Et fengselsbibliotek – sett innenfra

- Fengselsbiblioteket - det er ei velfungerende øy i et dysfunksjonelt samfunn, sa en innsatt til meg for noen år siden. Det sier vel sitt om betydningen biblioteket har for mange, skriver Bente Holmen Eriksen.

Bente Holmen Eriksen er avdelingsleder ved Halden fengselsbibliotek

Bente Holmen Eriksen er avdelingsleder ved Halden fengselsbibliotek

Da jeg begynte på bibliotekarutdanningen i 2009 ble det fort klart for meg at jeg skulle bli fengselsbibliotekar. Siden jeg tidligere hadde jobbet på Halden bibliotek kontaktet jeg dem og ba om praksisplass i Halden fengsel, og det før fengselsbiblioteket var oppe og gikk. Våren 2011 fikk jeg endelig praktisere der og jeg var så heldig at jeg etterpå fikk lov til å vikariere ved sykdom og/eller ferie. Dessverre var det kun to stillinger ved biblioteket og ingen av dem som jobbet her så ut til å gi seg med det første. Jeg gikk og fantaserte veldig på hvordan jeg skulle klare å få kapret en av stillingene og beklager R og K, men i noen av fantasiene så gikk det litt ut over dere. Det ble heldigvis med fantasiene, ellers hadde jeg vel risikert å bli innsatt i steder for ansatt, for i 2012 ble den ene stillingen ledig av naturlige årsaker. Jeg fikk ikke den, men ble tilbudt jobben som avdelingsleder, noe jeg selvfølgelig takket ja til.

Nå har jeg vært her i 14 mnd. og jeg kan ikke annet enn å si at jeg stortrives selv om det til tider har vært, og er, utfordringer og frustrasjoner, men sånn er det vel på de fleste arbeidsplasser.

Fengselsbibliotek – et folkebibliotek, men…

Halden fengselsbibliotek er en avdeling underordnet Halden bibliotek. Det er Halden bibliotek som har det administrative, faglige og personalansvaret for oss, men vi er statlig finansiert. Statlige midler overføres til Nasjonalbiblioteket som igjen fordeler det videre til fengselsbibliotekene. Vi har vårt eget budsjett og regnskap, og midlene vi får skal kun benyttes til fengselsbibliotekets drift. En fordel med å være statlig finansiert er at vi blir ikke berørt av kommunenes økonomi, mens en ulempe er at vi faller utenom fylkesvise ordninger.

Vi er å regne som et folkebibliotek, men i tillegg til å forholde oss til Bibliotekloven må vi også forholde oss til Kriminalomsorgen og deres retningslinjer og regler. Det er ikke alltid like lett verken å tenke på, eller å forholde seg til. Det er mange år siden bibliotekaren bestemte hva som var god og egnet litteratur, men her skjer det at bøker blir beslaglagt pga symbolikk eller andre ting som ”ikke er bra for de innsatte”. Vi retter oss selvfølgelig etter de retningslinjene som vi er pålagt av fengselet, blant annet at det i hovedsak ikke er tillatt med filmer som har 18-års grense, men når det plutselig blir inndratt bøker vi har hatt til utlån i et par år, da skjønner jeg lite. Et folkebibliotek skal formidle det materiale som finnes tilgjengelig i norske bibliotek, ikke å drive sensur. Det praktiseres ulikt i landets fengsler, så det må tydeligvis jobbes mer for å få helt klare retningslinjer.

I vår hverdag har vi altså ”Staten”(i liten grad), Halden kommune og Kriminalomsorgen å forholde oss til. Dette er noe som skaper utfordringer, for man føler at man faller mellom flere stoler.

Har vi IT-problemer så har vi intet mindre enn fire ulike innstanser å forholde oss til. Husker selvfølgelig aldri hvem som har med hva å gjøre så det er mange feiloppringninger før man endelig treffer på den rette. Ja, selvfølgelig skulle man ha skrevet det ned, men husker man det da? Nei, ikke før man igjen har dataproblemer.

Og hvem har HMS ansvaret for oss? Arbeidsforholdet ligger i kommunen, mens arbeidsstedet ligger under Kriminalomsorgen. I følge lederen for Kulturenheten i Halden så er det da Halden kommune som har HMS ansvaret for oss, men skulle det dukke opp konflikter så er det mulig å finne fleksible løsninger mellom kommunen og Kriminalomsorgen.

Fengselsbibliotekarer – en sjelden rase

Det er ikke så mange av oss i landet, som en venn av meg nylig sa da han skulle presentere meg for de andre gjestene i 40-årslaget sitt: ”Jeg vet ikke om eller kjenner noen andre som er/har vært det”. Mitt svar på det var at: ”vi er en sjelden rase”. Tall fra 2013 viser at vi er 47 stk. på landsbasis. De fleste av oss var nylig samlet på Hamar til den årlige fengselsbibliotekarkonferansen, og jeg kan ikke annet enn å si at vi er en herlig gjeng. Og du verden så godt det er å møte likesinnede som virkelig vet hvordan du har det og hva du snakker om, for vi har en annerledes og spesiell jobb i forhold til andre bibliotekarer.

Det å være fengselsbibliotekar er mer enn en jobb for meg. Jeg gjør ikke dette kun for å heve lønna mi. Dette er noe som engasjerer meg og som jeg brenner for. Dette gjelder ikke bare meg. Gjengs for alle fengselsbibliotekarene jeg nylig traff, er at de stortrives i jobben sin og at det virkelig er noe som engasjerer dem. Som flere av oss sa: vi slutter ikke før vi blir båret ut med beina først.

Jeg vil være fengselsbibliotekar fordi jeg trives i fengselsmiljøet. Jeg jobbet tidligere som ekstrabetjent i Indre Østfold fengsel, avd. Havnås og jeg ønsket egentlig å bli fengselsbetjent. Nå ble det ikke sånn, men i dag er jeg så heldig at jeg både får jobbe i fengsel samt å drive med ”hobbyen” min. Hvorfor jeg trives har jeg ikke et entydig svar på, men en stor del av det skyldes nok det at jeg føler jeg vokser som person av å jobbe her. Daglig forholder jeg meg til mennesker som har begått ting en annen nesten ikke har nok fantasi til å tenke på en gang, til mennesker med en helt annen kultur enn det jeg har, med annet språk og jeg må jobbe med fordommer jeg eventuelt har. Jeg får et annet innblikk fra den kriminelle virkeligheten, og jeg får høre historier fra de innsatte som ofte overgår det man har lest. Som en på avd. A sa til meg en gang: ”Bente, du bør skrive ned det du får høre. Det hadde blitt litt av ei bok”. Det hadde det jammen blitt.

Jeg har i utgangspunktet valgt ikke å ville vite hva de enkelte sitter inne for. Dette fordi jeg ikke vet om jeg klarer å forholde meg til dem som jeg burde gjøre. Som mor er jeg ikke sikker på om jeg hadde klart å være like hyggelig og imøtekommende mot en som sitter for overgrep mot barn, som mot en som sitter inne for smugling. Lite profesjonelt, ja, men det er en ærlig sak, så for å unngå det velger jeg å være uvitende så langt det lar seg gjøre. Selvfølgelig er det ikke til å unngå at man får vite noe, men jeg er ikke den som spør.

Fange leserSin egen sjef

Det å drive en egen liten bibliotekavdeling gjør at man kommer bort i alle arbeidsoppgaver. Jeg gjør innkjøp, katalogiserer, klassifiserer og gjør ellers alt som skal gjøres i et bibliotek, bortsett fra plasting av bøker. Den jobben har jeg overlatt til min flinke assistent, C. Han gjør jobben så mye bedre enn meg, så hvorfor skal jeg da gjøre det? Mye av tiden min går med til fjernlån. Det er utrolig hva guttene spør etter og jeg får stadig vekk brynet meg på søkeferdighetene mine. Vi er så ”frekke” at vi bare låner fra andre og ikke til. Har litt dårlig samvittighet for det, så for å rettferdiggjøre det litt, har jeg meldt meg inn i Fjernlånsgruppa til NBF. Kanskje jeg kan bidra med noe der?

Som fengselsbibliotekar er man veldig isolert, man er jo bokstavelig talt innelåst fem dager i uka, så det å dra på faglige seminarer og kurs er viktig for å knytte nettverk og for å få faglig input.

Jeg er eneste bibliotekar, men jeg har en biblioteksekretær som jobber 80 % og to innsatte som jobber henholdsvis fulltid og to ganger i uka. Det er positivt for arbeidsmiljøet å være flere og som har ulik bakgrunn. Det er dessuten veldig hyggelig å ha innsatte som jobber her, for det blir en egen stemning av det. Det er stor takhøyde på biblioteket og det er mye latter og moro her. Ikke minst takket være C som jobber fulltid. Han er et oppkomme av morsomme kommentarer.

Vi har åpent hver dag, samt på kveldstid to ganger i uka. Det er stor variasjon i tilgangen til biblioteket. Noen innsatte har tilgang daglig, noen bare en gang i uka, noen to, mens andre har ingen tilgang som de som sitter på mottaks/isolasjonsavdelingen. Så to ganger i uka er vi der, en gang i 2 etg. og en gang i 1 etg. Det er en tidkrevende jobb, men det er verdt det for de låner mye og det er hyggelig å sitte og prate med dem. Det at vi er der, samt at vi har kveldsåpent, medfører at vi er alene ansatt før lunsj og det skaper utfordringer, for man kan ikke bare løpe av gårde. Så for eksempel nødvendige ”ærender” gjør man helst før man egentlig må. Ellers kan det lett oppstå pinlige episoder, for man må låse kontoret, finne en betjent som kan være på biblioteket, eller få jaget ut de innsatte og deretter låse seg gjennom et par dører til. Dette kan, eller rettere sagt det tar, tid, så som sagt, man gjør det man må før behovet egentlig er der.

Selv om vi har faste åpningstider så er likevel arbeidsdagene våre uforutsigbare. Er det aksjon på en avdeling så er det innlåsning i hele fengselet og all drift stanser. Da kan det hende at ingen innsatte kommer før etter lunsj. Vi disponerer arbeidsoppgavene selv i løpet av dagen, men det er likevel Kriminalomsorgen som setter dagsordenen.

Relasjoner

Har man jobbet på samme bibliotek så opparbeider man seg et forhold til sine brukere. Når man ser de samme personene daglig i flere år, så er det ikke til å komme fra at man får et spesielt forhold til mang av dem. I hvert fall så gjør jeg det. Jeg refererer til de innsatte som ”guttene mine”. Det er flott at de løslates, flytter til Overgangsboligen eller overføres til steder de vil trives bedre, men det er enkelte som jeg faktisk savner; han som alltid kom innom med ti tusen spørsmål, han som alltid måtte kverulere litt, han som alltid hilste deg med et smil og som skapte liv og latter hver gang han var på biblioteket. Han som ble prakka på alt jeg kunne finne av erotiske romaner, hvorav den ene var drøy selv for han; ”Bente, er du klar over hva du har gitt meg nå, eller? Her, les de setningene der høyt..:” (Noe jeg ikke turde, for DET var litt for drøyt.)

Man blir knyttet til dem, men samtidig er det viktig å holde avstand. Hvor mye informasjon man deler med de innsatte og hvor personlig man vil være er opp til den enkelte. Jeg forteller nok til å kunne ha hyggelige samtaler om andre ting enn vær og vind, men det er viktig ikke å glemme hvor man er og hvem man forholder seg til, for ellers kan man lett bli manipulert. Noe som blant annet kan gå ut over sikkerheten. Sikkerhet er det som det fokuseres mest på her i fengselet. Vi kan for eksempel ikke la sakser eller andre gjenstander ligge fremme. Blir ei saks borte, slås det alarm, bygget blir stengt, i verste fall hele fengselet, og alle innsatte vil bli ransaket. Saksa MÅ finnes. Så vi må ha full kontroll på hvor ting er. Jeg kan ikke tenke meg at bibliotekarer på utsiden vet hvor saksen deres er til enhver tid. Når det er sagt så har vi en mye tryggere jobb enn mange andre. Vi går med alarm og skulle det skje noe så er betjentene på plass på veldig kort tid. Dessuten så representerer vi et gode de har, så bibliotekaren er vel den siste de gjør noe med. Jeg føler meg i hvert fall 100 % trygg på arbeidsplassen min.

- I tillegg til en rettighet så er det også en form for sosial trening, skriver Bente Holmen Eriksen om fengselsbibliotekets betydning for fangene. Eriksen er fengselsbibliotekar i Halden. Her fra biblioteket ved Oslo kretsfengsel, hvor en av de innsatte jobber i skranken. (Foto: Erling Bergan)

– I tillegg til en rettighet så er det også en form for sosial trening, skriver Bente Holmen Eriksen om fengselsbibliotekets betydning for fangene. Eriksen er fengselsbibliotekar i Halden. Her fra biblioteket ved Oslo kretsfengsel, hvor en av de innsatte jobber i skranken. (Foto: Erling Bergan)

Biblioteket – en møteplass

I bibliotekloven står det blant annet at: ”Folkebibliotekene skal være en uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt.”

Biblioteket er stedet de innsatte stikker innom så fort de har anledning (også når de egentlig IKKE har anledning) og det er snarere regelen enn unntaket at vi sier: ”nei, det er ikke åpent ennå, og ”nå er det stengt, nå må dere ut”. I tillegg til at de kommer for å låne så kommer de hit for å lese aviser og for å slå av en prat med andre innsatte som de kanskje sjelden ser andre steder enn her.

Biblioteket skal være et forum for folk og det foregår stadig arrangementer på rundt omkring. Skal vi arrangere noe som inkluderer folk utenifra så krever det en del. De må blant annet sikkerhetsklareres og det er mye jobb for bare to personer, men vi har blant annet hatt forfatterbesøk av Tom Bakkeli og vi har vært med på å arrangere et skrivekurs: ”Stemmer fra innsiden” i regi av forfatteren Marco Demian Vitanza. Vi prøver å delta og bidra med det vi kan, for det er viktig med nye impulser i en ellers rutinepreget hverdag. Livet i fengselet består hovedsakelig av rutiner og det er en veldig styrt hverdag. Derfor har vi valgt å fokusere på det lille ekstra, det lille avbrekket. Feiring av Halloween, diktkonkurranse i forbindelse med Valentines Day, servering av somalisk rett på Morsmålsdagen, pølsefest 16 mai og konkurranse i forbindelse med VM i Brasil er eksempler på det lille ekstra som ikke koster all verden av verken tid eller penger, men som både engasjerer og gleder både innsatte og ansatte.

Samarbeid

Halden fengsel er et lite samfunn i seg selv. I tillegg til alle de ulike avdelingene underlagt Kriminalomsorgen, er det tilknyttet ulike samarbeidspartnere som skole, helse, Servicetorg, og bibliotek. De andre er store, vi er små. Selv om vi er en avdeling underlagt Halden bibliotek, er vi her i fengselet vår egen lille avdeling med kun to ansatte. Det er greit å være liten, men det som ikke er greit er å være glemt av resten av fengselet, noe jeg ofte føler at vi er. Det er tilfeldig hva jeg får vite om det som skjer i fengselet. Når det er møter med Kriminalomsorgen og lederne for de ulike samarbeidspartnerne blir sjelden biblioteket innkalt. Her er det et forbedringspotensial.

Tidligere ble det holdt fellesmøter på onsdager og for oss var det gull verdt. Da fikk vi ta del i fellesskapet og vi fikk et innblikk i hva som skjer her på bruket. Dessverre er det slutt på disse møtene nå.

Jeg prøver å dra i gang samarbeid med blant andre Kriminalomsorgen, trykkeriet og skolen, og bruker dem for hva det er verdt når jeg skal arrangere noe. ”Vi andre bare prater om samarbeid, du gjør det” sa en til meg. Samarbeid er viktig, det er viktig å kunne dra nytte av hverandre for vi jobber tross alt på samme sted og med de samme menneskene, men det hender det butter i mot og det er som oftest vi som må ta initiativ. Vi er som sagt litt glemt. Det skal sies at hvis jeg fremmer forslag om arrangementer så får jeg sjelden nei og Kriminalomsorgen sponset blant annet pølsefesten vi hadde den 16. mai. Det som også er positivt er at vi nå i hvert fall er å regne som en del av det kulturelle livet her i fengselet. I våres ble vi blant annet invitert på en kulturell workshop i regi av fengselet. For ikke å glemme så er det noen ildsjeler blant de ansatte som aldri sier nei og som så gjerne vil, men ikke får. Og enkelte innsatte er også velvilligheten selv. Så selv om det går trått, er det bare å stå på videre. Biblioteket er kommet for å bli i fengselet, og vi er en viktig del av hverdagen for mange av de innsatte.

Halden fengsel ble, da det var ferdigstilt i 2010, betegnet som Europas mest moderne. Det har en kapasitet på 248 soningsplasser.

Halden fengsel ble, da det var ferdigstilt i 2010, betegnet som Europas mest moderne. Det har en kapasitet på 248 soningsplasser.

Egenverdien

Til tider føler jeg at jeg jobber i en platebutikk og bare låner ut dvd-er og/eller cd-er. Men det lånes også ut mange bøker. Vi har totalt mellom 4- og 5000 utlån per mnd fordelt på ca 230 innsatte samt stadig flere ansatte. Flere begynner å lese og/eller å høre på lydbøker. Det at en innsatt som aldri før hadde lest ei bok, nå stikker innom og diskuterer det han har lest eller hørt på og spør etter anbefalinger, gleder virkelig mitt bibliotekarhjerte. Så da får det heller være at andre bare låner filmer. Vi har nådd i hvert fall én person. Og når de innsatte anbefaler bøker, som vi først hadde anbefalt, videre til andre innsatte. Vel, da har vi gjort noe riktig. Små ting for andre kanskje, men store ting for oss her. Jeg føler at jobben vi gjør betyr noe, at jeg betyr noe i denne jobben, og ikke minst så ser jeg hvordan selvfølelsen til de innsatte vokser ved at de leser. De mestrer.

Nytteverdien

Alle i dette landet skal ha tilgang til bibliotek, og da også de innsatte. Vi tilbyr dem en tjeneste, men det er en rettighet de faktisk har.

Men i tillegg til en rettighet så er det også en form for sosial trening. ”Det er bare regler i fengselet og så er det f….. meg ta regler her også” (sitat fra innsatt X som ikke var fornøyd med at han ikke kunne få låne så mange dvd-er han ville).

Alle i dette landet skal ha tilgang til bibliotek, og da også de innsatte. Vi tilbyr dem en tjeneste, men det er en rettighet de faktisk har.

Vi har lånereglement på lik linje med folkebiblioteket. Vi sender ut purringer, men vi kan ikke kreve inn penger. Det vi gjør er å holde igjen på utlån hvis ting ikke er levert i tide og ved regning sendt er det lånestopp. Man må bare innrette seg og tilpasse seg etter forholdene. De fleste innsatte gjør også det, men for enkelte er det vanskelig å forstå at de selv står personlig til ansvar for det de låner og at det er dem selv det går ut over hvis de ikke leverer i tide. Det å forstå at de kan ikke beholde en cd i mangfoldige uker bare fordi ”jeg liker den”, forstå at selv om jeg kjøpte inn en cd på anbefaling så betyr det ikke at han kan beholde den, men må levere fordi han må ta hensyn til andre enn seg selv. Det å få forståelse for å ta vare på eiendeler som ikke er deres egne og at det får konsekvenser både for dem selv og andre hvis det ikke gjøres. Det er sosial trening på ting som de fleste av oss tar som en selvfølge.

Det normale rommet

Jeg føler meg privilegert som har en så meningsfull jobb, at jeg har muligheten til å yte noe positivt, til noe ”normalt”. Normalitetsprinsippet er noe som det fokuseres sterkt på i kriminalomsorgen og biblioteket bidrar til normalitet i en unormal setting, for et fengsel er et kunstig samfunn. Det som imponerer meg er måten mange av de innsatte takler hverdagen sin på. Jeg kan sitte inne på kontoret om morgenen og høre de skravle og le i vei, selv om dagen som ligger foran dem er helt lik dagen i går og som morgendagen blir. Jeg hadde aldri klart å takle en sånn tilværelse, så derfor prøver jeg å yte det lille ekstra, den lille forskjellen i hverdagen.

Halden fengselsbibliotek er nesten å regne som mitt andre hjem, men jeg må innrømme at jeg er glad for at jeg har muligheten til å gå utenfor murene hver dag. Man er jo innelåst hele dagen, så det er en godt å kunne låse seg ut den siste døra og kjenne på frihetsfølelsen. Den følelsen er mer verdt enn det mange aner eller tenker på.

”Fengselsbiblioteket – det er ei velfungerende øy i et dysfunksjonelt samfunn” sa en innsatt til meg for noen år siden og det sier vel sitt om betydningen biblioteket har for mange.

En fantastisk jobb

Til dere som har vurdert, eller kanskje vurderer etter å ha lest denne artikkelen, på om dere skal bli fengselsbibliotekar, så er det ikke noe å lure på. Det er en fantastisk jobb, men siden de fleste av oss ikke gir oss før vi enten blir båret ut med beina først, eller blir pensjonister, så er det sjelden ledige jobber. Men når det er det, så ta utfordringen og søk.