Hvem er folkebiblioteket for?

- Biblioteket er for alle, og det skal ha lav terskel. Jeg tror vi med fordel kan jobbe mer strategisk mot spesifikke brukergrupper. Men å være et lavterskeltilbud er ikke det samme som å være et marginalt tilbud. Bredden – som riktignok gjør sektoren til en markedsføringsnøtt – er også styrken, skriver førsteamanuensis Sunniva Evjen ved bibliotekarutdanninga på HiOA.

sunniva evjen

– Biblioteket er for alle, og det skal ha lav terskel. Jeg tror vi med fordel kan jobbe mer strategisk mot spesifikke brukergrupper. Men å være et lavterskeltilbud er ikke det samme som å være et marginalt tilbud.

Hvem er folkebiblioteket for? Alle. Heldigvis og dessverre. Fra et demokratisk ståsted er det: heldigvis! Å være en allment tilgjengelig tjeneste er en av de viktigste faktorene for institusjonens eksistensberettigelse. Dessuten er universale velferdsgoder med på å øke tilliten i samfunnet og kan bidra til å utjevne forskjeller. Fra et kunnskapsperspektiv er det oppløftende, fra et kulturståsted berikende. Fra et markedsføringsståsted er det imidlertid en ulempe: «å fremme opplysning, utdanning og annen kulturell virksomhet, gjennom aktiv formidling og ved å stille bøker og andre medier gratis til disposisjon for alle som bor i landet.» Man trenger ikke være Kjetil Try for å skjønne at det gir noen ekstra utfordringer når målgruppe skal identifiseres og tjenestene skal profileres.

Statistikk om bibliotek

For noen uker siden registrerte jeg – og sikkert mange av dere – at Kristian Meisingset hadde lest kultur- og bibliotekstatistikk. Den gjorde ham bekymret for de som faller utenfor – samfunnets tapere som ikke finner veien til biblioteket. Siden Meisingset mener at bibliotekenes viktigste oppgave er å inkludere dem som står utenfor – og at vi mislykkes. Kulturstatistikken han baserer disse foruroligende prognosene på, viser nemlig at bibliotekbruken går ned blant de uten fullført utdanning. Det er den middelaldrende, utdannede middelklassen som bruker bibliotekene, hevder han – og det skaper et kredibilitetsproblem for sektoren.

Som Ellen Merete Duvold så riktig påpeker på Biblioteknorge-lista 2. juni er nok ikke situasjonen så dramatisk som Meisingset skal ha den til. Ser man på utviklingen fra 1991 til 2012 (Statistisk sentralbyrå 2013) har bibliotekbesøk generelt gått litt ned. Norge skiller seg ikke fra andre land i så måte – kultur- og medievanene våre har endret seg. Det årets statistikk viser er imidlertid at enkelte grupper mer tydelig enn andre velger bort biblioteket (tall i prosent):

Evjen-illDet er altså blant personer mellom 16 og 24 at vi ser en tydelig nedgang. Med andre ord: i hovedsak eldre skoleelever og studenter. Dette er en utfordrende gruppe å nå, både for bibliotek og andre «tilbydere». Men det er også en gruppe som i større grad enn andre ikke har rukket å bli ferdig med videregående skole eller høyere utdanning. Når det gjelder bibliotekbruk spesielt, vil en god del av dem bruke ressursene på sine respektive utdanningsinstitusjoner – i stedet for folkebiblioteket. Dessuten er det er en gruppe som nok gjør andre valg i fritiden enn da de var yngre.

Marginaliserte?

Som bibliotekar og medmenneske synes jeg det er rørende at Kristian Meisingset bekymrer seg for vanene til unge i utdanning. Og det er selvsagt et problem at unge bruker biblioteket mindre – det kan påvirke vanene deres senere, selv om mange nok vil gjenoppstå som bibliotekbrukere når de selv etablerer seg med jobb og familie. Å kalle dem samfunnets tapere, eller marginaliserte, vil jeg på generelt grunnlag dog være forsiktig med.

Men – jeg er helt enig i at bibliotekene har en oppgave å gjøre med de som faller utenfor A4-formatet. Jeg har ikke tro på biblioteket som varmestue, men jeg er overbevist om at det kan være et meningsfylt sted for alle. Hvem er Meisingsets marginaliserte? Er det bare de lavt utdannede? Er det innvandrere? Er det fattige? Vi vet at innvandrere ofte finner veien til biblioteket, og bruker det mer eller mindre «organisert». Stadig flere språk-cafeer dukker opp, både i bibliotek-regi og i samarbeid med frivillige, og bidrar til et enda bedre tilbud til de som vil mestre språk i et nytt land. En mer komplisert gruppe er de virkelig marginaliserte, de hjemløse, uteliggerne, tiggerne. I fjor hadde jeg gleden av å høre hvordan et folkebibliotek i Riga har tatt tyren ved hornene og skapt et reelt tilbud til nettopp denne heterogene gruppen. Tøft – og et eksempel til etterfølgelse.

Besøkstall er viktige

Som et apropos skriver Kristian Meisingset at utlånstall som mål på suksess. Her er vi helt enige. Besøkstall er derimot viktige, men de må også ses i sammenheng med åpningstider og personalressurser. Forskning fra inn- og utland viser at bibliotekrommet blir stadig viktigere, og at mange brukere ikke låner – men bruker biblioteket likevel. Dermed har lokaler, areal, åpningstider og aktivitet mye å si. Mange steder bygges det praktfulle bibliotek som trekker folk – det gir muligheter, men skaper også utfordringer. Som yrkesgruppe har vi ansvar for at det som skjer på biblioteket er med på å inkludere flere, ikke skape større avstand. Vi har fått en en formålsparagraf som viser veien. Det er flott, men den krever også mer av oss – både praksisfeltet og utdanningsinstitusjonene.

Et lavterskeltilbud er ikke det samme som å være et marginalt tilbud.

Biblioteket er for alle, og det skal ha lav terskel. Jeg tror vi med fordel kan jobbe mer strategisk mot spesifikke brukergrupper. Men å være et lavterskeltilbud er ikke det samme som å være et marginalt tilbud. Bredden – som riktignok gjør sektoren til en markedsføringsnøtt – er også styrken. Jeg synes det er fabelaktig at en høyt utdannet, middelaldrende middelklasse bruker biblioteket – i Norge er det tross alt ganske mye av den slags. Problemet oppstår hvis ingen andre opplever at det er noe for dem der.

La panikknappen være

Til slutt vil jeg peke på en annen interessant ting ved kulturstatistikken. For selv om bibliotekbruken har gått noe ned blant de unge brukerne, litt ned blant de aller yngste – så har den økt blant de eldste. Den har, siden 1991 faktisk gått fra 29 % til 47 %. Nå er kanskje ikke dagens seniorer marginaliserte, men jeg synes det er svært oppløftende at også eldre i større grad finner veien til bibliotekene og opplever at de får et tilbud der. Vi vet det satses på eldre, gjennom glitrende prosjekter som Seniorsurf, samarbeid med Senioruniversitetet og så videre. Det kan være verdt å notere seg det som funker, og ikke bare det som butter mot. Kanskje kan vi la panikknappen være enn så lenge.

Kilde: