Film i bibliotek

JUSS FOR BIBLIOTEKARER: Utgangspunktet for bruk av film i bibliotek er ganske greit: Det er stort sett snakk om offentlig fremføring. Problemet er at slik fremføring som regel må klareres, og det er bare få unntak å snakke om. Her er en liten gjennomgang av hvordan dette ligger an.

Espen Søyland Bakjord Nasjonalbiblioteket

Espen Søyland Bakjord er juridisk rådgiver
Nasjonalbiblioteket

Utgangspunktet for bruk av film i bibliotek er ganske greit: Det er stort sett snakk om offentlig fremføring. Problemet er at slik fremføring som regel må klareres, og det er bare få unntak å snakke om. Her tar vi likevel en liten gjennomgang av hvordan dette ligger an.

Biblioteket kan la brukeren se film på terminaler i bibliotekets egne lokaler i henhold til forskrift til åndsverkloven § 1-9. Denne unntaksbestemmelsen er dessverre ikke veldig anvendelig her, det er vel uvanlig at biblioteket kan fremstille sikringskopi av film (med unntak av Nasjonalbiblioteket). Uten slik sikringskopi har man heller ingen lovlig kopi som kan ligge på serveren og som igjen kan fremføres på terminalene.

Hva da med en bruker som på bibliotekets terminal spiller av en fysisk DVD som lånes i biblioteket? Gitt at biblioteket ikke bryter noen vilkår som følger av kjøpet av selve DVD-en, bør det kunne gå. Også dette bør ansees som offentlig fremføring etter min mening, men vi kan hevde den er tillatt iht. forskriften § 1-9. Selv om det ikke legges sikringskopi på serveren er det her intet behov for kopiering. I ABM-skrift 45 «På rett hylle med åndsverkloven», side 45–47, er det i motsatt retning lagt til grunn at fremføring av verk på terminaler i egne lokaler alltid forutsetter at institusjonen har en lovlig kopi av verket på en intern server.

Når avspilling av en lånt DVD på bibliotekets utstyr etter min oppfatning er offentlig fremføring, henger det sammen med at fremføring på et sted allmennheten har adgang vanskelig kan regnes som privat. Dette må nok også være tilfellet der låneren spiller av en lånt film i bibliotekets filmrom – for eksempel et kinotek, og her kan vi uansett ikke støtte oss til § 1-9.  Denne type fremføring bør sannsynligvis regnes som offentlig selv om personene som er til stede i kinoteket er innenfor lånerens private krets, og kanskje selv om det bare er én person som ser filmen. Siden det er biblioteket som i praksis stiller verkene til rådighet for avspilling, og det på et sted der allmennheten per definisjon har adgang, er det nærliggende å vurdere slik aktivitet som offentlig fremføring.

På denne måten skiller fremføring i bibliotek seg fra fremføring i for eksempel skoleklasser. Her har man tradisjonelt antatt at en lærer kan spille av film i et klasserom for sine elever, forutsatt at elevene og læreren kan regnes innenfor den samme private krets. Denne tilnærmingen resulterer også i noen spesielle grensedragninger. Vi kan se for oss at elevene og læreren tar del i et stadig færre antall felles undervisningstimer etter hvor langt ut i skolesystemet de er, og dermed at det blir stadig vanskeligere å avgjøre hvorvidt man har med en privat krets å gjøre.

Cinema ScreenTeoretisk kan man tenke seg at det stiller seg annerledes om det blir gitt adgang til kinoteket etter bibliotekets åpningstider, slik at det blir mindre klart at det er biblioteket som gjør verket tilgjengelig for allmennheten. Langt sikrere er det å si at for all den fremføring som skjer utenfor terminaler bør det være en forutgående rettighetsklarering (såfremt materialet er vernet). Det finnes i den forbindelse flere aktører man kan henvende seg til.  Disse aktørene kan riktignok ha ganske strenge vilkår, og én ting man bør være obs på er for eksempel bibliotekets ofte smale adgang til å bekjentgjøre filmvisninger.

(Artikkelen sto i tidsskriftet Bibliotekaren nr 4 – 2014.)