Er lesersørvis svaret?

Lesersørvis er en metode i bibliotekenes litteraturformidling. Man tar utgangspunkt i at ulike bøker har ulike appellfaktorer, bruker disse til å koble bok og leser, og tar fokuset vekk fra bokas tema eller handling.

Beate Høiby

Beate Høiby er bibliotekar ved Elverum bibliotek og tar en master i bibliotek- og informasjonsvitenskap ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Artikkelen er skrevet som en del av faget litteratursosiologi.

For folkebibliotekene har det store konsekvenser at mange lesere vil lese de samme bøkene samtidig. Kulturutredningen 2014 peker på at biblioteket er den klareste budsjett-taperen i årene 2001-2010 og at bibliotekene dermed er systematisk underfinansiert over tid (NOU 2013: 4). Man kan ikke, med knappe innkjøpsbudsjetter, kjøpe inn 20 eksemplarer av den siste boka til Jo Nesbø eller Anne B. Ragde. Dette gjør at mange bibliotek har lange ventelister på de mest populære titlene. Forfatteren Morten Harry Olsen peker i sin artikkel Mens vi venter på litteraturpolitikk på at nettopp dette kan være utfordrende (Olsen, 2013). Vi kan ikke drive aktiv formidling av noe vi ikke har. Knappe innkjøpsbudsjetter går også ut over bredden i boksamlingen, når man ikke har råd til å kjøpe inn smalere litteratur fordi etterspørselen etter bestselgere er så stor.

I siste revisjon av folkebibliotekloven blir det poengtert at formidlingen nettopp skal være aktiv (Folkebibliotekloven, 1985, §1). I begrepet aktiv formidling legger jeg at den skal være handlende, oppsøkende og utadrettet. «Å formidle litteratur kan […] forstås som en omfattende betegnelse på det å distribuere litteratur, være et mellomledd mellom litteratur og lesere og aktivt å skape situasjoner, arenaer og fora der litteraturen blir synlig» skriver Oterholm og Tveit i artikkelen Verdier i bevegelse: Litteraturformidlingen, bibliotekarprofesjonen og utdanningen (2010, s. 7).

Bokmarked preget av bestselgere
Cecilie Naper viser i sin artikkel Fra mangfold til enfold: Norsk litteraturpolitikk og norske lesevaner i forandring fra 2009 hvordan den norske litteraturpolitikken har endret nasjonens lesevaner. Bokmarkedet har gått fra å være gjennomregulert til å bli mer og mer fristilt. Dette har blant annet skjedd gjennom horisontal og vertikal integrasjon når det gjelder kommersielle markedsaktører som forlag og bokhandlere, gjennom oppsigelsen av bokbransjeavtalen og gjennom å rokke ved fastprisen på bøker. Konsekvensen er at bokmarkedet i dag er kommersialisert og preget av bestselgere og bunkesalg. Selv om Napers artikkel er noen år gammel, er det ingen grunn til å tro at situasjonen er vesentlig endret. Dersom man studerer Bokhandlerforeningens lister over bestselgerne, Bokklubbens lister over bestselgere og Biblioteksystemer sine lister over utlån i Bibliofil-bibliotek, vil man finne mange av de samme titlene selv om listene i seg selv ikke er direkte sammenlignbare.

Metodikken Readers Advisory (på norsk: Lesersørvis) inneholder en rekke elementer som kan brukes bevisst for å imøtegå den tittelspesifikke etterspørselen. Hvordan kan elementer fra lesersørvismetodikken implementeres i den daglige bibliotekdriften slik at bibliotekarene blir et bindeledd mellom litteraturen og leserne? Og hvordan endrer Lesersørvis samspillet med lånerne?
Jeg velger i det videre å konsentrere meg om hva vi kan gjøre innad i folkebiblioteket ved å dra veksler på egen samling og utnytte våre egne tilgjengelige ressurser best mulig. Dette innebærer at jeg ikke går inn på de mulighetene og utfordringene biblioteket og bibliotekets lånere møter når det gjelder samarbeid med andre bibliotek gjennom fjernlån og lånerinitiert innlån. Jeg begrenser meg også til formidling av skjønnlitteratur til voksne lånere i biblioteklokalet.

Litterær kvalitet
Først noen ord om kvalitet. Det finnes divergerende syn på hva som kjennetegner litterær kvalitet. Som bibliotekar bør man kunne sjonglere mellom det verkfokuserte kvalitetsperspektivet (som for eksempel er representert ved Per Thomas Andersen og Erik Bjerck Hagen), det leserfokuserte perspektivet på kvalitet (som for eksempel er representert ved Cecilie Naper og Rachel von Riel) og det funksjonelle kvalitetsperspektivet (som for eksempel er representert ved Atle Kittang og Jofrid Karner Smidt) for å finne rett bok til rett leser til rett tid. Lesersørvis legger dette siste til grunn. Det er et stort spenn i hva man kan oppnå gjennom litteraturen. De ulike leserne er ute etter ulike opplevelser. De skal derfor ikke ha det samme, og vi må møte leserne der de er, og formidle litteratur på deres premisser. Betty Rosenberg har en gang uttalt «Never apologize for your reading taste». Dette har blitt et slags mantra for Lesersørvis.

Arendal bibliotek 2015-04

Lesersørvis dreier seg om å identifisere de vanligste appellfaktorene og bruke dem aktivt til å koble bok og leser. Det tar fokuset vekk fra bokas tema eller handling og fokuserer heller på bokas appell, og åpner for en mer systematisk tilnærming til litteraturformidling. (Illustrasjonsfoto fra Arendal bibliotek: Erling Bergan)

Hva er Lesersørvis?
Metodikken bygger på arbeidet til de amerikanske folkebibliotekarene Joyce Saricks, Nancy Brown og Betty Rosenberg. De begynte å utarbeide metodikken i 1983, men enkelte elementer kan spores så langt tilbake som til 1920-tallet. I dagens USA har Lesersørvis blitt en egen vitenskap. Man kan studere det som eget fag, og det er utgitt en rekke lærebøker. Mange bibliotekarer har det å drive Lesersørvis som sin eneste arbeidsoppgave.

På hjemmesidene til Lesersørvis i Norge kan vi lese følgende:

Bakgrunnen for lesersørvis var at de amerikanske folkebibliotekarene instinktivt følte at noen bøker passet bedre til hverandre enn andre. Ofte følte de at de kunne forutsi hvilke bøker som ville passer for hvilke lesere. De begynte aktivt å lete etter et system og oppdaget at ulike bøker har ulike appellfaktorer. Gjennom å identifisere og navngi de vanligste appellfaktorene, og lære de seg å bruke disse faktorene aktivt til å koble bok og leser, tar de fokuset vekk fra bokas tema eller handling og fokuserer heller på bokas appell. Da åpnes det opp for en helt ny og mer systematisk tilnærming til litteraturformidling (Lesersørvis, 2015).

Det kan synes merkelig at USA ligger så langt foran Norge i arbeidet med Lesersørvis. Historisk ligger vi ofte etter USA når det gjelder bibliotekutvikling, men det er likevel rart når vi til og med har fått en formålsparagraf som setter fokus på aktiv formidling. Rita Mundal skriver i artikkelen Den utfordrande formidlingssamtala at fokuset på formidlingssamtalen langt på vei har vært fraværende i det norske bibliotekmiljøet (2012). Det manglende fokuset i Norge på Lesersørvis tyder på at hun har rett.

I boken Readers’ Advisory Guide to Genre Blends definerer Megan McArdle Lesersørvis slik:

Readers’ advisory, especially in the public library, is about supporting the reading that library users do for their own enjoyment. The goal is to find the right book for the right reader. This might be done by one-on-one transactions in which a librarian works directly with the reader and the end result is the physical handoff of a stack of individually selected books to a grateful reader. Or it might be through less personal but still effective methods that include the way we display and market our collections as well as the tools and aids we provide to lead readers to books in our online catalogs and websites and even (still!) paper handouts and bookmarks. (2015, s. 175).

Ansatte ved fylkesbiblioteket i Telemark har vært i USA og lært seg Lesersørvis. De har utviklet og tilpasset metodikken til norske forhold, og holder nå kurs for bibliotekansatte over hele Norge. De arbeider også med å utvikle et nettkurs og en egen håndbok. Fylkesbibliotekene i Akershus og Nord-Trøndelag er snart klare med egne kurs.

Appellfaktorene og «readalikes»
De ulike appellfaktorene det refereres til er fremdrift, karakterbeskrivelse, tone, hendelsesforløp, språk og stil, og til slutt bakgrunnsramme. Ved å snakke om appellfaktorene istedenfor bokens handling, kan vi kartlegge hva slags følelser boken vekker i leseren. Dette frigjør bibliotekarene fra egen litterær smak i formidlingssituasjonen. Dersom en leser vil ha en krimbok, og liker det høye tempoet i Unni Lindells siste bøker, vil leseren antakelig kjede seg dersom vedkommende får en bok av Lene Lauritsen Kjølner. Gjennom å bruke appellfaktorene aktivt, kan vi finne Readalikes. [Det arbeides med å finne et dekkende norsk uttrykk.] Det vil si bøker som ligner på en eller annen måte alt etter hvilke appellfaktorer man legger til grunn. Det kan også hende at leseren har lyst til å prøve noe h*n vanligvis ikke leser. Også da kan man bruke appellfaktorene som et utgangspunkt for samtalen. Når vi vet at det kommer bøker som mange vil spørre etter, lager vi foldere med lesetips til Readalikes vi ikke har venteliste på samt utstilling med disse bøkene. Da oppnår vi at bibliotektilbudet oppfattes som relevant selv om vi kanskje ikke har akkurat den boken leseren spurte etter. Man kan også lage generelle utstillinger basert på en appellfaktor.

Det finnes mange ressurssider på nettet. På norsk er nok Lesersorvis.no og Bokelskere.no de mest omfattende. Dessuten har lesersørvisbibliotekarer en egen gruppe på facebook hvor vi hjelper hverandre og utveksler erfaringer. En utfordring er selvsagt at norsk er et lite språkområde. Det begrenser utvalget av titler. Av utenlandske ressurser, vil jeg trekke frem Litteratursiden.dk, Goodreads og NoveList. Steinkjer bibliotek har utarbeidet en ressursside med mange nyttige lenker.

Joyce Saricks

I 1983 gikk Joyce Saricks fra å jobbe med referansespørsmål til å jobbe med litteraturformidling i folkebiblioteket Downers Grove i Illinois. Da de så hvordan noen typer bøker passet bedre til hverandre enn andre, og med det kunne forutsi hvilke bøker som kunne passe hvilke lesere, var Readers Advisory født. I Norge har dette blitt hetende Lesersørvis. (Foto: Lesersørvis.no)

Sjangerlære og sjangerkart
Det å sette seg inn i ulike sjangre med tilhørende undersjangre er nødvendig for å utvide eget repertoar. Det trenger vi for å klare å gi treffsikte leseforslag. Den amerikanske organisasjonen Adult Reading Round Table (ARRT) bruker opptil 2 år på å utforske de ulike sjangrene. Fylkesbiblioteket i Telemark bruker en hurtigvariant, og setter av 6 uker til de ulike sjangrene.
På min arbeidsplass har vi hengt opp et stort sjangerkart hvor alle sjangrene er representert. De ansatte har deretter skrevet navnet sitt under hver av de sjangrene hver enkelt føler hun har god oversikt over. På den måten har vi avdekket hvem som er gode på hva, og hvilken type litteratur personalgruppen må lese mer av. Et slikt sjangerkart er et meget enkelt og nyttig verktøy. Selv om vi arbeider som et team, og bruker hverandres kompetanse, bør den enkelte ha oversikt over de ulike sjangrene for å kunne arbeide selvstendig.

Hurtiglesing og emneord
Metodikken viser oss hvordan vi kan hurtiglese bøker for å ekspandere kunnskapen om en større del av samlingen. På Lesersørvis´ hjemmesider kan man laste ned et arbeidsskjema hvor de 8 punktene man skal gjennomgå er presentert. Det kan være utfordrende å lese bøker på denne måten, så man må øve seg.
En bok som ikke har emneord knyttet til seg, vil være vanskelige å finne når man trenger det. Derfor har vi jobbet systematisk gjennom flere år med å legge inn emneord i katalogen. Etter å ha vunnet anbudsrunden fra Nasjonalbiblioteket, overtar Bokbasen AS oppdraget med å levere metadata for bruk i norske folkebibliotek fra januar 2017. Dermed vil katalogdataene bli standardisert, og det vil ikke lenger være mulig å gjøre lokale tilpasninger. Jeg er spent på hvordan det vil slå ut.

Samtalene innad og utad
Vi har blitt mer bevisste på å samtale med hverandre i kollegiet om bøker vi leser gjennom å bruke appellfaktorene. Det er en krevende øvelse å gå fra å tenke handling til å tenke affektive elementer. Ingen vil oppfatte den samme teksten på eksakt samme måte. Hver og en av oss vil møte teksten med våre egne erfaringer, holdninger og verdier.
Lesersørvis gir oss noen verktøy vi kan bruke for å samtale med leseren. Likevel kan det å aktivt ta kontakt med lånerne være vanskelig for mange bibliotekarer. Noen synes det blir for personlig. Man må lære seg å lytte på en ny måte og man må by på seg selv. Min erfaring er at det også kan være skummelt og uvant for lånerne å skulle si noe om hva de likte med boken. Både bibliotekarene og leserne må derfor øve seg sammen på å artikulere fascinasjonskraften gjennom å aktivt bruke appellelementene. Det er lånerens smak og ønsker som er i fokus. Bibliotekarens jobb er å lytte og kommer med forslag basert på det låneren sier.

Lesersørvisbibliotekaren ut på gulvet
Det er ikke til å komme bort fra at det for mange bibliotekarer er trygt og godt bak en skranke.
Samfunnet rundt oss er preget av stadig mer individuelt tilpassede tilbud. Også bibliotekbrukere fordrer tilrettelagte tilbud. Da må bibliotekarene ut i rommet og gi personlig service. På det biblioteket hvor jeg jobber, er det innarbeidede rutiner slik at de som har skrankevakt gjør seg noen ærender rundt i lokalet. Det kan være å sette opp noen bøker eller ordne med en utstilling. På den måten viser vi at vi er tilgjengelige og har tid. Da er vi lettere kontaktbare enn når i sitter bak en skranke. Gjennom å la lesersørviselementene gjennomsyre den daglige driften, blir bibliotekaren et bindeledd mellom bøkene og leserne.

Selv om Lesersørvis er en mangefasettert metodikk, klarer vi aldri å hjelpe alle. Noen vil bare ha den siste boken til Jens Stoltenberg og de vil ha den NÅ. Lesersørvis fordrer samarbeid og kommunikasjon mellom leseren og bibliotekaren.

Når innkjøpsbudsjettene er trange, og mange vil lese det samme samtidig, gjelder det å se mulighetene istedenfor begrensningene. Jeg mener Lesersørvis langt på vei er svaret på den tittelspesifikke etterspørselen. Ved å finne Readalikes får vi vist frem den bredden vi tross alt har i samlingen, og leserne opplever at biblioteket har mye å by på selv om vi kanskje ikke har akkurat den boken de kom for akkurat da.

Litteraturliste:

Lesesorvise-slider2