Håndtering av ikke-offentliggjort materiale

JUSS FOR BIBLIOTEKARER: Den som har mottatt et brev vil som hovedregel ikke ha ervervet noen opphavsrett til det. Brev regnes ikke som offentliggjort bare ved at de overdras til en institusjon fra en som ikke har opphavsretten.

Espen Søyland Bakjord

Espen Søyland Bakjord er juridisk rådgiver i Nasjonalbiblioteket

I forrige artikkel tok vi opp muligheten abm-institusjoner har til å tilgjengeliggjøre materiale på terminaler i egne lokaler. Det ble ikke understreket forrige gang, men det er altså kun materiale som er offentliggjort som kan tilgjengeliggjøres. Jeg vil tro at det er logisk, allmennheten har i utgangspunktet ingen rett til å bruke eller tilegne seg verk som ikke er offentliggjort. De interessante spørsmålene er: Når er et verk offentliggjort, og hvordan håndteres denne type materiale?

 

Nasjonalbiblioteket mottar en del henvendelser fra givere med større eller mindre privatarkiver, og her støter vi ofte på materiale som få har sett. Dette kan dreie seg om all slags materiale, men ett typetilfelle er brev som giveren har fått fra kjente personer. Brev som dette vil ikke være offentliggjort om det kun er sendt innenfor den såkalte private krets. I denne sammenheng betyr det innad i familien, eller mellom nære venner.

 

Brevet ansees offentliggjort når det er ”gjort tilgjengelig for allmennheten”. I praksis holder det at brevet er sendt til en person utenfor den private kretsen. Merk bare at det er opphavsmannen som skal stå for eller samtykke til det. Et tvilstilfelle kan være der brevet er stilet til en god venn, men adressert til hans eller hennes arbeidsplass. Hvis brevet må sies å være rettet til bedriften eller institusjonen bør brevet ansees offentliggjort iht. åndsverkloven.

 

Den som har mottatt brevet vil som hovedregel ikke ha ervervet noen opphavsrett til det, og mottakeren kan i teorien ikke bestemme over brevets eventuelle offentliggjøring så lenge det er opphavsrettslig vernet. Det at en mottaker av for eksempel et kjærlighetsbrev ikke kan rå over opphavsretten til brevet kan for mange virke ulogisk og være vanskelig å forstå. Med mindre forfatteren har bestemt noe annet innebærer dette at det er opphavsmannens arvinger som rår over rettighetene når forfatteren har falt fra.
old letter and post cards with feather quillNå skal vi ikke glemme at mottakeren har eiendomsretten til brevet, og en mulig handlemåte er å la brevet forbli i skuffen. Mottakeren kan dessuten ha vern mot publisering iht. annen lovgivning der avsender har kopi. Hvis mottaker donerer materialet til et bibliotek skal materialet i utgangspunktet ikke vises frem i biblioteket før vernetiden har gått ut, og da snakker vi som kjent om 70 år etter utløpet av opphavsmannens død. Alle abm-institusjoner har likevel adgang til å fremstille eksemplar av denne type materiale, men da kun til sikring og bevaring.

 

Brev regnes altså ikke som offentliggjort bare ved at de overdras til en institusjon fra en som ikke har opphavsretten. Hvis man i motsatt fall får overdratt materiale fra rettighetshaver kan det derimot være rimelig å innfortolke en rett til å vise frem og kanskje låne ut materialet for publikum. I et slikt tilfelle bør materialet dermed ansees offentliggjort ved overdragelsen. For å unngå tvil bør man likevel sørge for å avtale dette med rettighetshaver. Det bør også nevnes at saken er grei der en institusjon kjøper materialet fra rettighetshaverne. Da kan materialet lovlig ”spres videre blant allmennheten” – som det heter i åndsverkloven § 19 første ledd.
(Artikkelen sto i tidsskriftet Bibliotekaren nr 11 – 2013.)