Hitteverkdirektivets betydning for abm-sektoren

Hitteverk er norsk nyord for det engelske ”orphan works”. EU-direktivet om hitteverk har sin bakgrunn i ønsket om å digitalisere kulturarven ved flere ulike institusjoner i Europa. Direktivet innfører en metode for bruk av verk der opphavsmannen ikke lar seg oppspore.

Cyrille Nolin og Espen Søyland Bakjord

Espen Søyland Bakjord og Cyrille Nolin, Juridiske rådgivere, Nasjonalbiblioteket

Høringsrunden knyttet til blant annet hitteverkdirektivet (2012/28 EU) er nå avsluttet, og det er ventet at Kulturdepartementet fremmer lovforslag om dette på nyåret. Likevel tar vi tar allerede nå sjansen på en liten gjennomgang av hva hitteverkdirektivet går ut på, og hva det kan innebære for abm-sektoren. Her skal det altså handle om hitteverk, hvilket er det norske nyordet for det engelske begrepet orphan works.

Bakgrunnen for direktivet er ønsket om å digitalisere kulturarven ved flere ulike institusjoner i Europa. I starten håpet man på at direktivet skulle muliggjøre massedigitalisering av verk. Slik direktivet står er dét tvilsomt, særlig når man tar hensyn til hvor arbeidskrevende det vil bli å gjennomføre omfattende søk etter rettighetshavere. Selv om den norske gjennomføringen blir god vil direktivets vedlegg forutsette en hel liste med saumfarte klarereringspunkter før et verk kan registreres som hitteverk.

Hitteverkdirektivet innfører uansett en metode for bruk av verk der opphavsmannen ikke lar seg oppspore, og åpner opp for at man kan legge ut slikt som ellers måtte blitt værende i arkivet. I Norden har vi riktignok i flere årtier hatt snedige avtalelisensmekanismer som har innbefattet bruk av verk av denne typen. Abm-eksempelet på en slik avtale er bokhylla-avtalen mellom Nasjonalbiblioteket og Kopinor, der opphavsrettslig beskyttede bøker tilgjengeliggjøres på nb.no. Her hjemme kan direktivet likevel tenkes å komme til nytte for enkeltstående klareringer, avtalelisens er mest aktuelt for tilgjengeliggjøring av en hel mengde verk.
ILL-bok ved siden av åpen håndflateHitteverkdirektivet tar sikte på å tillate visse former for bruk av hitteverk ved medlemslandenes offentlige bibliotek, museer og utdanningsinstitusjoner. Enkelt sagt er det abm-institusjonene vi snakker om, selv om definisjon og rekkevidde er en litt annen en den vi kjenner fra § 1-1 i forskrift til åndsverkloven. Institusjonene skal i alle fall kunne tilgjengeliggjøre verk uten at man vet om de er falt i det fri, og uten klarering med rettighetshaver. Hitteverksdirektivet gjelder per nå for skriftlig materiale, lydopptak og audiovisuelle produksjoner, men dessverre ikke bilder og fotografier. Direktivet har en foreslått revisjonsdato, men det er vanskelig å si om fotografier vil bli omfattet i nær fremtid.

Skal et verk bli klassifisert som hitteverk må verket først finnes i institusjonens samling. Videre må samtlige rettighetshavere være umulig å få fatt i selv etter at brukerinstitusjonen har gjennomført omfattende søk. Som et minimum skal søket foregå i angitte databaser for hver av verkstypene. Etter søket er foretatt skal institusjonen videreformidle informasjonen til et nasjonalt kontaktpunkt. Nasjonalbiblioteket har i sitt høringssvar sagt seg villig til å ta denne rollen. Informasjonen blir sendt til en database som er felles for hele EU/EØS og skal forvaltes av OHIM (kontoret for harmonisering i det indre markedet). Formålet med databasen er at andre institusjoner kan søke opp hitteverk og slippe dobbeltbehandling.
ILL-bok svever over håndflate

Regelverket vil medføre at institusjoner kan formidle verk som det tidligere var umulig å rettighetsklarere. Det er i prinsippet ikke noe i veien for at en institusjon uten de nødvendige resurser kan henvende seg til annen institusjonen med ønske om å få hjelp til å utføre det omfattende søket. Etter søket er utført kan institusjonen for eksempel legge hitteverket ut på internett gjennom strømming. Hvis en rettighetshaver deretter gir seg til kjenne vil institusjonen kunne klarere verket eller trekke det – og falle tilbake på alminnelige låneregler, herunder privat brukskopi og utlån.