”Døde” bøker og inndratte bøker

Hvilke regler gjelder for bøker som enten er inndratt, eller der opplysninger er mortifisert? Her gir Nasjonalbibliotekets juridiske rådgivere en enkel oversikt over dette nokså innfløkte temaet.

Cyrille Nolin og Espen Søyland Bakjord

Espen Søyland Bakjord og Cyrille Nolin er juridiske rådgivere i Nasjonalbiblioteket

Flere har tatt kontakt med oss i det siste med spørsmål om hvilke regler som gjelder for bøker som enten er inndratt, eller opplysninger mortifisert. Det skal vi forsøke å si noe om, men dette bør kun leses som en enkel oversikt over dette nokså innfløkte temaet.

I første omgang tar vi fatt på mortifikasjon. Det innebærer at en beskyldning, for eksempel en ærekrenkende påstand, erklæres død og maktesløs. En sak om mortifikasjon er ikke i seg selv regnet som straff, og det er ikke noe vilkår at ærekrenkeren er å bebreide. Som hovedregel er det fornærmede som må nedlegge påstand om mortifikasjon, og retten kan ikke gjøre det av eget tiltak. En slik sak dreier seg ikke om å få dom for at en uttalelse er usann, men om det kan føres sannhetsbevis for den. Der ærekrenkeren ikke kan eller vil føre sannhetsbevis for påstanden er det følgelig anledning til å avsi mortifikasjonsdom.

ILL-døde og inndratte bøker2

To eksempler på verk utgitt på nytt til tross for inndragelse etter straffelovens § 38: Familieforlagets utgivelser av major H.O. Langelands to inndratte bøker om landsvikoppgjøret, og Agnar Mykles Sangen om den røde rubin. Den siste ble anket til Høyesterett der forlaget ble frikjent og inndragningen stoppet, selv om bøkene til dels ble beslaglagt i mellomtiden.

Det har vært en del slike saker i Norge, i alle fall frem til 2000-tallet. Fra 1959 til 1994 har påstander blitt mortifisert ved 22 tilfeller1. Mortifikasjonsinsituttet som sådan er ganske spesielt, og vi finner det bare i Norge, Danmark og Island. I Norge er det dessuten snart en saga blott, ettersom man i 2008 besluttet ikke å videreføre mortifikasjon i den nye straffeloven2, og for så vidt heller ikke straffansvaret for ærekrenkelser3. Når det gjelder mortifikasjon kan begrunnelsen antakelig delvis tilskrives EMD (Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, red.anm.) – som i flere saker har sett mortifikasjonsinsituttet som noe mer enn bare et nøytralt virkemiddel.4

En sak om mortifikasjon omhandler som regel ikke kun dette, ofte er det fremsatt et krav om erstatning og oppreising. Videre kan ærekrenkelse i såkalt trykt skrift medføre inndragning i medhold av straffeloven § 38, og det er antakelig hovedproblemet hva angår bokens videre utbredelse. For ordens skyld minner vi om at dette er noe annet enn inndragelse i medhold av åndsverkloven, hvor det er opphavsretten som må være krenket5. I straffeloven gjelder krav om ”forbrytersk” innhold, men henvisningen fra strl. § 390 tredje ledd (krenking av privatlivets fred) åpner for at også slik forseelse kan utgjøre grunnlag for inndragning. Ærekrenkelser er én mulig måte å krenke privatlivets fred på. Inndragningen gjelder likevel ikke eksemplarer som ikke er tilgjengelige for allmennheten og som ikke tilsiktes videre spredt. Eksemplarer som er i privat eie kan dermed ikke inndras. Eksemplar som befinner seg i bibliotek kan antakelig beholdes, men ikke lånes ut. Litt spesielt er at inndragning foretas selv om lovbryteren var utilregnelig eller ikke utviste skyld. En rettskraftig straffedom er altså ikke et vilkår.

Vi kjenner også til saker hvor et verk er blitt utgitt på nytt på tross av inndragelse iht. § 386, for eksempel Familieforlagets utgivelser av major H.O. Langelands to inndratte bøker som er et oppgjør med landsvikoppgjøret7. Et annet eksempel er Mykles Sangen om den røde rubin, men den ble anket til Høyesterett8 der forlaget ble frikjent og inndragningen stoppet, selv om bøkene til dels ble beslaglagt i mellomtiden9. Reelt sett er det lett å være enig med prof. Hans Fr. Dahl i artikkelen ”Forbudte bøker”10 at slike bøker ikke bør kunne holdes unna offentligheten i all evighet, for eksempel under henvisning til tidens standard. Formelt sett er denne materien litt vanskelig å tilnærme seg ettersom inndragningen ikke kjenner noen tidsbegrensning. Et poeng på den opphavsrettslige siden er kanskje at et verk i seg selv ikke er mulig å inndra etter § 38, kun eksemplarene av det. Den nye straffeloven viderefører for øvrig ikke bestemmelsen om dette.11


Noter:

  1. NOU 1995:10 s. 45-46.
  2. Straffeloven (2005) er stadig ikke i kraft.
  3. Se Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 165-167.
  4. Se Ot.prp. nr. 22 (2008-2009) s. 167-168.
  5. Se åndsverkloven § 56.
  6. På det tidspunktet strl. § 323, § 38 er fra 1958.
  7. Se Rt 1952 s. 8.
  8.  Se Rt 1958 s. 479.
  9. Se Thuesen, Arthur: Beslaglagte og supprimerte bøker vedrørende Norge, Oslo 1960 s. 192-193.
  10.  Se NB21 2007 nr. 2 s. 57–61.
  11. Se likevel straffeloven (2005) § 76.