– Man skal tåle mye!

Amal Aden har et nært forhold til både bibliotek og ytringsfrihet. Vi har snakket med henne om begge deler.

Amal Aden

– Noen sier at de blir veldig såret av at jeg har kort hår. Men jeg kan ikke ta hensyn til det, sier Amal Aden, som presiserer at målet ikke er å såre. (Foto: Erling Bergan)

Til tillitsvalgtkonferansen i Trondheim før jul inviterte Bibliotekarforbundet forfatter og samfunnsdebattant Amal Aden til å snakke om ytringsfrihet. Det takket hun ja til. Og de mer enn 80 deltakerne fikk raskt vite hvorfor.

– Jeg reiser mye rundt i Norge og jeg besøker bibliotek hver eneste dag, nesten uansett hvor jeg er. Så det er nesten litt flaut å stå her og skryte av dere. Men jeg må gjøre det litt likevel. For det er faktisk takket være bibliotekene og bibliotekarene at jeg står her i dag. Jeg pleier å si det hver eneste dag, at den største takken er det dere som skal ha, for at jeg har klart å leve.

Amal Aden var bare seks år gammel du hun mistet begge foreldrene i krigen i Somalia. I mange år bodde hun på gata. Som trettenåring kom hun til Norge i 1996. Deretter fulgte turbulente år der hun droppet ut av skolen og havnet i et miljø med dop og kriminalitet i Oslo.

– De første som behandlet meg som et menneske, var de som jobbet på biblioteket. Jeg kunne verken lese eller skrive, men likevel ble biblioteket mitt andre hjem.

Har løpt hver eneste dag
Det var ikke bøkene hun var mest opptatt av til å begynne med, det var roen hun fikk der.

– Som barn har jeg løpt hver eneste dag. Fra krigen, fra sult, fra ville dyr, fra alt. Som tenåring i Oslo har jeg også løpt veldig mye, fra kriminelle og litt av hvert annet. Men når jeg kom inn på biblioteket fikk jeg en indre ro. Og bibliotekarene så meg. De smilte til meg. Jeg ble sett! En bibliotekar kom bort til meg og ga meg en klapp på skulderen. Selv om jeg hadde vært i Norge veldig lenge, var det ingen andre som hadde gjort det før. Jeg hadde følt meg så ensom, jeg hadde følt at det var meg mot verden. Derfor ble biblioteket mitt andre hjem. Jeg kom hver dag og stilte meg mitt i lokalet så jeg skulle være synlig for henne. Etter hvert introduserte hun meg for litteraturen, uten at jeg visste hva litteratur var.

Lærte norsk på biblioteket
Det begynte med enkle bøker der ordet ”eple” ble forklart med bilder. Amal ble nysgjerrig på bokstavene. Skritt for skritt knakk hun lesekoden. Hun gikk mellom reolene og tenkte at alle disse bøkene hadde noen sittet og skrevet. Det ble hun fascinert av. Uten skolegang, uten familie, uten venner som kunne hjelpe henne, lærte hun seg norsk på biblioteket.

Etter hvert har hun selv formulert seg i aviser, på nett og i bokform. Hennes bok fra 2012 ”Om håpet glipper, er alt tapt” handler om homofile flyktninger, en bok som Mala Wang-Naveen i Aftenposten omtalte som ”en bok det gjør vondt å lese” – og det er ment som en anerkjennelse av Aden som forfatter. Hun behandler tabubelagte emner og må betale prisen for det. Som åpent homofil kvinne med somalisk bakgrunn i Norge, får hun et nært forhold til at ytringsfrihet koster. Hun har fått trusler og merket sjikane. Politiet må stadig passe på at det ikke skjer noe med henne når hun reiser rundt på foredrag og debatter. Så også på BFs arrangement i Trondheim.

Amal Aden2

Mange vil ha Amal Aden til sine arrangement. Her oppnår Annette Koch, biblioteksjef i Smøla, kontakt under BFs tillitsvalgtkonferanse i Trondheim. (Foto: Erling Bergan)

På vei ut fra BFs tillitsvalgtkonferanse er det mange bibliotekarer som vil snakke med Amal. Noen vil gjerne booke henne til et arrangement i sitt bibliotek. Det er hun positiv til.

– Men send meg en mail, så jeg får sjekket kalenderen, sier hun.

Omsider får vi henne på tomannshånd, og ber henne utdype sitt forhold til ytringsfriheten.

– Du har ytret deg fritt om ganske mye. Er det noe du angrer på? Har du noen ganger tenkt at du har gått for langt i noe du har sagt offentlig?

– Nei, ikke i det hele tatt. Jeg ytrer meg aktivt hver eneste dag, både privat og som offentlig person. Ikke noe av dette har jeg angret på. Jeg er ikke ute etter såre noen eller skade noen. Jeg ønsker å motivere folk til å bruke ytringsfriheten.

– Men det er vel likevel noen som føler seg såret av ting du sier?

– Det er det nok. Men målet mitt er ikke å såre. Noen sier for eksempel at de blir veldig såret av at jeg har kort hår. Men jeg kan ikke ta hensyn til det. Da får de bare være såret.

– Får du slike kommentarer fra det somaliske miljøet i Norge?

– Ja, og mange religiøse mennesker synes måten jeg kler meg på er provoserende. Det krenker dem. De oppfatter at det krenker religionen og at det krenker kvinnene. Men dette er et valg jeg har tatt. Hvordan jeg kler meg er mitt valg. Hvis noen blir krenket av det, er det faktisk deres problem, ikke mitt.

– Finnes det noen grenser for ytringsfrihet, slik du ser det?

– Ja, det gjør det. Trusler, sjikane og mobbing er ikke en del av ytringsfrihet. Men når jeg møter for eksempel ungdom på skolene og spør hva de mener om flyktninger, er de fleste positive. Så sier de også at de som er negative ikke kan si høyt det de mener. Men for meg er det viktig at alle sider kommer til orde.

– Det kom tydelig fram i det du sa i dag, at du ønsker å slippe fri kritikerne, de som ikke tør å komme fram før om natten.

– Ja, det er viktig. Mange sitter på nettet etterpå, og da blir det ofte usaklige debatter. Vi har godt av å konfrontere hverandre direkte og si høyt hva vi mener. For da kan vi ta til motmæle også. Om det er kritikk av islam eller innvandrere eller hva det måtte være, så vil jeg heller at de møter meg ansikt til ansikt i en debatt. Det er bedre at vi diskuterer åpent, enn at de skjeller meg ut klokka tre om natta. For det gir ikke noen mening.

– Du er muslim?

– Ja, jeg er muslim.

– Mener du det bør være noen grenser for kritiske ytringer om religion?

– Nei! Religion skal kunne kritiseres. Religion er ikke et menneske. Å kritisere religion, enten det er kristendom eller islam eller hva det er, må være helt greit. Om man tegner profeten eller sier noe om gud eller selve tekstene, så synes jeg det må være helt greit. Dette er jeg veldig opptatt av. Jeg mener det er viktig å forsvare ytringsfriheten. Man skal ha takhøyde, man skal tåle mye.

– Man bør altså tåle krenkelser av guder, profeter og religiøse tekster?

– Det må være lov, mener jeg. Om man ser Gud som den allmektige, vil nok Gud også tåle kritikken. Da trenger ikke mennesker å forsvare gud. De kan delta i debatten. Men å drepe, true og sjikanere andre fra å komme til orde – det er ikke greit.

– De oppfatningene du gir uttrykk for nå, finner du mange i det somaliske miljøet i Norge som er enig med deg?

– Det er nok ikke så mange. Særlig det med å kritisere religion. Mange mener at man kan kritisere alt, bortsett fra religion. Selv kritiserer jeg ikke religion. Men hvis man har behov for det, bør man kunne gjøre det.

– Du har ikke behov for å kritisere religion?

– Nei, jeg har ikke behov for det. Men hvis man vil tegne eller skrive kritisk, må det være lov. Det er en del av ytringsfriheten. Ytringsfriheten må stå høyere enn religionene. Det er min mening.

– Hvilket inntrykk har du av innvandrermiljøenes holdninger til forholdet mellom islam og ytringsfriheten?

– Det er nok en del som ikke bryr seg så mye med religiøse krenkelser, for Gud kan forsvare seg selv. Men det er noen religiøse som kan være veldig kompromissløse, som mener det bør være dødsstraff hvis man kritiserer. Du kan også høre fra ungdom som er født i Norge, at man kritisere alt bortsett fra islam. Det synes jeg ikke er greit.

Amal Adens bøker

Amal Aden har gitt ut en rekke bøker. «Jacayl er kjærlighet på somali» fra 2015 er den foreløpig siste.

Amal Aden reiser stadig vekk rundt på skoler og deltar i debatter om disse temaene. Hun ber dem tåle kritikken.

– Noen sier da at de ikke vil tåle at noen krenker deres religion og deres profet. Da prøver vi å lære dem at vi lever i et samfunn med ytringsfrihet, hvor man skal tåle å si høyt det man mener. Norge er ikke et islamsk land. Hadde dette vært i Saudi-Arabia eller Iran hadde man for lengst vært drept for visse meninger. Vi er i Norge, og må se de verdiene Norge har. Her kan de komme til motmæle, de kan si og skrive det de mener tilbake. De kan kommunisere, de kan bruke ord.

– Du forholder deg til ytringsfriheten i Norge. Mener du dette er en verdi som burde gjelde i ethvert land?

– Absolutt. Ytringsfriheten er noe av det jeg liker best med Norge. Andre land burde følge dette som et eksempel. Det er land der det er patriarkalsk, der det er sensur, der kvinner ikke kommer til orde, der de fra lavere lag i samfunnet ikke kommer til orde. Det er ikke rettferdig. Jeg vil ha land der alle kan si sin mening.

I foredraget sitt på BFs tillitsvalgtkonferanse la Amal Aden vekt på at de statlige integreringsmidlene bør kanaliseres til tiltak som virker. Vi ba henne utdype.

– I dag er det mange millioner som utbetales i integreringsmidler, og det er bra. Integrering er nøkkelen til et godt samfunn. Men samtidig mener jeg at bibliotekene bør styrkes. Bibliotekene er en arena for å møtes, og bibliotekene er noe av det som fungerer best. Derfor vil jeg heller at det formidles mer som prosjektmidler til bibliotekene rundt omkring i dette landet. Det er en arena som ikke har noe med UDI å gjøre, ikke noe med asylsøknader å gjøre, det er et nøytralt sted der man kan møtes og diskutere. Mange asylsøkere går på biblioteket allerede fra dag én. Derfor bør de styrkes som integreringstiltak.

– Du har vært rundt på mange debattmøter. Møter du mye kritikk?

– Ja, jeg møter kritikk. Men det er greit. Jeg kan nok til tider virke provoserende på en del folk. Men jeg tåler kritikken, for jeg kritiserer tilbake. Det var for eksempel en norsk journalist som sa til meg for en stund siden at siden jeg blir mobbet og truet og sjikanert hele tiden, og hvis jeg vil unngå det, hvorfor bruker jeg ikke en liten hijab. Hun var feminist og ville beskytte meg. For meg ville det allikevel blitt feil. Men det var greit for meg at hun hadde den meningen.

– Har du brukt hijab noen gang?

– Nei, det har jeg aldri gjort i hele mitt liv, selv ikke i Somalia da jeg var liten. Men det er noen som prøver å vise forståelse for andre kulturer og mener at min kritikk har ståsted fra en annen kultur. Men det jeg kritiserer er ukultur. Undertrykkelse tilhører ingen kultur. Derfor må man tørre å kritisere. Men hun mente altså at jeg ville få færre problemer hvis jeg dekket meg til.

– Det er det korte håret ditt?

– Somaliske kvinner dekker seg til, så da ser du uansett ikke hvordan håret deres er. Mange blir sinte på grunn av mitt utseende. Å klippe håret gjør at du ligner en mann, og derfor ses det som uakseptabelt. Jeg savner individets frihet i den somaliske kulturen. Somalisk ungdom skriver til meg og forteller at de sliter med at far, mor, onkel, tante og hele klanen bestemmer. Da er det vanskelig å være ungdom. Individets frihet er viktig. Når ungdom blir myndig, må man la dem være i fred.

– Når du blir invitert rundt i landet, hva er det oftest du blir bedt om å snakke om? Egne bøker, egen barndom, ytringsfrihet?

– I Norge er det nok mest om ytringsfrihet, om likestilling i minoritetsmiljøene og om homofiles rettigheter. Men ytringsfriheten er et tema jeg snakker om hver eneste dag. Jeg er veldig opptatt av hvordan vi innad i minoritetsmiljøene kan bli flinkere til å bruke ord, i stedet for å kaste ting. Jeg synes faktisk at jeg lykkes med det.

– Dette la du også vekt på da du snakket på tillitsvalgtkonferansen vår. Du kritiserte bibliotekarer for å være for tilbakeholdne, å ikke tørre å kritisere innvandrerungdom i fare for å bli stemplet som rasist?

– Ja, det gjelder ikke bare bibliotekarene, det gjelder hele Norge. Bibliotekarene gjør en uvurderlig innsats. Men de må ikke være for redde, særlig ikke de som jobber i skolebibliotekene. De må behandle alle likt, være strenge og rettferdige. Hvis noen ikke får lov til spise maten sin i biblioteket, mens andre får lov fordi man er redd for å bli stemplet som rasist om man sier fra, så blir det feil. Jeg ser en del av dette rundt omkring i landet, og det har jeg ikke noe sans for. Derfor går jeg til enkelte og sier akkurat det jeg mener, at de bør endre dette. Skoleledelsene må også jobbe med dette. Minoritetsungdom må behandles som all annen ungdom. Også i bibliotekene.

Amal Aden sier ting som det er. Men hun gjør det høflig og respektfullt. Veien fra å være foreldreløst gatebarn i Mogadishu til å bli en debattant man lytter til i den norske offentligheten har altså gått via utallige bibliotekbesøk. Det har åpenbart vært til gjensidig glede.