Fristilling og lisensiering av verk ved ABM-institusjoner

JUSS FOR BIBLIOTEKARER: Det finnes flere typer Creative Commons-lisenser som rettighetshaver med hjelp fra en institusjon kan ”klistre” på sitt verk. Her gis det en liten oversikt over mulighetene.

Cyrille Nolin

Cyrille Nolin er juridisk rådgiver i Nasjonalbiblioteket

Landets ABM-institusjoner tar vare på og tilgjengeliggjør norske åndsverk for allmennheten. I henhold til lov og forskrift kan disse verkene som kjent kun formidles til publikum på nokså begrenset vis. Institusjonene kan likevel også ha en rolle å spille der rettighetshaver ønsker at institusjonene skal gjøre verkene tilgjengelig utover det som følger av regelverket, for eksempel at verkene skal publiseres mer eller mindre fritt på internett.

Vi tenker her på den situasjon at ABM-institusjonen har verket i sin samling, og at rettighetshaver tar kontakt med et ønske om at verket skal gjøres tilgjengelig for allmennheten. I disse tilfellene kan det være aktuelt å vurdere bruk av en Creative Commons-lisens (CC-lisens). Ved å benytte seg av en slik lisens får brukerne en nærmere avgrenset rett til å bruke det aktuelle verket. Hvor omfattende tillatelse rettighetshaver ønsker å gi kan han selve velge. Det finnes flere typer CC-lisenser som rettighetshaver med hjelp fra en institusjon kan ”klistre” på sitt verk. Rettighetshaver kan rådføre seg med institusjonen for å klarlegge hvilken lisenstype som passer best. Her gis det en liten oversikt over mulighetene i den forbindelse.

Den lisensen som tillater den mest utstrakte bruken av åndsverket er en CC-BY lisens. En slik lisens åpner for ukompensert kommersiell spredning, utnyttelse og bearbeidelse av verket. Litt enkelt sagt er det meste tillatt under denne lisensen. Brukeren må her passe på å navngi rettighetshaver slik det indikeres i lisensen. Ved ny publisering skal det henvises til de samme vilkårene, og om det er foretatt bearbeidelse av verket.

På motsatt side finner vi CC-BY-NC-ND lisensen. Dette er lisensen som er minst inngripende i opphavsmannens rettigheter. Her gis brukeren rett til å dele verket, det vil si kopiere, distribuere og spre verket, men bruken forutsetter navngivelse, at bruken skjer i en ikke-kommersiell sammenheng og at verket ikke bearbeides. Lisensen åpner likefult for blant annet deling og kopiering utover den private krets.

For vernede åndsverk som rettighetshaver ønsker å dele fritt er også CC0-verktøyet et alternativ. Denne metoden benyttes der rettighetshaver ønsker å frafalle alle rettigheter til verket. Virkningen av å merke verket med CC0 er at verket likestilles med å være falt i det fri.

ILL-Creative Commons2Selve prosessen knyttet til en slik lisensiering eller fristilling av verket kan finne sted på flere måter. Rettighetshavers vurderingstema blir først og fremst å avgjøre hvilken lisens han ønsker å knytte sitt verk opp til. Desto mer «fritt» verket stilles, desto mer mister rettighetshaver kontroll over åndsverket sitt. Etter å ha tatt stilling til ønsket grad av tilgjengeliggjøring kan rettighetshaver la seg bistå av en ABM-institusjon. Dette kan skje ved at institusjonen gis fullmakt til å legge ut åndsverket på internett i henhold til ønsket lisens. Institusjonen vil ikke på noe tidspunkt ha opphavsrett til verket, men en adgang til å fristille åndsverket i henhold til avtale. Det bør nevnes at idet en lisens eller CC0-verktøy knyttes til verket er det ikke lenger mulig å innskrenke omfanget av tilgjengeliggjøringen. Med andre ord: bordet fanger.

(Artikkelen sto i tidsskriftet Bibliotekaren nr 1 – 2014.)