Hvis Hokksund var Ferguson

For 20 år siden var det nazikonsert og kamp mellom blitzere og nynazister i Hokksund. I oktober 2015 blir det malt hakekors på rådhuset i Øvre Eiker. I januar 2016 er biblioteksjef Birgithe Schumann-Olsen i Øvre Eiker på bibliotekkonferansen Granitol og hører Scott Bonner snakke om bibliotekdrift under opptøyene etter drapet på Michael Brown i Ferguson, USA. Vi har utfordret henne: Er det noen lærdommer her, om bibliotekbeslutninger når det koker i lokalsamfunnet?

Birgithe Schumann-Olsen

Birgithe Schumann-Olsen er biblioteksjef i Øvre Eiker.

Jeg er på Granitol bibliotekfestival sammen med 200 andre bibliotekarer. Det er en kort pause i programmets første dag, men alle har fått beskjed om å være tilbake i god tid, for NRK skal nemlig streame. ”Stjernebibliotekar til Gjøvik” er annonsert på NRK Østnytt og forventningene er høye.

Mange har fått med seg navnet Scott Bonner nå. Han er biblioteksjef i Ferguson i Missouri, byen som ble scenen for store opptøyer og uroligheter høsten 2014. Byen har 21.000 innbyggere, en fjerdedel lever under fattigdomsgrensen, og mellom 80 og 90 % er afro-amerikanere. I biblioteket er Bonner eneste ansatt i full stilling, i tillegg kommer ti deltidsstillinger. Bonner hadde bare jobbet der i noen uker da opptøyene begynte. Høsten 2014 og utover vinteren holdt han biblioteket åpent mens alle andre stengte butikkene og kontorene sine, spikret igjen vinduene og lukket dørene.

Mike Brown var en svart 18-åring. Han ble skutt og drept av en hvit politimann. Brown var ubevæpnet, og vitner sa at de hadde sett ham holde hendene over hodet og si ”don’t shoot”. Andre vitner sa at politimannen hadde skutt i selvforsvar. ”Hands Up, Don’t Shoot” ble et slagord i protestbevegelsene som bredte seg over hele USA i etterkant av drapet.

Første etiske dilemma: Stenge eller holde åpent?
Den første runden med uroligheter varte i to uker og to dager. Brown ble drept lørdag kveld, den 9. august. Dagen etter begynte med fredelige minnemarkeringer, men i løpet av kvelden gikk de over i protester og opptøyer. Mandag morgen holdt de fleste butikkene stengt. Også biblioteket valgte å holde stengt denne dagen. Forvirringen var stor og mange var redde. Valget sto mellom å betjene publikum og å sikre personalet.

Bonner ser ut over forsamlingen og spør: What would you do?

Og jeg tenker: Jeg ville holdt åpent. Så klart! Men samtidig kjenner jeg på usikkerheten, for hvem vet hvordan man handler når man er redd på ordentlig?

At the much calmer Thursday evening demonstration.

Det lille stedet Ferguson ble kjent da 18 år gamle Michael Brown ble ble skutt og drept av en politibetjent 9. august 2014. Hendelsen førte til omfattende protester mot politibrutalitet og rasisme, men også plyndringer. Ferguson er en forstad til St. Louis i den amerikanske delstaten Missouri, og har 21.000 innbyggere. En fjerdedel lever under fattigdomsgrensen, og mellom 80 og 90 % er afro-amerikanere. (Foto: Jamelle Boule)

Bonner forsto at han bare hadde ett valg: Å åpne biblioteket igjen.

Torsdag 14. august stengte skolene og åpnet ikke før tolv dager senere. Fredag 15. august ble navnet på politikonstabelen offentliggjort og det ble innført portforbud mellom midnatt og kl. 05.00. Nasjonalgarden ble sendt til Ferguson for å gjenopprette ro og orden.

Den torsdagen kom kunstlæreren Carrie Pace inn i biblioteket og sa at hun hadde noen lærere som gjerne ville undervise, kunne de få litt plass i biblioteket? Dermed satte de i gang. Flere gikk rundt med plakater hvor det sto at foreldre kunne sende barna sine på skole i biblioteket, og i løpet av et par dager kom 200 barn. Skolen kalte de ”School for Peace”. Media fanget opp hva som foregikk, og plutselig var lokalene fulle av journalister som ante en god sak.

Bonner sier:
– The public doesn’t understand our mission. When the media came, people thought we did great stuff, but we did ordinary library stuff. The public think we are a building with books, but we are an institution that support our community … we are the mean that let individuals make themselves better, let communities make themselves better.

Når en krise rammer, da trenger folk et sted å møtes. Når barna trenger skole og fellesskap, da stiller biblioteket opp. Ballen rullet videre. Flere frivillige kom til og ville hjelpe. Bonner bestemte seg for heller å angre på å ha sagt ”ja” for mange ganger, enn ”nei” for mange ganger – og svarte positivt på alle henvendelser. I løpet av fredagen var 100 lærere og frivillige på plass. Dermed ble det satt i gang flere aktiviteter. Det første var matservering tre ganger om dagen, fordi mange av barna får hovedmåltidet sitt på skolen. Etter hvert kom det også i gang flere arrangementer både for barn og voksne.

Biblioteket er en nøytral arena
Noe av det mest utfordrende skjedde da noen kunstnere tok kontakt med biblioteket og ville sette opp en utstilling. Bonner svarte ja, men stilte også krav om at kunsten måtte appellere til refleksjon og ikke promotere kun én side av saken. Da han så tittelen på utstillingen ble han svett: ”Hands Up, Don’t Shoot – Artists Respond”.

Den politiske nøytraliteten i biblioteket er svært viktig. Bonner selv sier at han passet på ikke å uttale seg om politiske spørsmål fordi bibliotekets nøytralitet er hele grunnlaget for at alle skal kunne kjenne seg velkomne. Ingen ansatte fikk lov til å diskutere hendelsene i eller rundt skranken. Tittelen på kunstutstillingen kunne leses som støtte til den ene siden i konflikten, og for første gang måtte han argumentere sterkt for at han stolte på kunstnerne. Utstillingen ble en suksess, og også motstanderne opplevde at bildene berørte dem.

FERGUSON

Scott Bonner er biblioteksjef i Ferguson. Han valgte å holde åpent under urolighetene i 2014, han inviterte en rekke aktiviteter inn i biblioteket og opplevde at det bibliotekarer gjør hver dag fungerer også når det er turbulens i lokalsamfunnet. (Foto: Mashable)

I kaos oppstår nyskapingen
Etter foredraget får Bonner spørsmål fra salen om hvordan det har gått med biblioteket hans etter at tingene har roet seg? Han svarer at de har fortsatt med mange program og aktiviteter. Mer ”programming” var noe han hadde tenkt å gjøre, men siden han var ny hadde han planlagt å vente et års tid. Da kaoset oppsto måtte han slippe alt han hadde i hendene og bruke all sin tid på å organisere alt som skjedde fra dag til dag.

Dette fikk meg til å tenke på den første foredragsholderen på Granitol, Sjur Dagestad, og innlegget ”Hue fullt av gamle tanker”, om innovasjon og nyskaping. En historie handlet om et anbud som virket uoverkommelig, de manglet en helt nødvendig komponent. Så sier en av medarbeiderne: Jeg kan lage den dingsen på tre uker, men jeg har noen krav. Jeg skal ikke lese e-poster, ingen møter og verkstedet skal prioritere å teste mine ting. Han fikk ja, og klarte brasene. Etterpå sa han: ”Hadde vi ikke hatt så dårlig tid, så hadde vi ikke klart det”. Etter det bestemte firmaet seg for å redusere produksjonstiden fra ett år til tre uker. Det handlet om å kunne kutte ut noe i en periode, for å fokusere på det vesentlige.

Var det dette som skjedde i Ferguson? Noen ting ble bare kuttet ut, som e-post og katalogisering. I stedet satte de i gang med aktiviteter. Resultatet var at de fikk i gang utrolig mye på kort tid, det ble en kick-start som fortsatte i mer moderate former.

Hva kan skje i Hokksund?
Kan ”Ferguson” skje i Hokksund? Det virker så helt fjernt. Jeg ser for meg Stasjonsgata og Rådhusgata, to helt vanlige sentrumsgater som finnes i mange norske småbyer. For 20 år siden gikk det nynazister i disse gatene. De kom også inn på biblioteket i uniform. Sommeren ‘95 kom oppgjøret på Kantumbrua, mellom blitzerne og nynazistene. Den slåsskampen ble et vendepunkt for bygda.

Hokksund-web01

For 20 år siden var det nazikonsert og kamp mellom blitzere og nynazister i Hokksund. Med Svein Ludvig Larsen i spissen protesterte bygda med folkebevegelsen ”Øvre Eiker viser ansikt”. I oktober 2015 ble det malt hakekors på rådhuset i Øvre Eiker. – Kampen er ikke over, sier Larsen. (Foto: Tore Sandberg/Drammens Tidende)

Folk møtte opp og gikk i fakkeltog for å ta avstand fra nazistene og rasismen. Bevegelsen ”Øvre Eiker viser ansikt” ble dannet, og det ble født en bevissthet om at toleranse og inkludering er noe man må jobbe med kontinuerlig. Den dag i dag lever fortellingen om dette videre hos befolkningen i kommunen, og toleransearbeidet gjenspeiles i kommunens visjon ”sammen skaper vi et livskraftig Øvre Eiker”.

”The work we do every day is good training for stepping up when our community is in crisis.”
Det utviklet seg ikke til noe ”Ferguson” i Hokksund. Men historien forteller oss at vi aldri vet hva som kan skje. Krisen kommer oftest uanmeldt og kan ramme oss alle, selv hvor utopisk det kan virke i rolige tider. Bonner nevnte selv tema som naturkatastrofer og flyktningestrøm.

”Leading in Times of Crisis” var tittelen foredraget hadde i programmet, men foredraget Bonner holdt hadde fått tittelen ”Librarianship in Times of Crisis”. Hovedbudskapet hans var at alt det han gjorde den høsten var normalt bibliotekararbeid, bare litt mer intenst.

Den jobben vi alle gjør hver arbeidsdag er den treningen som skal til for å stå opp når en krise rammer lokalsamfunnet vårt.