Generasjon formidling

BF 25 ÅR: Har dagens bibliotekstudenter bruk for Bibliotekarforbundet? Hva mener de om profesjonens rolle, bibliotekarutdanninga de går på og BFs betydning? Vi samlet fem studenter rundt et pizzabord, tok en pause fra BF-jubileets nostalgiske tilbakeblikk og lot dem snakke fritt.

BFs LEGITIMITET: – Fordelen med et lite og spesialisert fagforbund er at BF vet hva som er arbeidsvilkårene for alle som er med. Og de engasjerer seg i hverdagen til medlemmene, i større grad enn store, brede fagforbund, sier Susanne Osland (nr to fra høyre). (Foto: Erling Bergan)

Det er 50 år siden sekstiåtterne ga opphav til studentklisjeer som lever et slags spøkelsesaktig liv fremdeles. Det er 25 år siden en bølge av engasjement i den norske bibliotekverden produserte et splitter nytt bibliotekarforbund. BF har vokst og det har etablert seg. Kanskje det tas for gitt av mange i dag?

Vi ville vite hva et knippe bibliotekstudenter tenker om betydningen av BF i dag og bli kjent med noen saker som de lett engasjeres av. Rundt et bord med pizza gir de oss tankevekkende perspektiver og tydelige standpunkter.

Synlig stand

Lone Wanderås Fossum er masterstudent og har vært studentmedlem i BF en stund. Hun sier at hun ikke kjenner Bibliotekarforbundet veldig godt. Men hun har søkt og fått stipend, hun var med på BF-arrangement på det store bibliotekmøtet i Sandefjord i år og hun mottar som alle andre medlemmer Bibliotekaren i posten.

– Jeg ser også BF når de har stand på Bislett i starten av skoleåret. Ellers er det ikke så mye aktivitet, sier hun.

Fagorganisering en selvfølge

Christina Martinsson går 3. året på bachelorstudiet.

– Første dagen jeg kom på skolen så jeg at BF hadde stand. Bra, tenkte jeg! For fagforening er viktig, sier hun.

Christina forteller at hun vokste opp i det lille gruvesamfunnet Gällivare i Nord-Sverige. Der var fagorganisering en selvfølge.

– Du må ha et fagforbund, ellers tramper noen på deg.

Hun meldte seg inn i BF med en gang og gjennom Bibliotekaren ser hun at det skjer mye.

– Fordelen med et lite og spesialisert fagforbund er at BF vet hva som er arbeidsvilkårene for alle som er med. Og de engasjerer seg i hverdagen til medlemmene, i større grad enn store, brede fagforbund. Selv om de store kan ha større gjennomslagskraft overfor arbeidsgiver, foretrekker jeg et spesialisert fagforbund som BF.

– Er BF for smalt?

– Nei, det synes jeg ikke. Det er på en måte litt gi og ta. Kjæresten min er i Tekna, og selv om de er mye større, får Bibliotekarforbundet gjort mer for mine interesser enn Tekna får gjort for hans. De organiserer bredt og kan ikke ivareta særinteressene for alle sine medlemmer på samme måte som BF kan. Jeg synes Bibliotekarforbundet har en god balanse der.

Foretrekker bredt forbund

Rune Keisuke Kosaka er ferdig med bachelorgraden og er for tiden fulltids leder av studentparlamentet ved OsloMet. Han skal begynne på masterstudiet til høsten.

– Jeg har et positivt inntrykk av BF. Men NTL har vært min fagforening i mange år og det var ikke aktuelt for meg å forlate den. Jeg liker forbund som dekker hele arbeidsplassen. Likevel har jeg et positivt inntrykk av Bibliotekarforbundet som politisk aktør. BF er et forbund som i tillegg til å jobbe for medlemmene også jobber med utvikling av sektoren de organiserer. Det er jo fordelen med profesjonsretta forbund. Jevnt over synes jeg at den bibliotekpolitiske retningen BF jobber i er veldig god, og jeg er imponert over hvor mye BF får gjort, selv om de ikke er så store. Skulle jeg få meg jobb et sted der de fleste er organisert i BF, vil det kanskje være aktuelt å melde seg inn der.

Kontakt gjennom Alexandria

Susanne Osland går 3. året på bachelorstudiet og har tidligere vært nestleder i bibliotekstudentenes sosial forening Alexandria.

– Jeg så mye til Bibliotekarforbundet de første dagene på studiet, da dere hadde stand på Bislett. Det var mye informasjon og mye som skjedde da. Så ser jeg jo Bibliotekaren som kommer i posten. Og som nestleder i Alexandria hadde jeg kontakt med folk i sekretariatet i BF i forbindelse med arrangement.

Solidaritetsfølelsen

Elisabeth Reinertsen går også 3. året på bachelorstudiet. Hun har vært leder av studentforeninga Alexandria og sitter nå som vara til forbundsstyret i BF.

– Jeg meldte meg inn første dagen på studiet for kanskje å vinne en iPad. Det gjorde jeg ikke. Så var det en lang periode hvor BF var en av de to «ett eller annet» som jeg meldte meg inn i på begynnelsen av studiet og som stadig sendte meg blader i posten. Jeg bladde gjennom uten å lese så kjempenøye. Som leder av Alexandria samarbeidet jeg mer med BF og forstod etter hvert mer av hva BF som fagforbund er. Så ble jeg intervjuet i Bibliotekaren som Alexandria-leder, og valgt inn som vara til forbundsstyret i BF i fjor høst. Det har ballet på seg.

Elisabeth har et godt inntrykk av BF og vedgår at medlemskapet nærmest var en selvfølge for henne:

– Jeg kommer fra en familie hvor vi alltid har tatt det som en selvfølge at man betaler skatten sin og fagforeningsmedlemskapet sitt. Det dreier seg om solidaritetsfølelsen og at samfunnet skal støtte opp under alle. Faren min var med i en stor streik da jeg gikk på barneskolen. Han var hjemme hele sommeren og vi kunne ikke dra på sommerferie det året fordi vi hadde bare pengene fra streikekassa. Men jeg forstod at det var viktig å streike, å stå opp for lønn og rettigheter for alle. Jeg har alltid hatt en opplevelse av at fagforbund er viktig. Foreldrene mine var ikke nødvendigvis så veldig aktive, men fagforeningsmedlemskapet var en selvfølge. Da er det naturlig også for meg å melde meg inn. BF jobber jo både for bibliotekarene og for bibliotek i samfunnet, og det vil jeg være med på.

FORMIDLING: – I litteraturformidlingsfaget er hovedvekten så mye på litteratur at formidlingen rett og slett mangler, sier Lone Wanderås Fossum (til venstre). Christina Martinsson og Rune Keisuke Kosaka lytter. (Foto: Erling Bergan)

Teori og praksis

Studentene har mye på hjertet når samtalen glir over fra organisasjon til de store spørsmålene om bibliotekarutdanning og arbeidsliv. Elisabeth fyrer løs først:

– Vår utdanning er altfor teoretisk. Vi snakker om ting uten nødvendigvis å lære å gjøre det. Vi lærer om formidling, men vi lærer ikke å formidle. Vi har ti ukers praksis i bachelorstudiet, men det er alt for store forskjeller mellom hva studentene får gjøre i praksisperiodene. Jeg er livredd for akademiseringen av utdanninga vår.

Lone har registrert at det er mange utenfor ABI som har meninger om utdanninga:

– Bibliotekarforbundet har mange meninger om hvordan utdanninga bør være. Men det virker som instituttet oppfatter at BF ikke er så flinke til å gi konstruktive råd om hva som burde være annerledes. Hvis noe skal inn i utdanninga, må noe annet tas ut. Det er tydeligvis behov for bibliotekarer med et mangfold av kompetanser, bibliotekarer som er eksperter på ulike ting. De tre som holdt innledninger på BF-arrangementet «Nye stemmer» på bibliotekmøtet i Sandefjord viste det tydelig. De vektla og ville ha mer av svært ulike ting i utdanninga. Men det kan ikke lages uendelig mange kombinasjonsmuligheter innenfor en bachelor, hvis man samtidig skal kunne si at alle som går ut fra utdanninga har den samme kompetansen.

Profesjonens utdanning

Elisabeth er kritisk til det hun mener er en alt for lite praktisk rettet utdanning:

– Det virker som instituttet ikke tar inn over seg at dette faktisk er en profesjonsutdannelse, hvor målet er at vi skal ha en spesifikk stillingstittel når vi kommer ut. At vi skal ha en utdanning hvor jeg kan si at jeg er bibliotekar. Det virker som instituttet sier at en stor bolk av det vi trenger å kunne, må vi lære etter at vi kommer ut.

Rune påpeker at det er forskjell på en profesjonsutdanning og de tradisjonelle etatstyrte skolene, der du skal kunne håndverket når du går ut og er låst til det yrket.

– Biblioteksektoren er en bred sektor og det er viktig at man kan ansette utdannete bibliotekarer i et bredt spekter av jobber. Mange bibliotek vil gjerne ha mer av noen fag i utdanninga, men da må noe annet tas ut – som noen andre ser behov for. De aller fleste bibliotekarer sier jo at utdanninga de har tatt har vært relevant. Alle kan peke på ting i utdanninga som de ikke har hatt bruk for. Men alle har nok hatt behov for noe av det. Og så er jeg enig i at noe av litteraturdelen i utdanninga er så basal at den burde justeres opp. Man har ikke greidd å lage en god nok stolpe av litteraturformidling i utdanninga, sammenlignet med de to andre stolpene. Men det handler nok mer om å styrke og spisse den enn å utvide den. Spørsmålet er nok ikke om det skal mer litteratur inn i undervisninga, men hva slags kunnskap studentene skal sitte igjen med.

PRAKSIS: – Vi har ti ukers praksis i bachelorstudiet, men det er alt for store forskjeller mellom hva studentene får gjøre i praksisperiodene. Jeg er livredd for akademiseringen av utdanninga vår, sier Elisabeth Reinertsen (nærmest), mens Susanne Osland lytter. (Foto: Erling Bergan)

Formidling

Når diskusjonen kommer inn på litteraturfaget i bibliotekarutdanninga, blir det mye engasjement rundt bordet.

– Når det gjelder Kunnskapsorganisasjon og gjenfinning (KoG) har studiet lært meg nok til at jeg selv kan katalogisere bøker. Men hva vet jeg om hvordan man formidler en bok? Jeg har ikke lært noe om selve formidlingen, og det er nettopp formidling heller enn litteratur som er det vesentlige i bibliotekarutdanninga framover. Litteraturfaget er ikke bra, slik det er i dag, sier Christina.

– Enig i at KoG fungerer bra. Der får vi nok kunnskap til å kunne gjøre det på egen hånd. Men litteraturfagene blir for teoretiske. I litteraturformidlingsfaget er hovedvekten så mye på litteratur at formidlingen rett og slett mangler. Ta bort mye av teorien rundt litteraturen og la det heller dreie seg om praktisk formidling. La studentene få praktisere det. Det er utrolig at man kan gå gjennom en bachelor, hvor vi har hatt litteraturformidlingsfag, uten å ha hatt trening i formidling, sier Lone.

Elisabeth sier seg enig, presiserer at hun også synes KoG-biten er glimrende og sukker selvironisk over at hun ikke godt nok har fått formidlet sitt savn etter formidling i undervisningen.

Med så klare meldinger fra disse fem studentene om svakhetene ved litteraturformidlingsfaget i utdanninga, er det grunn til å spørre om Bibliotekarforbundet har en jobb å gjøre. Bør BF sjekke hvor bred denne oppfatningen er blant studenter, nyutdannede bibliotekarer og de som ansetter disse? Bør BF formidle behov for endringer overfor ABI?

Arbeidsmarkedet

Kvaliteten på undervisning og studier opptar naturlig nok studentene. Muligheter for gode jobber er ikke mindre viktig etter hvert som studietida nærmer seg slutten. Hvordan vurderer de jobbmulighetene i tida framover?

Christina ser det store bildet:

– Det finnes stadig mer informasjon. Det er en eksponentiell vekst, ikke minst på nettet. Behovet for kvalifiserte personer går opp, man trenger folk med en utdannelse som klarer å søke seg gjennom all denne informasjonen og finne fram til ting som er relevant, sier Christina, som likevel lurer på om trenden kan gå mot å ansette mindre kvalifiserte folk, som er billigere i drift.

Rune husker utspillet til storbybibliotekene, om at de ikke får de bibliotekarer med den kompetansen de trenger.

– Og det stemte sikkert, siden de i tillegg til bibliotekaroppgavene skal betjene en hel rekke andre tjenester med andre kompetansebehov. Vi må innrømme at dette er kompetanser som bibliotekarutdanninga ikke gir og heller ikke skal gi. Det er ikke nødvendigvis bra om alle som jobber i et bibliotek er bibliotekarer. Befolkningen vil ikke vært tjent med en slik ensretting av tilbudet. Det ville vært rart å ha en etat i Oslo kommune der alle hadde den samme utdanninga. Det er sunt med forskjeller.

ANALOGT: – Jeg tror fremdeles på det fysiske møtet. Det fester seg. Slike møter skaper engasjement, sier Lone Wanderås Fossum. (Foto: Erling Bergan)

Helhetskultur

Rune presiserer at bibliotekarutdanninga etter hans mening utdanner gode kandidater til det de skal gjøre.

– Men vi utdanner ikke kandidater til alle delene av bibliotekvesenet. Det må være noe mer enn rene bibliotekarer. Det er for eksempel sunt å ha litt tyngre litteraturvitere, og det kan være lurt å ha folk med enda mer kompetanse på data.

– Du opplever det ikke som en trussel mot bibliotekarene, når arbeidsgivere rekrutterer på denne måten?

– Nei, ikke så lenge bibliotekene samtidig sier at de som skal drive med bibliotekutvikling, de som skal drive bibliotekene videre, bør ha bibliotekarutdanning. Men jeg tror det er lurt å ha tilstøtende kompetanser inn, ansatte som kan bidra til å bygge opp en helhetskultur i bibliotekene, sier Rune, som er mer engstelig for om kommunesammenslåingene fører til tap av bibliotekfaglig kompetanse.

– Det skal man være forsiktig med. Man må ikke gå ned på antall bibliotekarer, men heller ruste opp og styrke tjenestetilbudet på nye områder der det trengs, sier han.

Ikke bare storbybibliotek

Lone minner om at storbybibliotekene kan ha helt andre behov enn mindre bibliotek.

– Det viktigste er å ha det bibliotekfaglige grunnlaget, men samtidig forstå at våre brukere i tillegg har andre behov som biblioteket skal også dekke. Det er fruktbart å få inn mennesker med andre typer kompetanse. Men storbybibliotekene må ikke være de eneste som skal definere hva vi trenger. Det finnes så mange typer bibliotek og så mange ulike type jobber som bibliotekarer kan påta seg. Da kan ikke storbybibliotekene være de eneste som skal fortelle oss om behovene.

Styrken i det analoge

Vi avslutter samtalen med en sekstiåtters frykt:

– Er BF ute av synk med tida vi lever i? Er BF på bærtur i måten vi organiserer og kommuniserer på?

Lone tar ordet og holder nærmest en sluttappell:

– Det som har fungert og det som har festet seg er at dere har vært til stede ved studiestart. Det er sånn vi husker dere. Vi forbinder BF-logoen med skolestart. Jeg tror fremdeles på det fysiske møtet. Det fester seg. Slike møter skaper engasjement!

Og dermed har formidling og ulike formidlingsmåter gjennomsyret flere temaer i samtalen. Det bør løftes i utdanninga, det står sentralt i yrkesutøvelsen og det spiller en stor rolle i BFs samhandling med medlemmene.

Så da er det vel greit å klistre merkelappen Generasjon formidling på dagens bibliotekstudenter?


Les mer i forbindelse med BF 25 ÅR: