Fagbibliotekene i 2025 – relevans, legitimitet og oppdrag

Vi må jobbe for å være relevante for dem omkring oss, og få satt ord på samfunnsoppdraget vårt, skriver Mari Serine Kannelønning om hvordan styrke fagbibliotekenes legitimitet. Artikkelen er basert på hennes foredrag under bibliotekmøtet i Tromsø i mars i år.

– Som en start på «oppdrag relevans» må vi vite hva vi vil og kan. Vi må bli bedre til å sette ord på hva vi jobber med blant folk på alle nivåer og ikke minst se sammenhenger mellom vårt arbeid og det som ellers foregår rundt om på institusjonen, skriver Mari Serine Kannelønning. (Foto: Colourbox)

Mål for fremtiden
Å forutsi fremtiden er forbundet med en viss usikkerhet – mye uforutsett kan skje. Vi kan allikevel snakke om fremtiden uten at det behøver å handle om spådommer. For eksempel kan vi sette ord på hvilke mål vi har og legge planer for hvordan vi vil oppnå dem. På denne måten kan vi gjøre noe for å foregripe det som måtte komme. Men hvorfor er dette i det hele tatt nødvendig for veletablerte institusjoner som biblioteker? Hvorfor skal fagbibliotekene gjøre noe for å komme fremtiden i møte?

Relevans og legitimitet
Med samfunnsutviklingen og fokuset på Norge som kunnskapsnasjon, er utdanning og forskning blitt en industri; det skal produseres studenter og forskning, og institusjonene belønnes deretter. Universitets- og høgskolebibliotekene (UH-bibliotekene) er en del av dette maskineriet, men om vi forblir det, er en annen sak. Det vil kreve at omgivelsene våre: studenter, forskere, undervisere, institusjonsledelse og politikere, oppfatter oss som relevante – først da har vi et eksistensgrunnlag. Det er altså ikke nok at vi selv synes at vi er relevante, men omverdenen må synes det samme.

Dagens tilstand
Sett sammen med den teknologiske utviklingen har reformeringen av UH-sektoren, uten tvil ført til store endringer i måten å være student, forsker og underviser på. Når omgivelsene våre endrer seg, som de har gjort, vil dette også ha konsekvenser for oss. Spiller vi f.eks. en rolle i de nye arbeidssituasjonene som er oppstått i kjølvannet av endringene? Når vi snakker om fremtiden og fagbibliotekene i 2025 bør vi derfor bl.a. fokusere på relevans og sikring av legitimitet. Og når vi gjør dette, må vi ta utgangspunkt i hva som skjer i omgivelsene våre. Slik kan vi bli klokere på dagens utfordringer og hva det er vi har med å gjøre. Har vi som fagbibliotek tilpasset oss endringene som skjer rundt oss og oppfattes vi fortsatt som relevante?

Er vi relevante?
Så, eventuelt bare for øvelsens skyld, hva hvis vi gikk tettere på omgivelsene våre og satte opp en liste over typiske trekk ved studentenes, forskernes og undervisernes måte å jobbe på i dag. Etterpå kunne vi fylle på med de av tjenestene våre som vi oppfatter som relevante, under de områdene hvor vi mener de hører hjemme. Til sist kunne vi undersøke om det var en sammenheng mellom dagens tilstand og vår oppfatning av egen relevans: oppfatter studentene, forskerne og underviserne oss som relevante i de samme situasjonene? Hvilke resultater ville en slik undersøkelse gi?

Hvis det viste seg at biblioteket oppfattes så relevant for studenter, forskere og undervisere som vi mener det er, vil fremtidens eksistensgrunnlag være sikret, i hvert fall det som bygger på omgivelsenes oppfatninger. Men er denne type uformell legitimitet nok? En annen måte å styrke legitimiteten på, er å gjøre det formelt gjennom lover og regler.

Formulert oppdrag eller ei?
Grovt sagt handler det for bibliotekene om å være relevante på områder relatert til utdanning, forskning og formidling – UH-institusjonenes primære virkeområder. Bibliotekenes oppdrag er med andre ord i høy grad knyttet til universitets- og høgskoleloven (Universitets- og høyskoleloven, 2005), på tross av at bibliotekenes formål eller funksjoner ikke er nevnt konkret. Det nærmeste vi kommer en formell beskrivelse av UH-bibliotekenes rolle er i Studietilsynsforskriften, hvor det står at UH-institusjonene skal «ha tilfredsstillende ressurser og fasiliteter i form av lokaler, utstyr og bibliotek. Disse skal være tilpasset primærvirksomheten og utgjøre et fullt forsvarlig lærings- og arbeidsmiljø for studenter og ansatte» (2013). UH-bibliotekene har altså ikke et eksplisitt formulert samfunnsoppdrag, og spørsmålet er om det da er nok med UH-loven?

For de større UH-bibliotekene med dype historiske røtter og tradisjoner, som befinner seg høyt oppe i organisasjonshierarkiet og som har en kapasitet det kan være vanskelig å måle seg med, er det kanskje det. Men for de bibliotekene som befinner seg lenger nede i organisasjonshierarkiet, gjerne i administrativ linje, og som har en størrelse som ikke nødvendigvis legger føringer for at de kan markere seg i samme grad som de førstnevnte, kan behovet for en lovfestet legitimitet være et helt annet. Og med tanke på endringer i omgivelsene og opprettholdelse av relevansen: kan man være så sikker, uansett hvor ”stor og sterk” man er, at de har samme styrke i 2025? Da kan det kanskje være greit med et formelt formulert oppdrag?

(Foto: Colourbox)

Krav
Omvendt kan et lovfestet samfunnsoppdrag også stille krav til bibliotekene, hvilke oppgaver de skal løfte og hvilken kapasitet det er behov for. Med en egen formulering kan også UH-institusjonene lettere se bibliotekenes relevans og rolle og ikke minst at biblioteket er noe som må prioriteres.

Et annet spørsmål ved UH-bibliotekenes oppdrag er om bibliotekene utelukkende skal bidra til å utdanne gode kandidater, øke forskningskvaliteten og støtte opp om formidlingen, eller om de også skal åpne seg opp for samfunnet utenfor institusjonen. På samme måte som folkebibliotekene argumenterer for hvor viktig biblioteket som debattarena er for demokratiet, når posthus og andre offentlige møteplasser lukkes, kunne fagbibliotekene i 2025 også spille en rolle som en demokratisk arena? Med Open Access og ulike formidlingsaktiviteter er vi delvis åpne, men utover dette kan åpenheten være vanskelig å prioritere, særlig for de mindre ressurssterke bibliotekene. Et lovfestet samfunnsoppdrag som setter ord på dette, kan gjøre det lettere for UH-bibliotekene å vende seg ut mot samfunnet; mot øvrige samfunnsborgere og deres kunnskapsbaserte arbeid.

Men hvordan gjør vi? Hvordan styrker vi både den uformelle og den formelle legitimiteten vår? Hvordan opprettholdes og utvikles relevansen?

Merverdi
Som en start på ”oppdrag relevans” må vi vite hva vi vil og kan. Vi må bli bedre til å sette ord på hva vi jobber med blant folk på alle nivåer og ikke minst se sammenhenger mellom vårt arbeid og det som ellers foregår rundt om på institusjonen. Her må det ikke handle om at vi skal ”overtale” noen til å bruke oss, men derimot må vi bidra med noe som gir en oppfatning av merverdi, noe konkret, satt i relasjon til utfordringene folk står overfor. Dette konkrete kunne f.eks. være basert på funnene fra undersøkelsen av studentenes, forskernes og undervisernes relevansoppfattelse av biblioteket. Det er altså ikke nok å si til omgivelsene våre at ”dette jobber vi med”. Sammenlign det med et konsulentbyrå: de kan ikke bare si at det som etterspørres er noe de jobber med og at de derfor bør få jobben. De må vise at de kan tilføre en relevant og realistisk merverdi – først da får de oppdraget.

Lobbyisme i positiv forstand
For å kunne bidra med det konkrete, merverdien, må vi gjøre alt vi kan for å delta i andre grupper og fora enn bare hos oss selv. Vi bør legge en strategi for lobbyisme i positiv forstand. Kanskje ville det å dyrke frem flere talspersoner for fagbibliotekene være en idé?

Mål for 2025
Skal vi styrke legitimiteten og ha et samfunnsoppdrag i 2025, må vi altså jobbe for å være relevante for dem omkring oss, men også med å få satt ord på oppdraget vårt. En ting er i hvert fall sikkert: vi må ikke bare hvile på den relevansen vi har, eller tror vi har. Det er omgivelsene vi må ta utgangspunkt i.

Kilder