var planlagt fra starten av og ligger i samme lokaler som da skolen åpnet. Marit Gautneb var ikke med på planlegginga av skolen, men ble tilsatt som skolebibliotekar da den åpnet.

– Rommet og hyllene var her, men jeg måtte fylle det med innhold. Selve bibliotekrommet fungerer godt. Jeg synes det er det fineste rommet på skolen. Og når du sammenligner med andre bibliotek i grunnskolen er det veldig bra.

Biblioteket er avlangt, med to etasjers høyde under taket. En lang trapp går opp midt i lokalet, til en halvetasje oppe.

– Elevene liker å gjemme seg der oppe, sitte i trappa, under trappa, i vinduskarmen. Annen etasje er lærernes arbeidsplasser og gruppearbeidsplasser. Men vi har lyst til å gjøre noe mer ut av dette. Vi har noen planer.

BIBLIOTEKSYSTEM LITE VIKTIG. – Det er formidlinga som er viktig her, det er formidlinga som står i fokus. Registrering og merking gjør jeg på absolutt enkleste måte, sier Marit Gautneb. (Foto: Erling Bergan)

Biblioteksystem lite viktig

Skolebiblioteket bruker Bibliofil, slik folkebiblioteket i kommunen gjorde inntil nylig. Nå har Drammensbiblioteket skiftet til Quria, noe som skaper litt usikkerhet.

– Vi har vært knyttet til Drammensbiblioteket med Bibliofil, og de sier at de skal følge opp skolebibliotekene. Det får jeg virkelig håpe. Jeg har ikke noe imot å bytte. Men til vårt bruk fungerer Bibliofil helt supert.

– Er valg av biblioteksystem viktig for dere?

– Nei, det spiller liten rolle. Vi har en oversiktlig samling. Det gjelder å holde den stabil, få inn nytt og kassere gammelt, det er omløp, ting blir lest i filler, så vi må fylle på hele tiden. Vi må registrere og få det ut, bare vi har et system for registrering, utlån og søk som fungerer godt, så er det greit nok. Det er formidlinga som er viktig her, det er formidlinga som står i fokus. Registrering og merking gjør jeg på absolutt enkleste måte. Det er om å gjøre å få det ut til lånerne. Bøkene skal jo ikke være her inne, de skal ut og leses. Det er formidlinga som står mitt hjerte nærmest.

– Og da er du vel avhengig av et godt samspill med lærerne?

– Ja, og det går bra. Jeg har noen veldig dyktige lærere som jeg samarbeider med, som er veldig engasjert, som hjelper meg å spre ting ut blant de andre lærerne. Og så har jeg rektor hundreogfemti prosent på min side. Han snakker opp viktigheten av biblioteket. Avdelingslederne betyr også mye. Noen lærere ser verdien av biblioteket veldig godt, norsklærerne på ungdomstrinnet har blitt flinke til å komme hit med elevene, sette seg ned og lese sammen med dem, være et lesende forbilde. Det har jeg veldig tro på. Vi skal ikke stå med andre ting her inne, men lese sammen med elevene. Det er viktig. Elevene ser dette, og den opplevelsen er viktig.

Fasen når de trenger biblioteket

Vi blir avbrutt av noen som gløtter på døra inn til biblioteket. Marit snur oppmerksomheten instinktivt mot elevene som kikker inn.

– Hei! Kom inn. Hva lurer du på? Bøker du skal levere kan du legge der, hvis du ikke skal låne noe nytt da?

Marit er imøtekommende overfor alle som kommer og kommuniserer åpenbart godt med elevene. Det gjør hun nok med personalet også, siden biblioteket har lykkes så godt.

– Jeg er med på alle pedagogiske møter ved skolen, alle morgenmøter, all utviklingstid. Men jeg styrer det litt selv. Når de skal sette karakterer er jeg ikke med. Jeg prøver å snakke opp noen bøker innimellom, ta med meg bøker på personalrommet til lunsj for å få i gang samtaler. Og så er vi med i skolens virksomhetsplan. Det er viktig at biblioteket er festet til skolens planer.

– Er det formelle møter eller kontakten utenom som er viktigst?

– Begge deler er viktig. Men jeg ser at jeg må ta tak i lærerne når de er i fasen hvor de trenger biblioteket. Lærerne må avtale med meg når de skal ha et prosjekt. De ser at de får igjen så mye mer når jeg er litt forberedt. Selv om jeg bare får en time før de kommer, rekker jeg å plukke ned bøker og materiale og ha noe klart. Hvis de kommer kastende på meg, blir det mer tilfeldig hva vi får til.

– Kommer klassene regelmessig på biblioteket?

– 1. – 7. klasse er her fast en gang i uka, der har vi etablert noe som ruller og går. For 8. og 10. klasse har jeg lest høyt fra en bok av Sigbjørn Mostue en gang i uka i hele høst. I tillegg leser lærerne litt i timene når de får tid til det. Så når forfatteren besøker oss i februar, skal alle ha lest «I morgen er alt mørkt», første bind i trilogien Brages historie.

I SITT RETTE ELEMENT. – Det er noe spesielt med aldersspennet fra 6 til 16 år, sier skolebibliotekar Marit Gautneb. (Foto: Erling Bergan)

Mer høytlesning

Med 16 års fartstid i skolebiblioteket lurer vi på om det er noen forskjell på måten hun jobber på nå sammenlignet med de første årene hun var her?

– Ja, jeg leser mye oftere høyt. Jeg tør å gjøre det mye mer. Det har blitt mye mer fokus på høytlesing de siste årene, det ser ut til å ha fått en ny vår. Nå leser jeg høyt nesten hver eneste dag, og sikkert 4-5 ganger om dagen.

– Hvilke effekter gir det?

– Det beste er å sitte og lytte sammen, å høre historier. Du får med deg de svake leserne som ellers ikke ville fått denne leseropplevelsen. Når jeg leser en spennende men litt krevende bok for 7.-10. klasse, en bok som mange elever ikke er sterke nok til å lese selv, så blir de med på historien. Jeg fanger opp leserne som ikke selv klarer å tilegne seg den. Så kan det hende at noen av dem kommer og spør om jeg har en annen bok, en som er lettere. Og da har jeg selvfølgelig det. Jeg kan få dem i gang, så de kan forstå at lesing er spennende. Det er viktig å finne en bok som passer å lese høyt, som alle synes er spennende. Da får jeg med hele gruppa.

Virksomheten bestemmer

– Samarbeider du med folkebibliotek?

– Tidligere var jeg på bokmøter på folkebiblioteket i Drammen. Jeg kan bestille klassesett via budruta deres. Jeg har fått god hjelp av fylkesbiblioteket til LESDET!-prosjektet.

– Hva med andre skolebibliotek?

– Gulskogen er det eneste skolebiblioteket i Drammen med fagutdanna bibliotekar. De andre har lærere som har noen timer i uka. Jeg deler jo det jeg har med dem. Men vi jobber så ulikt. At vi ble nominert til Årets bibliotek har imidlertid satt i gang noen bølger. Rektor og jeg har vært på rådmannens time og snakket om dette. Og denne uka var jeg på en ungdomsskole og snakket med en rektor som har lyst til å dra i gang noe.

– Hvorfor er det bare Gulskogen som har fagutdannet bibliotekar.

– Ja, det kan du si. Det er virksomheten som bestemmer det. Da skolen ble bygget, var det en i prosjektgruppa som sa at denne skolen skal ha bibliotek og denne skolen skal ha en fagutdannet bibliotekar. Og så var jeg så heldig å få denne jobben. Biblioteket ligger med vindu mot gata. Det er synlig. Så har det bare fortsatt å bli prioritert. Skolen får ikke noen ekstra midler til biblioteket, det er opp til hver virksomhet å prioritere dette.

– Er det likevel noen felles skolebibliotekpolitikk i Drammen?

– Det er ingen skolepolitiske beslutninger om skolebibliotek her i kommunen. Det er dessverre ikke noe satsingsområde for Drammensskolene. Jeg tror det er ganske likt dette i resten av Buskerud også.

– Er det noe tett nettverk mellom skolebibliotek i grunnskolen i landet?

– NBF Skole gjør en kjempejobb politisk og organisatorisk. Men ellers: Nei. Jeg kunne sikkert gjort noe med, men orker ikke bruke energi på å dra i gang noe slikt.

SAMARBEID MED LÆRERNE.To lærere kommer med en gruppe niendeklassinger hver fredag. Her skal det leses. (Foto: Erling Bergan)

Ulikt videregående skolebibliotek

Marit hadde permisjon fra Gulskogen i ett år for å jobbe på skolebiblioteket ved Drammen videregående skole. Hun ville prøve det litt.

– Men jeg lengtet tilbake. Det er noe spesielt med aldersspennet fra 6 til 16 år. Du så eleven som kom inn her og nettopp hadde knekt lesekoden. Og så sitter storebroren her, hvor fint det er når de store tar sånn vare på de små når de kommer inn her. Vi har mange sånne møter her.

– Er det stor forskjell på videregående og grunnskole? Er det noe faglig fellesskap?

– Selv om det sikkert er noe å hente, er vi ganske forskjellige. Jeg er tettere på elevene her. Jeg kan få til nærmere samarbeid med lærerne. Vi sier at skolebiblioteket her er et arbeidsrom. Det er ingen som kan sitte her og spille på mobilen. Det er så mange arenaer på skolen hvor det er støy i friminuttene. Her er det jobb. Og jobben er å lese. Det er det vi gjør her. Grunnskolen driver med leseopplæring, det gjør ikke videregående. Derfor kan vi ha mer høytlesing og lystlesing.

– Hvis de setter seg ned for å sjekke mobilen?

– Nei, da ber jeg dem om å gå ut. Vi er ganske strenge. De som kommer hit skal oppleve roen ved å sitte og lese. Det er dette som skiller det fra folkebibliotek, eller Biblo Tøyen. Dette er ikke et fritidstilbud.

Mindre faglitteratur

Biblioteket har et mediebudsjett på 50.000 kroner i året, pluss litt ekstra på høsten.

– Det skal holde til litteratur for 1. – 10. klasse. Så det er ikke noe halleluja. Men det er ikke verst. Vi har ingen tidsskrifter, men abonnerer på tre aviser: Drammens Tidende, Aftenposten Junior og Aftenposten. Andre behov i biblioteket dekkes av andre budsjettposter.

– Hvordan er det med faglitteratur i biblioteket?

– Vi tar fram det vi har når det er temaer som for eksempel samefolkets dag, eller temaer om ulike religioner, kroppen, matematikk eller universet. Men det virker som det er mindre faglitteratur på markedet nå. Det var mye mer da jeg startet. Elevene går mer på nettet for å skaffe fakta. Og der får de mye som de ikke skjønner, selv om de også bruker en søkemotor som «Kvasir junior» som gir deg treff på sider som er mer tilrettelagt for barn og ungdom. Men jeg kjøper inn det som er av faktalitteratur. For de minste er det viktig.

ØVERST PÅ ØNSKELISTA.– Jeg skulle gjerne hatt mer tid til å lese selv, som forberedelse til formidling. (Foto: Erling Bergan)

Mer lesetid

– Hvor trykker skoen for deg som skolebibliotekar? Hvilke behov står øverst på ønskelista? Hva ville du gjerne prioritert høyere?

– Jeg skulle gjerne hatt mer tid til å lese selv, som forberedelse til formidling. Jeg bruker skolens ferier. Tidligere hadde jeg noen dager på høst og vår, som jeg kunne bruke når bøkene kommer. Nye bøker kommer dessverre ikke rett før sommeren, når det er bedre tid til lesing, de kommer på høsten og våren. Nå må jeg samle opp og bruke litt tid i sommerferien. Og så bruker jeg høstferien og vinterferien. Men det er jo greit å ta litt ferie innimellom også.

Bibliotek og fritidstilbud

– Du har full stilling, og da må vel mer lesetid bety mer personale?

– Nei, det er ikke realistisk. Men vi har noen løse tanker om å utvikle dette bibliotekrommet videre til også å være et fritidstilbud, utenom skoletida. Da må vi få flere folk, få inn noen unge som kan spill, som kan litt mer aktiviteter. Dette er jo en byskole. Vi vil ikke at de unge skal trekke til sentrum, vi vil ha dem her. Det er mange idrettstilbud på Gulskogen, men lite for de som ikke driver med det. Vi kan ha meråpent som bibliotek, pluss andre tilbud ved skolen. Vi har sjakk, koding, teknolego og annet andre steder i skolen. Kanskje vi samler alt dette her. Men da må vi gjøre om rommet og kanskje tilknytte oss andre rom. Det er foreløpig løse tanker. Vi må søke midler til dette.

Vil gjerne bla

– Er det vanskelig å få mobil- og nett-generasjonen til å lese papirbøker?

– Jeg synes ikke det. Jeg har spurt rundt og tror det bare er tre elever på skolen som har en Kindle. De er ikke så interessert i å lese elektronisk. Når de leser, vil de gjerne bla, tror jeg. De liker å kunne bla tilbake. Jeg leser selv bare elektronisk nå og synes det er noe herk å bla. Det overrasker meg stadig når jeg formidler en bok, hvor enkelt det er å få dem til å låne. Og så er det en helt annen sak om de leser. Det er mange som vil høre historien, men de synes det er vanskelig å lese selv. Det å formidle en historie, og få dem til å få lyst til å høre resten, det synes jeg er overraskende enkelt. Men alle kan ikke bli lesere, vi kan ikke omvende alle. Men hvis du får en formidling, så får du i hvert fall muligheten. Og vi omvender nok flere enn om vi ikke hadde formidlet.

ENESTE I KOMMUNEN.Fagutdannet bibliotekar er det bare Gulskogen som har, av de 23 grunnskolene i Drammen kommune. (Foto: Erling Bergan)

Jeg er bibliotekar!

– Du er eneste fagutdannede skolebibliotekar på skolen og i kommunen. Er det litt ensomt?

– Ja, det kan være litt ensomt noen ganger. Men det er mitt valg. Samtidig liker jeg friheten med å jobbe alene. Jeg er nok litt utålmodig, det kan være vanskelig når det er større organisasjoner og mange skal bestemme. Jeg synes det er deilig å gjøre ting direkte.

– Identifiserer du deg med biblioteksektoren eller skolen?

– Jeg er stolt av denne skolen. Det er flott å kunne jobbe her. Jeg er stolt av at vi har vanvittig gode lærere og gode relasjoner til elevene, med dem i sentrum. Men jeg er ikke lærer, jeg har ingen pedagogisk utdanning. Jeg er bibliotekar, det er det ingen tvil om. Det gjør at biblioteket blir en annen arena enn klasserommet. Så det burde vært flere bibliotekarer i skolene, sier Marit Gautneb til slutt.

Les også om skolebibliotek: