Fra utdanning til eget firma

Anders Grønning er fersk utdannet bibliotekar med blikk for spill, og en av innlederne på BFs arrangement "Nye stemmer" under bibliotekmøtet i Sandefjord. Han har merket seg en undersøkelse som viser at kompetanse og tid er bibliotekenes største hindre når de vil satse på spill, og spillprosjekt har kommet og gått. Anders startet eget firma for å bidra til at "ressursbruken som finnes, blir mer treffsikker". Her er historien om Bibliogames.

Anders Grønning, skolebibliotekar i Asker videregående skole og gründer av firmaet Bibliogames.

SPILL I BIBLIOTEK. Bibliogames er et nytt foretak som leverer foredrag, kurs og konsulenttjenester knyttet til spillkultur. Foredragene våre dekker emner som spillavhengighet, spillets rolle i en moderne familie, og yrkesmuligheter for unge gamere, og retter seg slik sett både mot spillere og foreldre. Deretter holder vi også kurs i spillformidling, og veiledning rundt tilbudsplanlegging for bibliotekarer som ønsker å satse mer på spill. Vi bygger et firma som er av og for bibliotekene, men støtter oss på venner innenfor beslektede områder som spillutvikling og IT. Vi er nesten i startfasen, men ikke helt.

… og andre medier

For å finne starten på historien om Bibliogames må vi nemlig gå noen år tilbake i tid. Alt startet da jeg begynte ved bibliotekstudiene i Oslo i 2014. Jeg kom egentlig dit som en forfatterspire som ville jobbe med litteratur ved siden av skrivingen. Dette skulle da gi en vekselvirkning som sikret meg utgivelse et sted nedover veien. Studiene viste seg likevel å handle om mye mer enn bøker, og på et eller annet tidspunkt introduserte de oss for formålsparagrafen, og formuleringene om aktualitet, bredde og «andre medier».

Noen nevnte at «andre medier» også inkluderte spill. Da var det som om noen skrudde på en bryter. Selv hadde jeg hatt spill som en av hovedinteressene mine siden Nintendo overtok tv-stua i alle guttehjem på 80-tallet. Derfra hadde jeg fulgt – ikke bare dem, men naturligvis også erkerivaler som Sega og Sony – og deres innovative kappløp gjennom tyve år, uten å tenke at det hadde noen spesiell verdi. Samtidig, når jeg så tilbake, hadde spillinteressen også holdt meg oppdatert på beslektede områder, som den teknologiske utviklingen, og de nye subkulturene som blomstret gjennom møteplassen internett, for å nevne noe.

Da jeg kikket meg rundt i forelesningssalen, var det ikke tung matte å regne ut at det var lengre mellom de som kunne noe om spill, enn de skikkelig litterære studentene. Jeg skjønte at det var her jeg virkelig kunne bidra. Deretter skjedde to viktige ting som på mange måter sementerte dette valget.

Det nystartede firmaet Bibliogames tilbyr kurs og veiledning om spilltilbud til bibliotekbrukere. Her spilles New Amigos på biblioteket på Tøyen i Oslo. (Foto: Lakki Patey)

Interesse, faglig bakgrunn og yrkeserfaring

Det første var en eksamensoppgave. Vi hadde yderst lite om spill på skolen, men fikk i det minste velge det som mål for analyser. I denne oppgaven fulgte også en obligatorisk muntlig fremføring med, og gitt dette litterære publikumet var jeg naturligvis spent på stemningen i salen. Til min overraskelse satt de som tente lys, og da jeg fikk høre gjetord om forelesningen i korridorene etterpå, dyttet det meg inn på en bane som formidler. Dette var første erfaring av flere, hvor jeg fant ut hvor mye spill og visuelle medier faktisk fascinerer, selv blant folk som ikke spiller.

Det andre som skjedde, var at jeg ble tilbudt en jobb som anmelder i et anerkjent spillmagasin. Jeg hadde levert en konstruktiv kritikk i kommentarfeltet på noe som viste seg å komme fra selveste redaktøren, og som heldigvis likte tilbakemeldingen. Dersom jeg skulle satse på spillformidling i bibliotek, betydde dette at jeg nå hadde både interessen, faglig bakgrunn, og relevant yrkeserfaring, så det avgjorde egentlig valget.

Kompetanse og tid

Med interessen, og ambisjonen om å bidra som motor, sugde jeg opp forskning og erfaring, og bygget nettverk med spillarenaer og spillutviklere, med visshet om at jeg en dag skulle inn på dette feltet. Da jeg skulle skrive bacheloroppgave falt valget derfor på spill i bibliotek, hvor jeg ville undersøke hva de beste spilltilbudene var, og hvordan man best kunne spre dem mellom bibliotekene.

I den forbindelse leste jeg en undersøkelse fra året før, der flere bibliotek hadde oppgitt kompetanse og tid som de største hindrene for å satse på spill. At kompetansen var mangelvare kunne jeg lett forstå, siden det ikke var innebakt i utdanningen – men hvorfor kunne de ikke dele det som virket seg imellom? Ved å grave litt videre, fant jeg ut at det hadde blitt prøvd flere ganger. Faktisk hadde det eksistert et utdanningstilbud for spill på min egen skole, men i likhet med andre forsøk på kompetanseutveksling var det nå sporløst forsvunnet sammen med eventuelle dokumenter og erfaringer. Hver gang bibliotekene etablerte et kompetansesorgan, eller gjorde en satsning på spillkompetanse, så mistet det før eller senere støtten. Det kunne være en prosjektperiode som tok slutt, eller bare en endring av policy eller ledelse.

Kombinasjonen av dette, lærte jeg, er det som gjør bibliotekene prisgitt lokale ildsjeler som kan og vil noe med spill – og det samme gjelder da naturligvis de mange lånerne som har spill som interesse. Bor du på et sted med en ildsjel i staben, ja da er du en av de heldige.

Faste modeller
For meg virket det åpenbart at man burde dele det som virket, og gjerne gjennom faste modeller slik at det ikke krevde så mye kompetanse å komme i gang. Målet for oppgaven min ble derfor å kartlegge de viktigste tilbudsformene, slik at bibliotek med få ansatte, kanskje kunne nøye seg med å satse på ett eller to gjennomtenkte tilbud. Etter å ha intervjuet ledende spillbibliotekarer, og flere klasser med ungdommer om hvilke spilltilbud som var mest attraktive, kom det frem at sosiale møtested, og læringstilbud knyttet til spill var det viktigste. Det kunne for eksempel være konkurranser, og foredrag om spill. Begge disse tingene kan være enkle å sette opp. Jeg konkluderte derfor med at disse tilbudene burde prioriteres, men også at man trengte et organ som kunne følge opp erfaringer fra arbeidet.

Historien gjentok seg
Inntil videre hadde man dette, i form av bloggen Gamebrarian.org. Denne stammet fra prosjektet «Et løft for spill i bibliotek», og var et sted hvor forskjellige lenker om spillkultur ble samlet, og tips til spillarrangement ble delt. Historien gjentok seg imidlertid, og da også denne bloggen ble nedlagt på grunn av manglende bidrag og støtte, tok jeg et valg. Jeg hadde fortsatt å holde meg oppdatert på spill, og begynte dessuten å kjenne forskjellige bibliotek og formidlingsmodeller ganske godt. Jeg samlet derfor noen støttespillere fra bibliotek og spillbransjen for å drøfte formen på det, før jeg grunnla firmaet Bibliogames.

Dele felles erfaringer
Bibliogames samler i dag kompetanse fra flere steder, som erfaringer fra de store spillbibliotekene, spillformidlere fra bibliotekarmiljøet, spillutviklere, og vi jobber hele tiden med å finne samarbeidsformer med andre relevante aktører, som Kandu, Spillhuset i Bærum og Hyperion. Når vi i dag tilbyr kurs og veiledning, er det for å dele av disse felles erfaringene. Målet er ikke nødvendigvis å gjøre hvert bibliotek til en stor spillarena, men å bidra til at den ressursbruken som finnes, blir mer treffsikker. Om du bare har fem publikumspcer og to ansatte, så mener vi at vi kan hjelpe deg å skape et spilltilbud for dine lånere. Gjennom våre foredrag for foreldre og spillere, ønsker vi også å fremme konstruktive holdninger til spill i lokalsamfunnet, og et syn på biblioteket som seriøs formidler av spillkultur.

For å lese mer om våre konkrete tilbud, og booking av besøk, sjekk ut Bibliogames.no. Hold deg også oppdatert på spill i bibliotek ved å følge oss på Facebook:

For å høre mer om historien bak Bibliogames og valgene jeg har tatt parallelt med studiene for å bli spillformidler, kan du komme til innlegget mitt på Nye stemmer på det 76. Bibliotekmøtet i Sandefjord.



BF-arrangement på bibliotekmøtet i Sandefjord:

Nye stemmer: Blir vi utdannet til framtidas behov?

15. mars 2018
kl 15.00 – 16.00

Er bibliotekarutdanninga relevant? Hvilke kvalifikasjoner trenger bibliotekansatte? Er utdanninga tilpasset framtidas behov? I 2014 skrev sjefene for storbybibliotekene at «Bibliotekutdanningen er ikke tilpasset framtidas behov» og «Det er vår klare anbefaling at bibliotekutdanningen må oppdateres». På BFs tillitsvalgtkonferanse i 2016 sa ABIs instituttleder Tor Arne Dahl at «Jeg har problemer med å ta inn over meg at de ikke skal være tilpasset framtidas behov». Nå vil vi belyse dette på en annen måte, ved å gi ordet til tre med ferske erfaringer fra bibliotekarutdanninga i Oslo.

Innlederne: 

Anders Grønning, skolebibliotekar ved Asker videregående skole. Bibliotekarutdanning fra 2017.
  Elisabeth Reinertsen, tredjeårsstudent ved bibliotekarutdanningen i Oslo. Tidligere leder av studentforeningen Alexandria. Vara til forbundsstyret i BF.
  Glenn Bjerkenes, hovedbibliotekar ved UB i Oslo. Bibliotekarutdanning fra 2013. Leder av NBF Fjernlån og Referanse. Medlem av forbundsstyret i BF.